Fem spørsmål om skapelse for alle kristne

Av Krish Kandiah
Grunnlegger og direktør for Home for Good, tidligere rektor for London School of Theology

Han blunket ikke en gang. I en liten kaffesjappe på den andre siden av kloden fortalte misjonæren meg rett frem at dem som trodde på de bokstavelige seks skapelsesdagene hadde en tendens til å være mer gudfryktige enn dem som ikke gjorde det. For en gangs skyld ble jeg stum. Jeg har venner med ulike syn på hvor mye vann man skal bruke i dåpen, om koner skal arbeide eller være hjemme, til og med på fortapelsen. Men til tross for debattene og uenighetene har aldri før noen antydet at vi har noe annet enn et likt utgangspunkt i møte med vår himmelske Far.

Denne misjonæren hadde tydeligvis lidenskapelige følelser rundt denne ene læresetningen. Kanskje var han inspirert av Ken Ham, som argumenterer at: «Hvis vi tillater våre barn å tvile på skapelsesdagene, når språket taler så tydelig, kommer de sannsynligvis til å tvile på jomfrufødselen og at Han faktisk stod opp fra de døde.» Det er et ”slippery slope”-argument (kjedereaksjon, overs. anm) – hvis vi ikke trekker en strek her ved vår tros begynnelse, har vi intet håp om å hjelpe mennesker til å tro resten av Bibelen.

Så i hvilken grad hadde misjonæren rett? Bør vi tro på en bokstavelig seksdagersfortelling? Påvirker det virkelig vår gudfryktighet? Og avhenger hele resten av vår teologi av hvilken side vi her velger?

Her er fem spørsmål kristne bør stille seg selv når de forholder seg til dette temaet:

1. Er vi villige til å la Bibelen endre våre meninger?

Kristne tror at Bibelen har mer autoritet enn noen annen kilde fordi de ønsker å ære Gud gjennom sine liv og sine tanker. Dette betyr at når det er en konflikt mellom våre synspunkter og Bibelen, vinner Bibelen. Vi får ikke velge om vi liker Jesu utfordring om hykleri eller Guds lidenskapelige omsorg for den foreldreløse og enken. Det som står der, står der, og vi har ingen rett til å redigere.

Men det betyr samtidig at vi ikke må være naive i forhold til hvordan vi leser Bibelen. Da jeg var tenåring, hadde jeg venner som var ubøyelige på at det var feil å ta fly på søndager på grunn av et vers i Matteus evangelium: «Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten» (Engelsk versjon: «Pray that your flight will not take place in the winter or on the Sabbath».)

De ønsket å ære Skriften, men ved å lese den på en rigid måte gjorde de det motsatte. De hadde et oppriktig hjerte, men det hindret dem ikke i å mistolke Bibelen.

I Salmene leser vi: «I himmelen har han reist et telt for solen, lik en brudgom går den ut av sitt kammer. Den gleder seg som en helt til å løpe sin bane. Den gjør sin rundgang fra himmelrand til himmelrand, ingen ting er skjult for solens glød.» (Sal 19,5-7)

Den enkle lesingen av dette er at solen står opp og drar over himmelen fra en horisont til den andre. Men salmene er poetiske – de bruker metaforer og personifiseringer. Det er helt klart ingen intensjon om at vi skal tenke at solen faktisk er en brudgom som forlater et telt, eller at salmisten forsøker å gi oss en leksjon i astrofysikk. Han feirer den mektige måten Gud taler på gjennom sitt skaperverk, og bruker tidens forståelse og poetiske språk for å formidle det.

Jeg tror noe lignende skjer i 1 Mosebokfortellingen. Hva om de gjentatte bildene av dag og natt og mønsteret av separasjoner og fyllinger bør sees på som poetiske virkemidler som ikke peker på hvordan Gud skapte verden, men på hvem den Gud er som skapte verden? Hva om rekkefølgen handler mindre om hva som kom først og mer om hvem som kom sist – menneskene som høydepunktet på Guds skaperverk? Hva om den sjuende dagen ikke har noen ende fordi det er et bilde på alt det andre Gud skapte for at vi skulle glede oss over, slik som Hebreerbrevet så klart lærer? Ernest Lucas argumenterer for at disse første to kapitlene av 1 Mosebok «bør leses som en teologisk tekst uttrykt i symbolske historier adressert til de gamle hebreere, og ikke som en vitenskapelig tekst.»

