Likher og forskjeller mellom islam og kristendommen

Fra «Tro som bærer; Møte med andre religioner og livssyn» kap. 5.

Som vi har sett, hadde Muhammed tydeligvis et visst kjennskap til jødedommen og kristendommen. Det er gode grunner til å tro at ikke så rent lite av lærestoffet i Koranen er hentet fra disse kildene. Tradisjonen sier  at Muhammed ikke kunne lese og skrive.  Stoffet han har mottatt fra Bibelen, har han derfor fått overlevert muntlig, kanskje gjenfortalt etter minnet. I alle fall avviker Koranens bibelstoff fra Bibelens gjengivelser på en lang rekke punkter.

Verden og virkeligheten

Likesom kristendommen og jødedommen opererer islam med en begynnelse, skapelsen, en fortsettelse – historien – og et fullkomment mål – Paradis. I alle disse tre religionene opererer man med både en materiell og en åndelig virkelighet.

Muhammed og Jesus

Liksom Jesus regnes som kristendommens stifter, må vi regne Muhammed som stifteren av islam. Nå lærer rett nok islam, som vi har sett, at en rekke av de mest sentrale personene i Det gamle testamentet – og til og med Jesus – var muslimske profeter og sendebud. Ja, vi fødes alle som muslimer, hevdes det. Jøder og kristne avviser dette. De vil i stedet si at det var Muhammed som lånte bibelfortellinger som han tilpasset til det han forkynte og inkluderte i islam.  På denne måten forsøkte han å skape en sammenheng fra islams tilblivelse og tilbake til skapelsen.

Jesus blir, som vi har sett, regnet som et stort sendebud innen islam, den nest største etter Muhammed. Men islam avviser at Jesus var Guds Sønn og dermed guddommelig. I kristendommen regnes Jesus som guddommelig og eksisterende fra evighet av. Hvis vi spør hva det er i islam som svarer til Jesus i kristendommen, må svaret være Koranen. Koranen regnes som guddommelig og har eksistert fra evighet av.

Allah og Gud

Vi hører av og til sagt at jøder og muslimer tror på den samme gud: Ja, til og med Gud i kristendommen kan regnes som den samme som Allah. Hvis vi sammenligner Allah i Koranen og Hadith med Gud i jødedommen og kristendommen, finner vi mange likhetstrekk. Alle tre religionene lærer at Gud er skaperen, opprettholderen, lovgiveren og den som skal dømme verden. I alle tre religionene heter det at det finnes bare en gud. Polyteismen avvises. Men beskrivelsene av Gud og Allah avviker en god del fra hverandre. Tanken om Gud som vår himmelske Far er fremmed for islam.

Trekker vi inn kristendommens treenighetslære, blir forskjellene enda større. Treenighetslæren avvises på det sterkeste. Dessuten ser vi ut fra Koranversene der treenighetslæren avvises, at Muhammed trodde det var Maria som ble regnet som den tredje personen i guddommen. Han oppfattet ikke at den tredje personen i den kristne guddommen er Den hellige ånd (se Sure 5:116-120).

Det er derfor ikke mulig å si at kristne og muslimer tror på den samme gud.

Menneskesynet

I likhet med menneskesynet i kristendommen og jødedommen – og til forskjell fra buddhismens og hinduismens lære om mennesket – har mennesket både kropp og ånd. Kroppen skal stå opp på dommens dag til et liv i Paradis eller til dom og fortapelse. Innflytelsen fra jødisk-kristen tenkning er tydelig. Ved siden av læren om at Allah er én, var læren om dommens dag det mest sentrale i Muhammeds tidlige forkynnelse.

Som nevnt avviser islam tanken om at mennesket er skapt i Guds eller i Allahs bilde. Den jødiske og kristne læren om at mennesket er skapt i Guds bilde, betyr at mennesket kan tenke, planlegge og snakke på en annen måte enn dyrene. Derfor har mennesket stor frihet og tilsvarende ansvar for sine gjerninger. Mennesket er dessuten et personvesen liksom Gud (Gud er tre personer – Faderen, Sønnen og Ånden). Disse sidene ved mennesket vektlegger også islam, men oppfatter likevel Allah som altfor opphøyd til å kunne ha skapt mennesket likt med seg selv, det som i 1 Mosebok kalles «i Guds bilde». På den annen side deler islam det jødiske og kristne synet på mennesket som Guds forvalter (visekonge) over jorden.

At menneskene er skapt av Gud, får også noen andre konsekvenser i kristendommen enn i islam. Etter kristens syn har alle mennesker samme verdi uansett om man er kristen, muslim, buddhist eller om man forkaster enhver tale om Gud.  I islam går det en tydelig grense mellom de som tilhører ummaen, den troende forsamlingen, og de andre.  Ummaens medlemmer får alltid førsteprioritet, og nestekjærligheten rekker ikke til alle fordi alle har samme verd.  Sharialoven opererer med et slags klasseskille mellom muslimer og de som ikke tror på Allah. Sharia gir ikke rom for likhet for loven, eller likestilling. Nederst på rangstigen finner vi polyteistene – de som tror på mange guder. De fortjener egentlig ikke å leve ifølge sharia. Men da må vi samtidig huske at svært mange troende muslimer ikke følger sharia i alle saker.

I kristendommen legger man vekt på at Adams og Evas fall i synd fikk konsekvenser for hele menneskeslekten. Alle mennesker er med i fallet, og slik blir hele menneskeslekten syndere. Det er dette vi mener når vi snakker om arvesynden. Islam avviser tanken om at Adams og Evas fall fikk konsekvenser for alle mennesker. I islam er ikke mennesket født med synd og trenger derfor ingen frelser for å komme til himmelen. Selv om mennesket er svakt og glemmer Guds vilje slik som Adam gjorde, kan Koranen hjelpe menneskene å komme på rett vei igjen.  Menneskene har en fri vilje og kan følge Allahs lov hvis de vil.  Den onde makt, Iblis eller Satan, som er menneskets verste fiende, har ingen makt over gode muslimer.

Muhammed er ingen frelser. Ifølge Hadith kom han ikke med noen ny religion, men for å bedre menneskenes moral.

Hva er frelse?

Beskrivelsene av Paradiset i islam ligner beskrivelsene av det evige gudsriket i kristendommen, men er mer detaljerte. En forskjell er at beskrivelsene av paradis er mer bokstavelig ment enn beskrivelsene av Guds rike. Kristne vil i større grad oppfatte gudsrikebeskrivelsene som lignelser og bilder.

Hvordan oppnå frelsen?

I den kristne tro blir mennesket frelst av nåde på grunn av Jesu død og oppstandelse for vår skyld. Kristendommen er slik en NÅDERELIGION. I Islam blir man frelst ved at man underkaster seg Allah og følger hans vilje. Vi sier ofte at Islam er en LOVRELIGION.  Troen blir i islam forstått mer som lydighet enn som tillit. Og lydigheten skal gi seg utslag i at en overholder sharia. Islam lærer at Allah skal dømme alle etter deres gjerninger. Samtidig er Allah nådig og barmhjertig og kan tilgi den han vil. Allah er altså, som sagt, fri til å frelse eller dømme til fortapelse den han vil.

Den bibelske tanken om at Kristus døde for våre synder, avvises i islam,  også det at Kristus døde på et kors. Den som romerne korsfestet, som de trodde var Kristus, var egentlig en annen, hevdes det. Dersom Allah vil frelse, gjør han det uten krav om at det skal være en soning for syndene.I Koranen står følgende om Jesu død (Sur 4,155-156): ):

….fordi de hevder: Sannelig, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!. Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert i mot. Gud har tatt ham til seg. Gud er mektig.

Den frelsende tro i kristendommen kjennetegnes ved tillit til Gud. En slik tro avvises i islam.  For dem finnes det ingen som helst trygghet for at man vil bli frelst. Man vet ikke om man har gjort nok gode og ikke for mye av onde gjerninger til at det holder. Ellers vet man heller ikke hva Allah bestemmer seg for ut fra hans frie vilje. Bare én gruppe kan med sikkerhet bli frelst, og det er martyrene, de som blir drept i kampen for islam. Innen islamistiske retninger regnes selvmordsbombere som martyrer.

Etikken

Islams etikk er svært detaljert. Alt det som Hadith forteller at Muhammed gjorde, skal også den fromme muslim gjøre på samme måten. Det finnes derfor regler for veldig mye av det man må gjøre i dagliglivet – både i familielivet, i økonomiske spørsmål og i samfunnslivet. Sammenlignet med kristen etikk er islamsk etikk slik vi finner den i sharia, mye mer detaljert.

Sentralt i etikken finner vi de fem søylene. Idéene til søylene synes å stamme fra jødedommen, både trosbekjennelsen (som ligner den gammeltestamentlige), bønner til faste tider (jf. tidebønnene), almissen, fasten og pilegrimsreisen (jf. jødenes festreiser til Jerusalem). I starten vendte muslimene seg mot Jerusalem når de bad, liksom jødene gjorde. Da Muhammed kom i konflikt med jødene, ble bønneretningen omgjort –  man måtte vende seg mot Mekka. Alle de fem søylene finnes også i kristne utgaver – eldre enn i islam, men uten at de kan sies å være påbudt i kristendommen. For eksempel fantes de daglige bønnene i den kristne tidebønntradisjonen fra før islam ble til.

Til forskjell fra kristen etikk inkluderer islamsk etikk en straffelovgivning. Mest kjent er straffene for tyveri, hor, frafall fra islam og alkoholbruk. Straffen for frafall er halshogging eller korsfestelse. Alkoholbruk straffes med 80 piskeslag. For hor er straffen 100 piskeslag eller steining. For tyveri er den avkapping av en hånd og/eller en fot (krysskapping). Det er få muslimske land som praktiserer disse straffene i dag, men når verdenspressen finner tilfeller av slike dommer, får det store oppslag. Det må dessuten legges til at kravene til bevisførsel er veldig strenge.

Islam har videreført mange forskrifter fra Det gamle testamentet som kristendommen på sin side ikke har videreført. Det gjelder forskrifter om uren mat, riktig slaktemåte og renselsesseremonier.

I kristen etikk står tilgivelsen sentralt. Slik Gud har tilgitt oss mennesker våre synder, slik skal vi også tilgi andre. Slik tenkes det ikke innen islam, for Guds ufortjente tilgivelse for Jesu skyld hører ikke til i islam.

Arbeidsoppgave:

1.       Beskriv hovedforskjellene mellom Jesus og Muhammed.

2.       Diskuter om muslimene og de kristne tror på samme Gud!

3.       Hvorfor kan kristendommen kalles en nådereligion og islam en lovreligion!

4.       Redegjør for forskjellen mellom islam og kristendommen i synet på nestekjærlighet.

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget