ARTIKKEL FOR LÆREREN: Med «meningen med livet» kan man mene to ting. Enten mener man en objektiv mening, en mening med livet, eller så mener man en subjektiv mening, en mening i livet. Det virker som om vi mennesker søker etter begge deler.
Mats Selander
En objektiv mening må gi en subjektiv følelse av mening
For å forstå hvorfor det ikke strekker til med bare en objektiv mening (i fraværet av en subjektiv følelse av mening) kan vi betrakte følgende tankeeksperiment. En episode av TV-serien Twilight Zone het Serving Man. Den handlet om hvordan et utenomjordisk vesen kom til jorden. Gode relasjoner ble etablert. Mange mennesker fikk æren av å reise avsted med romskipet til den fremmede sivilisasjonen. Episoden slutter med at en mann finner en bok i romskipet som heter Serving Man. Han ser i den og utbryter: «Det er jo en kokebok!» (Serving Man kan bety både å «tjene mennesket» og «servere mennesket»).
Dersom en UFO-sivilisasjon hadde skapt menneskene med et ønske om å spise dem, hadde mennesket hatt en objektiv verdi (han har et objektiv grunn for sin eksistens, nemlig å bli romvesenmat!) Men dette er knapt en «mening med livet» som vi jubler over. Derfor må en objektiv mening også gi en subjektiv følelse av mening.
Skape sin egen mening
La oss presentere motsetningen: En subjektiv mening uten en objektiv mening. Eksistensialister som Jean-Paul Sartre har bygget hele sin filosofi på dette utgangspunktet. Han mente at mennesket må skape sin egen mening, siden det ikke finnes noen grunn for menneskets eksistens.
Sartre skriver:
«Eksistensialisten, derimot, mener at det er store hindringer med at Gud ikke finnes… Dersom Gud ikke eksisterer er faktisk hva som helst tillatt, og menneskene er dermed forlatt, ettersom han verken i eller utenfor seg selv har noen tilgang på støtte eller hjelp.» (Existentialismen är en humanism, Bonniers, 2002, side 20)
I et univers der menneskene savner en objektiv mening finnes det ingen begrunnelse for mening eller moral. Dersom jeg befinner meg her ved en tilfeldighet, gjør det egentlig ingenting om jeg opphører å eksistere. Selvsagt kan jeg protestere, men selve mitt ønske om å leve videre er jo like mye et resultat av en likegyldig tilfeldighet som hele min eksistens. Det finnes i så fall ingen objektiv mening med at vi skal kjenne på en subjektiv følelse av mening. I virkeligheten er min eksistens og min lykke like ubetydelig som et støvkorns eksistens.
Det er nok derfor mange ikke vil tenke på universets, jordens, menneskehetens og sin egen eksistens virkelige meningsløshet. Tenker man for mye på den slags, sprekker ens illusjon av mening. Og da er man forberedt på å ignorere «sannheten» om alle tings objektive meningsløshet.
Et fast holdepunkt
La meg ta et ytterligere banalt eksempel for å illustrere poenget. Jeg skal ta toget til farmor. Men jeg er tre timer forsinket og vet egentlig at toget allerede har gått. Men denne sannheten vil jeg ikke ta inn over meg, og jeg springer avgårde i den irrasjonelle troen på at det tross dette er meningsfylt å springe til toget. Gjennom å overtale meg selv om at jeg fortsatt kan rekke det, lykkes jeg i at mitt løp i det minste kjennes meningsfylt ut (selv om det ikke er det). Dette er subjektiv mening uten objektiv mening.
Ifølge kristen tro finnes en objektiv mening med livet som også gir en subjektiv følelse av mening. Jesus har sammenfattet det med ordene: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt 22,37-40)
Man kan sammenfatte det med at vi er skapt for herlige relasjoner med vår skaper og med hverandre. Vi er designet for kjærlige relasjoner – det er vår objektive grunn – og vi nyter det å elske og bli elsket, først og fremst i relasjon til vår skaper, men også i relasjon til hverandre. Denne meningen er både objektiv og subjektiv, og gir oss en fast grunn for et godt og vakkert liv. Må vi leve det!