Slik som jeg ber mine venner og studenter om å ha et åpent sinn og være forberedt på å endre mening dersom vekten av Bibelens bevisgrunner tilsier det, slik legger også jeg frem mine synspunkter her forsiktig. Det er mange ting jeg har måttet lære – og lære på nytt igjen – i Skriften, og jeg må også selv være villig til og forberedt på å endre mening. Skapelsesdebatten minner meg om å være ydmyk når man lytter til de forskjellige meningene andre måtte ha – de kan jo ha rett.

2. Betyr tidslinjen virkelig noe?

Våre tidligste kristne forfedre mente at evangeliet var verdt å leve for og til og med å dø for. De holdt fast på noen sentrale overbevisninger som de nektet å oppgi, selv om det innebar den visse død. Noen av dem hadde også andre tanker som ikke handlet om liv eller død, men som absolutt forårsaket sorg i kirken.

Paulus sin advarsel om å unngå tåpelige krangler om disse sakene, stammet fra hans erfaring og forventning om at det kunne finnes noen legitime meningsforskjeller, og at kristne kunne bli enige om å være uenige uten å krangle. Kirkens historiske trosbekjennelser bidro til å kunne skille mellom den sentrale trossetningene og sekundære tema.

En av de eldste og bredest aksepterte bekjennelsene er den nikenske trosbekjennelsen som kan dateres tilbake til 381 e.Kr. Åpningssetningen er slik: «Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»

Så har vi den gamle dåpsbekjennelsen som i sin ferdige, bestemte form ble den apostoliske trosbekjennelse. Den konstaterer i sin åpning at «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.»

Det synes rimelig å konkludere fra disse to trosbekjennelsene, at helt siden de tidligste av kirkens bekjennelser, har det vært fundamentalt for vår tro å tro på Gud som vår skaper, men ikke å spesifisere hvordan Gud skapte verden eller hvor lang tid det tok.

Etter min mening er det ikke verd å krangle over om Gud skapte verden på et øyeblikk, i løpet av seks bokstavelige dager eller gjennom millioner eller milliarder av år. Debatten om 1 Mosebok minner oss om å forenes i tilbedelse til Ham som skapte alt.

3. Er ditt syn et kompromiss med tidsånden?

Noen kan med rimelighet svare ved å si at selvsagt spesifiserte ikke de gamle bekjennelsene jordens alder, fordi alle som leste 1 Mosebok naturligvis ville forstå den slik at den hevdet at Gud skapte verden på seks bokstavelige dager.

De foreslår at det var bare som et resultat av Darwins teorier om opprinnelse (eller kanskje Lyells geologi på 1800-tallet), at noen i det hele tatt kunne komme til en alternativ lesing av skapelsesfortellingen. I så fall vil alle ikke-bokstavelige syn på skapelsesuken kun være et kompromiss med den rådende kulturen. Noen hevder til og med at disse nye holdningene ble formet av kristne som ikke hadde moralsk mot til å stå imot folkeopinionen.

Men omtrent 1654 år før Darwin skrev sin Artenes opprinnelse motsatte den greske teologen Origenes seg ideen at skapelsesfortellingen burde bli tolket som en bokstavelig og historisk beretning om hvordan Gud skapte verden. Han skrev:

«Hvilken intelligent person, spør jeg, vil vurdere det som en fornuftig uttalelse at den første og den andre og den tredje dagen, der det sies at det er både morgen og kveld, eksisterte uten sol og måner og stjerner, mens den første dagen til og med var uten en himmel? Jeg tror ikke noen vil tvile på at disse er billedlige uttrykk som indikerer visse mysterier gjennom et skinn av historie.»

For den andre hevdet også Augustin, biskopen fra 300-tallet, i sitt arbeid The Literal Meaning of Genesis at de seks skapelsesdagene ikke skulle bli forstått som en kronologisk gjengivelse, men som en måte å kategorisere Guds verk på.

Alister McGrath kommenterer: «Augustin var dypt bekymret for at bibeltolkere kan bli låst til å lese Bibelen i henhold til vitenskapelige forutsetningene som råder til enhver tid.»

