Som kristne har vi et selvsagt kall til å støtte også dem som identifiserer seg som lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle, men ikke ved å omfavne den normkritiske pedagogikken.
Artikkel av Olof Edsinger (svensk teolog og forfatter) – FOR LÆRERERN
Akkurat nå pågår det et omfattende sosialt eksperiment i svensk barnehage og skole som kan være nyttig å kjenne til også i vårt naboland i vest. Dette kalles «normkritisk pedagogikk», og lanseres med stor iver av RFSL (Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter), RFS(Riksforbundet for sexuell upplysning) og en rekke statlige myndigheter.
Queer-bevegelsen
Den grunnleggende inspirasjonen er hentet fra den internasjonale queer-bevegelsen, og det man går imot kan sies å være normbygging generelt og heteronormativitet spesielt. Alt snakk om «normalt» og «unormalt» stilles spørsmål ved, og ikke minst den såkalte to-kjønnsnormen havner konstant i skuddlinjen – altså tanken om at menneskeheten i hovedsak kan deles inn i to ulike kjønn.
Ettersom to-kjønnsnormen er så dypt rotfestet i oss mennesker har det blitt viktig å implementere denne nye pedagogikken allerede på barnehagenivå. I den statlige utredningen «Jämställdhet i förskolan» («Likestilling i barnehagen») fra 2006 konstateres det at «Barnehage i den svenske modellen representerer både et barnepedagogisk og et kjønnspolitisk prosjekt». I offentlige dokumenter fra eksempelvis Skolverket og Diskrimineringsombudsmannen kan vi nå lese hva dette i praksis innebærer.
Tips. I «Lika rättigheter i förskolan» (Diskrimineringsombudsmann, 2015) får vi for eksempel presentert en rekke tips til hvordan man kan unngå å «opprettholde og befeste kjønnsnormen» blant barn. Ett av forslagene er å se til «at det finnes kjønnsnøytrale toaletter slik at barna ikke må velge mellom jente- og guttetoalettet», og «at spørsmål som berører homo-, bi- og heteroseksualitet på en likeverdig måte blir behandlet og integrert i virksomheten».
Lärarnas Riksförbunds Studer- andeförening tar problemstillingen et hakk videre. I pamfletten «Det öppna klassrummet», som ble publisert rundt fjorårets Stockholm Pride, oppfordres lærere til å slutte å anvende ord som «gutter», «jenter», «mamma» og «pappa» i klasserommet. Dette er fordi «alle elever ikke er bekvemme med å omtales som sitt tildelte kjønn». En liten minoritets ønske skal altså få diktere vilkårene for både språket og praksis i skolen som helhet.
Den normkritiske tanken
En bærende bjelke i den normkritiske tanken er at både det biologiske og det sosiale kjønnet er konstruert. I den tidligere nevnte utredningen hevder man at det «nordiske synet er … at kjønn er en sosial konstruksjon og at maskulinitet er foranderlig». I teksten brukes dette blant annet som et motargument mot å arbeide for flere mannlige pedagoger i barnehager – en slik strategi bekrefter nemlig kjønnsnormen.
Svakt grunnlag
Deler av denne tenkningen er sikkert allerede kjent for mange av Vårt Lands lesere. Om ikke annet fikk Harald Eias og Ole Martin Ihles dokumentarserie Hjernevask være med og avsløre det veldig svake vitenskapelige grunnlaget som finnes for å underbygge denne typen teorier. (Den ble dessverre ikke sendt i Sverige, men har nå en stund vært tilgjengelig på YouTube). Men min egen oppfatning er allikevel at den utviklingen som jeg har antydet her, har kommet lenger i Sverige enn kanskje noe annet land i verden.
Det er også derfor jeg skriver denne artikkelen. Jeg mener rett og slett at Sverige på dette området bør sees som et advarende eksempel, og at det er viktig at Kristen-Norge vet hva som innen kort tid er å forvente også på deres side av grensen. Ikke minst tror jeg at det er viktig at dere begynner å utruste deres barn og ungdommer til å gjennomskue, og også stå imot, queer-bevegelsens tankegods. På svenske Facebook finnes det i dag 72 (!) ulike kjønnsidentiteter å velge mellom. Som konfirmantleder i Svenska kyrkan møter man stadig oftere høylytte protester hvis man bærer fram tanker som at det finnes ulikheter mellom kvinner og menn, eller at det finnes en komplementarisk tanke knyttet til det kristne ekteskapssynet.
Queer innebærer en grunnleggende kritikk av det som er det bibelske verdensbildet. Som kristne tror vi på en Gud som har en hensikt med de grenser og kategorier som han har bygget inn i sitt skaperverk. I Første Mosebok møter vi Gud når han skaper himmel og jord. Vi leser at han skiller lys fra mørke, vann fra land og at han skaper vekster og dyr hver etter sin art. Om menneskene står det at han skaper oss til menn og kvinner, at det finnes en grunnleggende komplementaritet mellom kjønnene og at vi utifra denne har blitt kalt til å være fruktbare og bli mange.
To kjønn
Den såkalte «to-kjønnsnormen» bekreftes også av de fleste utviklingspsykologer. I den psykodynamiske skole anvender man begreper som kjønnsidentitet, kjønnsstabilitet og kjønnskonstans – en tilstand som normalt pleier å inntreffe akkurat i de årene barna går i barnehagen. Samme teorier sier at det er først etter denne fasen – da man er «grunnfestet» i sin identitet som gutt eller jente – at det for majoriteten av barn blir naturlig å agere kjønnsoverskridende. Men disse prosessene oppfordres man altså i dagens svenske barnehage til å hindre.
Som kristne har vi et selvsagt kall til å støtte også dem som identifiserer seg som lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle. Men det må finnes andre måter enn ved å omfavne den normkritiske pedagogikken. De strategier som nå holder på å bli lansert, kan sies å handle om at all identitet og seksualitet må betraktes som flytende, noe som skaper problemer for mange unge som skal kjempe seg fram til en egen identitet. Personlig ser jeg derfor også en kobling mellom vår tids normoppløsning og den historisk høye psykiske uhelse som preger den unge generasjonen svensker.
Min oppfordring til mine norske trossøsken: ta grep mens det ennå er tid. Tro meg – dere vil ikke ha det slik som det nå er i Sverige! Men ettersom trendene jeg beskriver er globale, vil jeg samtidig oppfordre dere til å lese om de nye queerteoriene. Også i kirken kommer vi til å trenge nye måter å tilnærme oss spørsmål som har med identitet og seksualitet å gjøre i det nærmeste tiåret.
Og minst like viktig: Vi kommer til å møte spørsmål rundt disse temaene som vi aldri har fått tidligere. Hva svarer du når din egen tenåring kommer hjem og stiller spørsmålstegn ved tanken om at vårt kjønn har noe å si for hvem vi er som personer og/eller hvem vi bør bygge familie med?
Først publisert i Vårt Land 17.8.2016
