Likheter og forskjeller mellom hinduismen og kristendommen

Fra «Tro som bærer; Møte med andre religioner og livssyn» kap. 2. , utgitt av NLA Høgskolen.

Verden og universet

Hinduismen har et helt annet syn på verden og universet enn kristendommen. Her skal vi peke på to  sentrale forskjeller.

For det første lærer kristendommen at verden har en begynnelse: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos 1,1). Og verden har et mål: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, ….» (Åpenb 21,1). Kristendommen anser ikke tiden som en evig rundgang der alt gjentar seg, som et hjul som går rundt og rundt. Tiden har en begynnelse. Da Gud skapte verden, skapte han også tiden og verdensrommet. Alt det skapte finnes i verdensrommet, og alt eksisterer ved at tiden går. Vi sier at kristendommen oppfatter tiden som lineær – som en rett linje, ikke syklisk (som en sirkel).

I hinduismen varer verden i litt over fire millioner år før den går til grunne og blir skapt på nytt. I kristendommen er det slik at når Gud skal skape en ny himmel og ny jord, så blir alt fullkomment en gang for alltid.

For det andre lærer kristendommen at den skapte og synlige, materielle verden er gitt oss som et naturlig livsgrunnlag. Her skal menneskene bo, arbeide og leve i fellesskap med hverandre. Hinduene tror derimot at det materielle bare er noe vi innbiller oss. De sier at alt materielt er en illusjon. Kroppen vår er derfor en illusjon. Kristendommen lærer at den materielle verden Gud skapte, opprinnelig var god. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mos 1,31). Det var ingen vond illusjon. Men menneskene lot seg forføre slik at de brøt med Guds gode vilje for livet i skaperverket (1 Mos 3).

Gud og gudene

Vi har sett at hinduene tror på mange guder. Og disse gudene er i prinsippet ikke mer evige enn oss mennesker. De blir født, lever, dør og blir født igjen, i en evig runddans av reinkarnasjoner (samsara) – bare at et gudeliv er veldig mye lenger enn et menneskeliv. Guden Brahmas liv strekker seg over ca. 311 billioner år.

Kristne tror på bare én Gud, som rett nok er treenig. Det er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Vi sier at Gud er tre personer. Men de tre personene er like i alle sine egenskaper – med samme kjærlighet, samme allmakt, samme visdom, like evige, osv. Vi sier at de har samme vesen. Derfor sier vi at Gud er én, ikke tre guder.

Det øverste guddommelige i hinduismen er Brahman. Brahman er egentlig en upersonlig kraft, altså ikke en personlig gud slik som Gud i kristendommen. Brahman er en kraft som gjennomtrenger alt. Det innerste og uforanderlige i menneskesjelen er egentlig ett med Brahman. Det høyeste målet for alt levende er å forstå denne enheten og oppleve den. Da slipper man å bli gjenfødt. Da vil en være hevet over reinkarnasjonen.

Menneskesynet

Kristendommen lærer at mennesket er skapt i Guds bilde. Vi ligner Gud på den måten at vi kan tenke, planlegge og velge. Vi sier at mennesket er et åndsvesen. Vi kan velge mellom godt og vondt, noe som igjen medfører at vi må ta ansvar for det vi gjør. Dette at vi alle er skapte i Guds bilde, innebærer også at vi har samme menneskeverdet. Ingen er mer eller mindre verdt enn andre. Samtidig er mennesket skapt med en kropp som gjør at ånd og kropp er en enhet. Da Jesus, Guds Sønn, ble født og ble menneske, fikk også han en kropp.

Også i hinduismen blir mennesket forstått som et åndsvesen. Menneskets ånd kalles «atman». Målet for atman er å ikke få noen ny kropp, å ikke bli reinkarnert når kroppen dør. Kroppen er altså å forstå som noe negativt. Ja, egentlig eksisterer den ikke, for den er jo bare en illusjon. Som vi ser, er en slik forståelse av kroppen svært forskjellig fra det kristne synet.

Hva er frelse?

Gjerningene våre skaper karma – konsekvenser i form av straff og belønning. De gode gjerningene bidrar til et bedre liv ved neste reinkarnasjon og de onde bidrar til en lavere posisjon og et vanskeligere liv. Toppen i rekken av forbedrede liv er, som sagt, å bli forenet med Brahman – verdenssjelen – i en ren åndelig tilværelse. Da blir man ikke gjenfødt mer. Atman (sjelen) er blitt kvitt kroppen og lever evig i en enhet med Brahman. Dette er frelsesmålet i hinduismen.

Den kristne forståelsen av frelsesmålet er nokså forskjellig fra den hinduistiske. Det kristne håpet er å motta en evig og fullkommen kropp ved en kroppslig oppstandelse fra graven når Gud vekker opp alle døde. Menneskets ånd vil da leve i den oppreiste kroppen på en nyskapt, men konkret og materiell jord der alt er fullkomment godt slik det var i Edens hage i begynnelsen. Kroppen hører med til det å være et helt menneske, også i det evige livet.

Hvordan oppnå frelse?

Hinduismen opererer som nevnt med tre frelsesveier: (1) Pliktens eller handlingenes vei, (2) meditasjonen eller erkjennelsens vei, og (3) fromhetens eller hengivenhetens vei.

Den første hinduistiske veien vil man fra et kristent ståsted avvise som lovtrelldom / frelse gjennom gode handlinger. I kristendommen mottar en frelse ved troen på Jesus Kristus som er den eneste veien til frelse.

Den andre hinduistiske veien kan lett ende i en slags selvtilbedelse, noe som også kommer i konflikt med den kristne tanken om frelsen som en ufortjent gave fra Gud, mottatt ved troen.

Den tredje hinduistiske veien ligner i noen grad på kristendommens frelsesvei. For det første er denne veien åpen for alle. For det andre dreier det seg om en slags tro på den utvalgte guden i form av hengivenhet til denne guden. Men i kristendommen er troen på Gud en tillit til at Gud vil frelse, fordi Kristus levde og døde for oss mennesker og dermed sonet for våre synder. Dette kan så vekke vår hengivenhet. I hengivenhetens vei i hinduismen dreier det seg mer om en hengivenhet som man må skape selv; først hengivenhet, deretter frelse på grunn av det. Samtidig tenker man at guden av kjærlighet kan hjelpe den hengivne tilbederen.

Etikken

Hinduismen deler menneskene inn i rangordnede klasser, fra de klasseløse nederst på rangstigen til presteklassen øverst. Et barn regnes automatisk til den klassen foreldrene tilhører og kan ikke endre dette. Når det gjelder etikken, er man forpliktet til å leve i samsvar med gjeldende moral for den klassen  man er født inn i. Etikken sier noe om hvordan man må forholde seg til de som er i overordnede klasser og de som tilhører lavere klasser. I tillegg kan det stilles forskjellige moralske krav til kvinner og menn, og kravene kan også endre seg med alderen. Hinduismen opererer derfor med mange slags moralkrav. De er ikke like  for alle mennesker.

Kristendommen tar avstand fra en slik moraltenkning. Her vil man i stedet si at det er likhet for loven – alle moralkrav gjelder alle. Dette er et grunnprinsipp i vestlig rettstenkning og i tenkningen om menneskerettene.

Hinduismens karmalære medfører lett at en ser på ulykke og motgang i både i ens eget liv og i andres som noe som er fortjent. Dette er nok noe av grunnen til at nestekjærlighet og barmhjertighet ikke er inkludert i «de ti pliktene» – de mest grunnleggende dydene i hinduismen.

Samtidig finnes en rekke dyder, bud og forbud som gjelder alle. Mange av disse ligner mye på dyder og bud vi finner i kristendommen og i flere andre religioner, ikke minst i buddhismen. Fra et kristent ståsted vil man si at dette viser at Gud som skaper har «skrevet» lovens krav i alle menneskers hjerter, som Paulus sier i Romerbrevet 2,15. Ut fra vår erfaring og fornuft kan vi langt på vei erkjenne hva som godt for oss.

Arbeidsoppgaver:

1. Nevn fem grunnleggende forskjeller mellom kristendom og hinduisme.
2. Hvordan blir et samfunn påvirket av religionen som er mest innflytelsesrik i samfunnet?
3. Hvordan har den kristne kirke sett på syke, fattige og handicappede opp gjennom historien?
4. Tror du kristne mennesker er påvirket av karmatenkningen? Begrunn svaret.
5. Gi noen eksempler på hvordan Jesus behandlet de svake, fattige og syke?

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget