ARTIKKEL: Mange synes å tenke at kristen tro og naturvitenskap befinner seg i en uunngåelig og dyp konflikt. Kristen tro blir sett på som et hinder for den vitenskapelige utviklingen. Ingenting kan være mer feil, i hvert fall ikke om vi anvender et historisk perspektiv.
Historisk er ateismen et svært marginalt fenomen. All teknisk og vitenskapelig utvikling før 1900-tallet har derfor skjedd i religiøst pregede kulturer. De kommunistiske statene er nok de mest ateistiske kulturene verden har sett, og da kommunismen ble født hadde allerede den moderne vitenskapen fått sitt gjennombrudd. Det finnes derfor ingen sekulære sammenligningsgrunnlag når det gjelder den moderne vitenskapens fremvekst. I stedet kan vi sammenligne kulturer preget av ulike religioner. Her ser vi at vitenskapelig utvikling ikke bare avgjøres av gudstro, men av en hel del faktorer som har med verdensbilde, menneskesyn og etikk å gjøre.
Vi kommer ikke med en tese om at gudstro i alminnelighet nødvendigvis favoriserer den vitenskapelige utviklingen. Derimot mener vi at kristen gudstro og livssyn var en helt nødvendig grunn der den moderne vitenskapen vokste frem. Det er et vitenskapshistorisk faktum at den moderne vitenskapen ble født da den kunnskapen man hadde arvet fra de gamle grekerne ble befruktet av kristen tro og etikk.
For å vise at dette ikke er en tese jeg er alene om, vil jeg gi noen smaksprøver på hvordan vitenskapshistorikere ser på spørsmålet.
M. B. Foster skriver:
«Det allmenne spørsmålet oppstår: Hva er kilden til de ikke-greske innslagene i filosofien etter reformasjonen… Hva er kilden til de ikke-greske innslag i det moderne synet på naturen som kom til å avgjøre den moderne vitenskapens spesifikke karakter? Svaret på det første spørsmålet er: den kristne åpenbaringen, og svaret på det andre er: den kristne læren om skapelsen.» (M. B. Foster: The Christian Doctrine of Creation and the Rise of Modern Natural Science, tidsskriftet Mind nr 43, 1934, s. 448)
Vitenskapsskribenten, antropologen og filosofen Loren Eiseley stiller spørsmålet om hvorfor moderne vitenskapelig tankesett aldri oppstod i de store antikke kulturene. Han hevder at moderne vitenskap ikke forekommer naturlig, men krever en meget spesiell «jord». Noe motvillig identifiserer Eiseley denne jorden med den kristne troen. Han skriver:
«I en av de bemerkelsesverdige omveltningene som historien noen ganger presenterer, var det den kristne verden som til slutt, på en klar og velformulert måte, frembragte vitenskapelig eksperimentell metode.» (Loren Eiseley: Darwins’s Century. Garden City, NY: Doubleday, 1958, s 62).
Bygget på kristen grunn
Mange mener videre at den moderne vitenskapen på flere måter er en frukt av kristen teologi. Historikere har observert hvor grunnleggende kristen tro var for at vitenskapen oppstod. A. R. Hall skriver for eksempel at selve begrepet naturlov «ville vært ubegripelig i den antikke verden, mens den hebraiske og kristne troen på en guddom som både var skaper og lovgiver gjorde begrepet gyldig.» (A. R. Hall: The Scientific Revolution, 1500-1800: The Formation of the Modern Scientific Attitude. Boston: Beacon Press, 1954, sid 171-72)
Denne koblingen er ikke overraskende om man tar med i betraktningen at majoriteten av den moderne vitenskapens pionerer var kristne, eller at stort sett alle var gudstroende. Det finnes mange eksempler på hvordan disse pionerene selv så på sin vitenskapelige gjerning som en integrert del av sin religiøse tro. Et typisk eksempel finnes i det astronomen Johannes Kepler skriver:
«Må Gud se til at mine fantastiske teorier overalt og til det fulle får den effekt på tenkende mennesker som jeg strever etter i min avhandling; nemlig at troen på verdens skapelse forsterkes gjennom disse ytterligere bevis, at skaperens tanke kan bli gjenkjent og at hans utømmelige visdom får lyse klarere frem for hver dag. Da kommer menneskene endelig til å erkjenne det virkelige omfanget av hans makt og visdom og innse at Gud, som har lagt grunnen for alle ting i denne verden i samsvar med kvantitetslovene, også har utrustet menneskene med en intelligens som kan begripe disse lovene.» (Sitert fra Stefan Gustavssons bok Kristen med god grunn, s. 166-167)
Men ikke bare det kristne verdensbildet har spilt en viktig rolle for vitenskapens fremvekst. Vitenskapshistorikeren P. M. Rattansi mener at det er allment akseptert (blant vitenskapshistorikere) at kristne etiske prinsipper «oppmuntret en hengivelse til studiet av ‘Naturens bok’ som et supplement til studiet av Guds ord. De formidlet en religiøs forpliktelse ved å la slike studier tjene det doble formålet både å ære Gud og tjene medmennesker.» (P M Rattansi: The Social Interpretation of Science in the Seventeenth Century i Science and Society, redaktør Peter Mathias, Cambridge: Cambridge University Press, 1972, sid. 2-3)
Uvintenskapelig middelalder?
På bakgrunn av dette kan man spørre seg hvorfor mange i vår kultur lever i overbevisningen om at kristen tro og moderne vitenskap befinner seg i en krigstilstand. Den velkjente ateisten og darwinisten Stephen Jay Gould tar i sin bok Rocks of Ages opp forestillingen. Han sporer starten av «konfliktmodellen» til to innflytelsesrike bøker: John William Drapers History of the Conflict Between Religion and Science (1874) og Andrew Dickson Whites A History of the Warfare of Science with Theology (1896).
Gould mener at konfliktmodellen er et eksempel på historieforfalskning, og han illustrerer det ved hjelp av den påståtte middelaldertroen på en flat jord. Både Draper og White mente at troen på en flat jord regjerte under den religiøst mørke middelalderen. Om dette skriver Gould:
«Dramatisk, ja, men helt oppdiktet. Ingen periode av ‘flat jord-mørke’ oppstod hos de lærde…Gresk kunnskap om jordens sfæriskhet opphørte aldri, og alle viktige religiøse lærde i middelalderen aksepterte jordens rundhet som et etablert kosmologisk faktum.» (Stephen Jay Gould: Rocks of Ages – Science and Religion in the Fullness of Life. The Ballentine Publishing Group, New York, 1999, sid 113-14. Gould bygger sine resonnement på historikeren J. B. Russels bok Inventing the Flat Earth [Praeger, 1991].)
Mye mer kan og bør sier om relasjonen mellom kristen tro og vitenskap. Men med disse sitatene har jeg vist at kristen tro og moderne vitenskap overlapper hverandre både filosofisk og historisk, samt at konfliktmodellen ser ut til å være en historieforfalskning.
Alt tyder altså på at kristen gudstro spilte en avgjørende positiv rolle for fremveksten av moderne vitenskap. Å påstå at kristen tro skulle utgjøre et hinder for vitenskapens utvikling er i lys av dette ikke troverdig.
Mats Selander
