Likheter og forskjeller mellom jødedommen og kristendommen

Fra «Tro som bærer; Møte med andre religioner og livssyn» kap. 4.

Jødedommen og kristendommen er nær beslektede religioner. De har begge sin bakgrunn i en felles kilde, Det gamle testamentet. Det avgjørende skille mellom dem dreier seg om forståelsen av Jesus. Var Jesus den frelserkongen (Messias) som profetene i Det gamle testamentet profeterte om – som Gud hadde lovet skulle komme, eller er denne frelserkongen ennå ikke kommet? Noen jøder mente av Jesus var Messias. Messias er den mest vanlige tittelen de brukte og fortsatt bruker om frelserkongen («Messias» betyr den som er salvet). På gresk, som Det nye testamentet er skrevet på, blir «Messias» oversatt med ordet «Kristus». Jesus er Kristus. De jødene som trodde på Jesus som Messias, ble kalt «kristne». Disse åpnet forsamlingene sine for ikke-jøder fra alle folkegrupper. Slik ble den kristne kirke til. I dag omfatter kirken mennesker fra alle kanter av jorda.

De fleste jødene tror ikke at Jesus var Messias, og de venter fortsatt på Messias-kongen.   Da jødene utformet jødedommen etter at templet ble ødelagt i år 70 e.Kr., fikk den  sitt særegne preg slik det kommer til uttrykk i skriftsamlingen som  ble kalt Talmud.

Verden og virkeligheten

I likhet med kristendommen opererer jødedommen med en begynnelse – skapelsen, en fortsettelse – historien – og et fullkomment mål – det evige Guds rike. Forskjellene oppstår når konsekvensen av syndefallet skal trekkes inn i synet på menneskets situasjon i verden. Den kommer også til uttrykk når Guds rike skal beskrives som et frelsesrike. I kristendommen bygger frelsen på Jesus død og oppstandelse.

I både jødedommen og kristendommen omfatter verden mer enn det menneskene kan se og ta på. Det tales om en materiell synlig verden og om en åndelig usynlig verden. Både det synlige og det usynlige er skapt av Gud, og alt er opprettholdt av ham.

Hvem var Jesus?

Det store skillet mellom kristendom og jødedom dreier som om spørsmålet hvem Jesus var (og er). Jødedommen som selvstendig religion ble til blant de jødene som ikke trodde at Jesus var Messias. De avviste de kristnes syn at Jesus oppfylte Messiasprofetiene i Det gamle testamentet. Da Paulus på sine misjonsreiser møtte jødene i synagogen, ble alltid dette det store spørsmålet: Var Jesus Guds Messias (les Apg 9, 19-22).

I dag er det stadig flere jøder som interesserer seg for Jesus og den betydningen han fikk. Han var jo jøde, levde som jøde og tolket de jødiske skriftene. Samtidig kom han til å utøve en veldig innflytelse på ettertiden som opphavsmann til den kristne kirke. Det er nå et økende antall jøder som begynner å tro på Jesus som Messias, og samtidig fortsetter å overholde jødiske bud og tradisjoner. Disse kalles «messianske jøder». De danner gjerne egne menigheter. I Israel finner vi et økende antall slike menigheter.

Tror kristne og jøder på samme gud?

Vi konkluderte med at det ikke er mulig å si at kristne og muslimer tror på den samme gud. Kan vi derimot si at jøder og kristne tror på samme gud? Begge religionene tror på Gud i Det gamle testamentet. Det er GTs Gud som er den ene og sanne Gud. Derfor lærer begge religionene om Gud at han er skaperen, opprettholderen, lovgiveren og den som skal dømme verden. Han er hellig framfor noen, derfor er han fullkomment rettferdig, kjærlig og nådig.

I tillegg tror kristne at også Det nye testamentet har ting å si om Gud som ikke nødvendigvis er like klart uttrykt i GT. Det nye ved NTs åpenbaringer om Gud, er at han tydelig presenteres som treenig – noe vi bare vagt kan skimte i GT. Ellers forteller NT at den andre personen i guddommen, Guds Sønn, ble menneske i Jesus. Enkelte tekster i GT lar oss ane denne kombinasjonen av guddom og menneske – for eksempel omtaler profetiene en som kalles «Menneskesønnen» – Daniels bok  kap. 7,13-14. Denne Menneskesønnen er både menneske og guddom. Jødedommen avviser imidlertid at Jesus kan ha oppfylt slike profetier.

I begge religionene heter det at det finnes bare én gud. Polyteismen avvises. Noen jøder vil imidlertid si om treenighetslæren at den er uttrykk for polyteisme.

Vi kan si at gudsbildet i de to religionene overlapper hverandre på svært mange punkter, men skiller lag når det gjelder treenigheten og troen på Jesus.

Menneskesynet

Begge religionene lærer at mennesket er både kropp og ånd, og begge lærer at mennesket er skapt i Guds bilde. Det betyr at mennesket kan tenke og snakke på en annen måte enn dyrene. Mennesket er et personvesen liksom Gud. Derfor er mennesket i stor grad gitt en fri vilje og et tilsvarende ansvar for sine gjerninger. Mennesket er dessuten kalt til å være Guds forvalter (visekonge) over jorda. Det er den gammeltestamentlige forståelsen av mennesket som skapt i Guds bilde som er grunnlaget for tanken om det høye menneskeverdet og at alle mennesker er likeverdige. Disse sidene ved mennesket vektlegges både i jødedom og kristendom. Det er dette menneskesynet som danner grunnlaget for menneskerettighetene.

