ARTIKKEL: I et tiår nå har barn møtt budskapet fra konduktøren i jule-klassikeren «Polarekspressen» rundt juletider: hvis din billett på livsreisen har fått med ordet «tro», så ti stille om det!
«Hysj!» sier den bryske konduktøren til lille Chris.
Lydig kniper gutten munnen sammen og gjemmer billetten sin i lomma. Han hører jo på de voksne, kanskje spesielt en voksen i uniform.
Chris og vennene hans skal ta toget hjem igjen fra Nordpolen, etter en forrykende og stemningsfull reise med Polarekspressen. De må bare få klippet billettene sine først, billetter som viser seg å si mye om hvem barna er som personer.
Robert Zemeckis’ animasjonsfilm Polarekspressen fra 2004 er en juletradisjon for mange familier, så vel som gangbart kulturinnslag i grunnskolen før jul. Leserne på Filmweb har stemt den inn på 6. plass på sin ti-på-topp liste over helaftens julefilmer man bare «må» se hvert år. Alltid aktuelle og populære Tom Hanks gir stemme til flere av karakterene i filmen.
Historien starter med at Chris har begynt å tvile litt på om julenissen finnes. Etter en tur til Nordpolen med et mystisk sort tog kalt Polarekspressen, lærer han så både å tro på nissen og å holde fast på julens egentlige ånd, som bor i hjertet. Han har oppdaget at det aller mest virkelige i verden er slikt som vi ikke kan se.
I billettkøen for å reise hjem fra Nordpolen, får Chris’ venner komme til orde og snakke litt med konduktøren. Han bekrefter deres personlighet og ser deres individuelle særtrekk i det de går om bord i toget.
Den første, en litt høyrøstet og bastant type, får ordet «learn» klippet inn på sin billett. Han må lære både ydmykhet og at han kan ta feil av og til. Den mørke jenta får en billett med ordet «lead». Hun blir oppfordret til å gå foran og ta lederansvar på sin vei. Den fryktsomme, beskjedne gutten, får ulike synonymer som handler om tillit, det å stole på andre. Bare Chris må tie om sin billett og får høre at den ikke angår andre.
I et tiår nå har altså barn møtt budskapet fra konduktøren i Polarekspressen rundt juletider: hvis din billett på livsreisen har fått med ordet «tro», så ti stille om det! Ordet er så privat at konduktøren faktisk holder billetten bak ryggen mens han klipper det inn. Deretter sier han «hysj» og forteller Chris at dette har han, konduktøren, ingen grunn til å vite noe om.
Den lille scenen vakte ubehag hos meg da jeg så filmen for første gang. Den bekreftet atmosfæren jeg hadde vokst opp med gjennom 1980- og 90-tallet. Som barn og ungdom oppfattet jeg skole og offentlighet omtrent slik: «vi vet at du tilhører en sær, liten minoritet som tror på det der kristelige, men vi som leder utdanningsløpet ditt og holder orden på offentlig styre og stell, vi tror ikke på noe, vi bare vet. Vi er velutdannede og kloke. Hvis du vil ha en stilling hos oss, må du bli som oss.»
Jeg har hatt en fin skoletid. Jeg har aldri blitt mobbet, men lærte å tenke gjennom mine egne verdier, holdninger og tro – fordi disse ofte sto i slik sterk kontrast til omgivelsene rundt meg.
I dag snakker vi annerledes om tro og viten i det offentlige rom enn da jeg vokste opp. Det er ikke fullt så selvsagt lenger at gullstandarden for rett og galt, godt og vondt, sant og usant, skal være sekulærhumanismen. Vi prøver stadig å definere hva «det livssynsåpne samfunn» egentlig betyr, og vi drøfter både ytringsfrihet og trosfrihet med en helt annen intensitet og et større alvor enn for tretti år siden. Internett, den globale virkelighet og økt innvandring har med ett gjort disse spørsmålene nære og konkrete.
UDI ombestemte seg nylig etter først å ville forby kors og religiøse symboler i mottak for asylsøkere. Reaksjonene på UDIs kors-nekt var så sterke at de nokså raskt endte opp med å revurdere sitt opprinnelige standpunkt. Saken demonstrerer at vi er mange som ikke tror på at den klokeste veien å gå i et flerkulturelt samfunn, er en liksom-nøytralitet der vi later som om våre verdier og synspunkter ikke er forankret i et livssyn.
Polarekspressen er en fin julefilm på mange vis, men scenen der Chris må gjemme tros-billetten, fremstår heldigvis utdatert. Hvis historien ble laget i dag, håper jeg konduktøren ville sagt: «Flott Chris, gå inn til vennene dine og vis dem også billetten.»
Skrevet av Anethe Vidjelund Birkeli, Redaktør Damaris Skole
Først på trykk som kulturnotat i avisen Dagen 2015
