Skrevet av Hanna Elisa Haraldsen
AKTUALISERING/ORD FOR DAGEN: Hva kan vi lære av hvordan gjengen i Rådebank møter livet? Hvordan kan vi være Jesu hender og føtter i dag? Tematikken i serien passer godt til det tverrfaglige temaet «Folkehelse og livsmestring».
De siste ukene har vi kunnet følge Hege, GT og resten av gjengen i Bø gjennom den aller siste episodene av Rådebank. Serien har i løpet av tre sesonger skildret bygdelivet og det såre, vakre og brutale i en helt vanlig ungdomstid – med alt det innebærer. Der fjorårets sesong belyste selvmord og psykisk helse blant gutter, får vi i år følge dem som står igjen, dem som må deale med Siverts valg. Dem som må finne en måte å leve med sorgen og etterdønningene. Selv om temaet kanskje ikke er like tydelig som i forrige sesong, så sitter jeg igjen med en viktig oppvekker på hvordan menneskene i vår verden, vårt nabolag trenger å bli møtt i 2022.
Gå sammen
I møte med både oss selv og et helt samfunn som har gått gjennom to år med pandemi tror jeg vi har en del å lære av hvordan gjengen i Rådebank møter livet. Vi vet at det er kamp om plassene i den psykiske helsetjenesten, og at lavterskeltilbud er vanskelig å oppspore. Vi vet også at det akkurat nå sitter veldig, veldig mange og bærer på sorg, uro, bekymring, skuffelse, og håpløshet. Denne kombinasjonen gjør at jeg tenker at det er viktigere enn noen gang at vi som kristne og medmennesker vet hvordan vi møter mennesker som har det vondt. Vi må vite hvordan vi går sammen med noen gjennom etterdønningene av alt livet har å by på.
Jeg ser på GT og resten av gjengen som forbilder, og jeg blir ordentlig rørt av å se hvor få ord som skal til. Karakteren Nilsen er en av dem som bærer på en del tunge tanker, og ærligheten hans møtes av en stillhet som ikke er klein, en røyk og en kjøretur. Absolutt ikke en quickfix for verken ham eller andre, men helt riktig der og da. Vi kommer ikke så langt med tomme svar og nødløsninger, men jeg tror det er legedom i det å bli lytta til. Jeg tror det er livsnødvendig å bli sett, å ha et trygt rom å tømme hodet og sjela i, å kjenne at man kan være ærlig – uten fordømmelse.
Stoppe opp
Det aller største forbildet er Jesus. Han var nær, han lytta, og han brukte tid med mennesker. Det er sterkt å lese om hvordan han er mektig nok til å knuse lenker av både sykdom og død, men jeg er så glad for at Han ikke bare er mirakelmann, men like mye vår venn. Jesus stoppet opp midt i en travel arbeidsdag for å ta seg tid til en blødende kvinne som desperat trengte et øyeblikk med ham. Jesus gråt sammen med Marta og Maria i sorgen over en død venn. Han satt seg ned med barna som de andre ønsket å sende bort, og han brukte av tiden sin på en ropende mann langs veien som hvem som helst ville ha hysjet på og gått brydd forbi. Jesus er det aller største forbildet, men vi er kalt til å være Jesu hender og føtter i verden i 2022. Hvordan ser det ut?
Kanskje har vi ikke så mange blødende kvinner eller ropende menn langs vår vei, men kanskje har vi en Hege som har rota det ordentlig til for seg selv og trenger en klem og litt hockeypulver, eller en Nilsen som trenger at vi lytter og ser. Kanskje har vi en stille nabo som trenger et øyeblikk med blikk-kontakt, ei i kirka som trenger at noen ringer og spør hvordan livet har vært den siste uka, eller en i klassen som trenger at noen lytter over en kaffe på tomannshånd.
Vi kan ikke redde hele verden, men vi kan stå sammen med de som sendes vår vei. Vi kan velge å gå den ekstra mila, sende den ekstra meldinga, lage plass til èn ekstra i sofaen. Hvem er «den ekstra» i ditt liv i dag?