Når det gjelder syndefallet, betrakter ikke jødedommen dette som like skjebnesvangert som kristendommen gjør. Mennesket betraktes ikke som født med en syndig natur og er ikke skyldig fra fødselen av, men er født godt. Mennesket evner egentlig å gjøre det gode om man bare anstrenger seg tilstrekkelig. Likevel synder alle mennesker. De fleste kristne trossamfunn mener at barnet er født med en syndig natur og har del i menneskeslektens syndeskyld. Paulus sier at vi mennesker er «av naturen» under Guds dom (Ef 2,3). Av natur betyr at menneskene er under syndens makt og syndens dom gjennom sin fødsel.

Hva er frelse?

Tradisjonelle ortodokse jøder venter at Messias skal komme og opprette et evig rike som skal inkludere alle som vil ta imot ham. Da blir det fred på jorden. Landet Israel blir av mange jøder forstått som en forløper til det evige Gudsriket. Noen tror på en legemlig oppstandelse til evig liv for de rettferdige, mange gjør det ikke. Jødedommen er – til forskjell fra kristendommen – mer usikker i dette spørsmålet. De urettferdige – både jøder og ikke-jøder – blir dømt, men bare til en avgrenset straff, ikke til evig fortapelse. Straffen blir forstått mer som en renselse (skjærsild) og ikke som en evig gjeldende dom.

Hvordan oppnå frelsen?

Gud har gitt jødene Torahen med alle dens bud og forpliktelser. Dermed har han gitt dem en særskilt rolle blant folkeslagene som oppfyller av Guds lov i sin helhet. Denne oppgaven har ikke Gud gitt andre folk. For andre folkegrupper gjelder det å leve moralsk og rettferdig. De som gjør det, vil sammen med de rettferdige blant jødene få del i freden i Messiasriket når Messias kommer. Det er derfor ikke nødvendig for jødene å drive misjon. Men ikke-jøder som ønsker å gå over til jødedommen, får lov til det. Da må de la seg omskjære og holde budene i Loven.

Liksom i kristendommen vektlegger man bønn om tilgivelse og soning for synden. Ingen makter å oppfylle Loven uten feilskjær.  Dette blir spesielt understreket ved feiringen av Den store forsoningsdagen hver høst. I gammel tid bar man fram dyreoffer i templet som soning for synden. Etter templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. ble soningen avgrenset til bønn om tilgivelse og til et krav om gjøre noe godt som en erstatning  for det gale man hadde gjort. I kristendommen er soningen knyttet til Jesu Kristi liv, lidelse og død. Jesu betaler for alle de syndene som menneskene hadde gjort med sitt eget liv. Han døde ikke på grunn av sine synder, men fordi han tok på seg hele menneskeslektens synd, les 1 Joh 2, 2.

Etikken

Jødisk etikk i samsvar med Moseloven og forskriftene i Talmud er svært detaljert. Det finnes regler for mange ting man må passe på å gjøre, eller ikke gjøre, i dagliglivet. Det gjelder ikke minst regler knyttet til ren og uren mat, og hva en kan gjøre og ikke gjøre på Sabbaten. Sammenlignet med kristen etikk er jødisk etikk mye mer detaljert.

Til forskjell fra kristen etikk inkluderer Moseloven også visse straffebestemmelser. Disse blir likevel bare i liten grad praktisert, og eventuelt bare innen synagogene og i familiene. Staten Israels straffelovgivning tar ikke hensyn til straffebestemmelser i Moseloven. Dødsstraff – som foreskrives i Moseloven for en rekke synder – er avskaffet. Likedan er lovene for dyreoffer avskaffet, eller rettere sagt videreført i mer overført betydning som i forskrifter for lovprising, bønn og faste.

I likhet med kristen etikk opererer jødisk etikk med visse grunnleggende holdninger og normer. Det gjelder det dobbelte kjærlighetsbudet (5 Mos 6:5 og 3 Mos 19:18), som også Jesus framhevet (Matt 22:37-40). Det gjelder Den gylne regel, som vi finner både i Bergprekenen (Matt 7:12) og i Talmud: «Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» (Talmud Shabbat, 31a).

Som før nevnt, bygger både jødisk og kristen etikk på det grunnleggende syn at alle mennesker er skapt i Guds bilde og dermed likeverdige. En opererer derfor med likhet for loven – loven gjelder alle i samme grad, og like lovbrudd må straffes likt.

Arbeidsoppgaver:

1. Les Apg 4,5-12 som er Peters tale til rådsherrene i Jerusalem. Hva er hovedpoengene i Peters tale? Hvorfor reagerer de så sterkt på Peters tale?
2. Hva er forskjellene mellom jødedommens og kristendommens syn på syndefallet?
3. Hva er lovens hensikt i jødedommen og i kristendommen?
4. Hvorfor driver ikke jødedommen misjon?
5. Hvem er «de messianske jødene»?

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget