Selma Ibrahim gjør det lettbeint, men vakkert når hun drar ut på jakt etter den perfekte tro.
Blant de mange sannhetskrav som kan stilles til en påstand – eller et livssyn – er tre særlig viktige: Stemmer det som sies med virkeligheten? Henger det logisk sammen? Fungerer det i praksis? Kanskje kan man si at «Jakten på den perfekte tro» beveger seg mye rundt det siste kravet, men at programmet ikke besøker de to første i særlig grad.
Av Eivind Algrøy, Dagen
NRK Super har gjentatte ganger bevist at de er interessert i oppdraget med å speile barns hverdag, også livssynsmessig. Det siste forsøket er Jakten på den perfekte tro, der den kjente programlederen Selma Ibrahim utforsker barns tro over fem episoder. Og det lykkes med mye.
Lyttende
Religionsdialog er vanskelig. I hvert fall i voksenverden. Men Selmas prosjekt består i stor grad i å lytte til barna, og hun stiller få kritiske spørsmål. Det er kanskje også naturlig når man møter barn på deres hjemmebane og de forteller åpent og ærlig om noe av det viktigste i livet deres. Da hugger man ikke til med argumenter og motforestillinger.
De fleste barna hun møter har nok et forhold til Selma fra før, og hun gjør en svært god jobb med å nærme seg dem. Det er rørende å se hvor godt det gjør for barna at den kjente programlederen dukker opp i deres religiøse sfære og bekrefter den. Her har nok mange mye å lære av Selma.
Ærlige barn
NRK Supers programleder forklarer fra starten av at hun vil snakke med barn om tro, og helst ikke voksne. Grunnen, sier hun, er at barn er mer ærlige enn voksne. Barna vil nok identifisere seg med Selma, og sånn sett tenke at det er naturlig at hun snakker med barn når hun jakter på den perfekte tro.
Det kan nok hende at Selma har rett i at voksne er mindre ærlige og direkte enn barn. Sunt trosforsvar innebærer at en lærer seg å faktisk svare på det som spørres om og at en oppriktig interesserer seg for den andre. Eller, som Jesus sier det: Elsker sin neste.
Spørsmål som mangler
Som en god pedagog kommer Selma inn på barnas vilkår og møter dem der. Men om en skulle tatt Selma på alvor i at hun, som er 25 år gammel, er på jakt etter den perfekte religion, så blir det åpenbart at hun unnlater å stille noen nokså sentrale spørsmål: Hvem er jeg, og hvordan kom jeg hit? Hva er dypest sett galt med verden, og hva er løsningen?
«Jakten på den perfekte tro» beveger seg på et erfaringsbasert og ikke minst emosjonelt nivå. Den perfekte tro i dette programmet er ikke det helhetlige livssynet som gir mest troverdige svar på tilværelsens problem, men den som kan gi meg en pust i bakken, en fin fest eller en stor familie rundt meg.
Sant?
Så er jo også disse sidene ved religion noe svært viktig. På sitt beste tilbyr religion en trygg ramme å leve livet innenfor. At en religion skårer høyt her, trenger ikke nødvendigvis si noe fra eller til om hvorvidt religionen har rett i sine svar på tilværelsens dypeste spørsmål. Men for hverdagen og for livet kan det være veldig viktig.
Blant de mange sannhetskrav som kan stilles til en påstand – eller et livssyn – er tre særlig viktige: Stemmer det som sies med virkeligheten? Henger det logisk sammen? Fungerer det i praksis? Kanskje kan man si at «Jakten på den perfekte tro» beveger seg mye rundt det siste kravet, men at programmet ikke besøker de to første i særlig grad.
Litt karma
Kanskje kan et utsagn fra Selma etter et besøk i et buddhist-tempel illustrere hvorfor dette kan sies å være et problem. Hun sier til kamera at «Jeg har jo egentlig alltid trodd litt på karma. Hvis du er god mot noen, så får du fine ting igjen.»
Formulert slik kan læren om karma virke tilforlatelig og fin, og den kan synes å stemme godt overens med virkeligheten slik vi observerer den. Men det skal ikke mye refleksjon til før en støter på det dypt problematiske ved denne versjonen av skjebnetro.
For da trenger en ikke lenger å lure på hvorfor de fattige er fattige, de syke er syke eller de uheldige er uheldige. Eller hvorfor mennesker fødes i en lavere kaste enn deg.
Ungdomsversjon
Ser man slik på det, så er karma-læren noe som må utfordres ved buddhismen og hinduismen, på linje med de historiske problemene i islam eller de logiske utfordringene ved moderne ateisme.
Det er vanskelig å si hvordan en ungdomsversjon av dette programmet ville sett ut, ikke minst når en tenker på hva NRK ellers har laget for ungdom. Der er bildet langt mer broket. Men hvis den grunnleggende respekten som Selma utviser kunne blitt ivaretatt, så ville det kanskje vært en god idé.
Godt utført
Uansett har NRK Super og Selma Ibrahim gjort en svært god jobb med veldig mye i denne serien. Norge er, i hvert fall rundt de store byene, et sammensatt land når det kommer til religion og livssyn. Barn er gode til å forholde seg til variasjon, og denne egenskapen må vedlikeholdes. Voksne vil også lære mye av Selmas måte å lytte til mennesker som tror annerledes enn henne.
Gjengitt med tillatelse fra avisen Dagen