Dette er en fascinerende observasjon. Augustin ønsket å ta vare på integriteten i teksten foran de vanlige tankene på sin egen tid, og det var det som ledet ham til å forsøke å lese teksten på sine egne premisser. Hvordan kan vi gå i fotsporene til denne store trosfaderen? Kanskje det å lese Bibelen med større oppmerksomhet på språket, sjangeren og intensjonen med teksten kan hjelpe oss. Kanskje det å lese Skriften ved hjelp av den globale og historiske kirke gjennom mer dialog og en vilje til å samhandle med gamle fortolkere også kan hjelpe.

For det tredje kom ikke disse teologene til sine konklusjoner fordi de forsøkte å tilpasse til samtidens tanker. McGrath kommenterer igjen at «mange moderne tenkere så på det kristne synet på skapelse ut av intet (Creation ex nihilo) som det reneste sprøyt. Claudius Galenus (129-200 e.Kr), legen til den romerske keiseren Marcus Aurelius, avskrev tanken som en logisk og metafysisk absurditet». Det kan se ut til at både bokstavelige og ikke-bokstavelige syn på skapelsesfortellingen har opprinnelse langt bak i historien.

Når vi bestemmer oss for hvilket syn vi har, er det viktig å gi alle perspektiver en rettferdig høring og å ta en informert avgjørelse. Skapelsesdebatten minner oss om ikke å blindt følge folkeopinionen verken innenfor eller utenfor kirken, og å ikke være redde for å stille vanskelige spørsmål.

4. Lar jeg teksten snakke for seg selv?

Mange av oss kjenner historien om mannen som spurte Gud om råd hva han skulle gjøre og åpnet som Bibelen et tilfeldig sted. Der leste han «Judas hengte seg». Bekymret for at han hadde misforstått Gud snudde han over til neste side og leste «Gjør det snart, det du skal gjøre». Dette er en tullete historie som er laget for å advare kristne mot å lese Bibelen uten å ta hensyn til konteksten. Vi vet at historien om Judas sin død ikke er en generell oppfordring til alle kristne: den rapporterer historiske fakta.

På samme måte må vi være nøye når vi leser alle deler av Bibelen for å forsøke å lytte til den på dens egne premisser. Jeg studerte kjemi på universitetet, og jeg har fremdeles masse vitenskapelige spørsmål om vår verden: hvorfor kreftene som holder universet sammen er så finbalansert, hvorfor vi har blindtarm, hva som utgjør mesteparten av universets masse, om det faktisk finnes noe slikt som mørk materie. Jeg forventer ikke at Bibelen har svar på disse spørsmålene, for den har langt viktigere ting å lære oss, ikke minst gjennom tusenvis av år med kristen kulturarv. I stedet for å tvinge mine spørsmål på bibelteksten, behøver jeg å jobbe hardt for å lytte.

Når vi nærmer oss Skriften, må vi være nøye med at vi ikke kommer med spørsmål vi ønsker svar på men at vi heller lar bibelteksten definere spørsmål den vil svare på. Debatten om 1 Mosebok kan minne oss på Guds befaling om å elske ham med all vår forstand, og at nitidig grubling over disse temaene derfor er å gjøre seg nyttig bruk av gavene Gud har gitt oss.

5. Er vi enige om mer enn vi er uenige om?

Uavhengig av hvor gammel eller ung jorden er, vil det på begge siden av debatten være mennesker som ønsker å ære og tilbe Gud. Slik sett påvirker debatten vår gudfryktighet. Begge sider kan vise den ydmykheten at vår tenkning formes av Guds ord. Vi kan alle feire at Gud skapte universet i sin tid og med sin hensikt.

Vi kan være enige om at vi ønsker å unngå å bli drevet av de mest populære meningene eller de høyeste stemmene. Vi kan være enige om at vi sammen er en del av Guds familie og at noen ganger er det å være enige om å være uenige ikke bare OK, det kan være et sterkt vitnesbyrd. Vi kan være enige om å snakke godt om hverandre og tro det beste om hverandres utgangspunkt og tolkning av Bibelen. Vi kan være enige om at vi ikke ønsker å legge snublesteiner i veien for at mennesker kan bli kristne og gjøre en større sak av den interne skapelsesdebatten enn det faktisk er. Vi kan være enige om at en dag vil vi få vite sikkert. Vi kan være enige om at kjærlighet skal dominere vår holdning til hverandre.

Debatten om 1 Mosebok kan minne oss om at det er mer å være enige om enn å være uenige om, og det kan vi være evige takknemlige for.

Først publisert i Christian Today (www.christiantoday.com)

Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd