SANNHETEN OM MENNESKET

Sannheten om mennesket kan være for tung å bære uten sannheten om Gud. Psykiateren Douglas M. Kelley skulle vurdere om nazistene var strafferettslig tilregnelige etter 2. verdenskrig. Han ble spesielt godt kjent med Herman Göring, nummer én etter Hitler i nazi-Tyskland. Den amerikanske journalisten og forfatteren Jack El-Hai forteller historien om Kelley i boken Nazisten og Psykiateren, (Humanist forlag 2014).

Kelley ble både forvirret og sjokkert da han måtte konkludere med at de 22 nazistene han utredet, var friske mennesker. Psykiateren fant ingen medisinsk forklaring på grusomhetene de begikk under krigen, ingen diagnose å pakke inn ugjerningene i. Nazistene var mennesker ved sine fulle fem. Göring var til alt overmål en sjarmerende mann som Kelley oppdaget var nokså lik ham selv på mange vis. Psykiateren begynte å lure på hva han selv kunne være i stand til under gitte omstendigheter. Historien hans ender tragisk, med alkoholproblemer og til slutt selvmord.

Hvorfor angår Kelleys liv oss i dag? Jeg tror han oppdaget sannheten om oss mennesker etter syndefallet, og at det ble for mye for ham. Han oppdaget at det onde ikke er en sykdom, det er ikke (alltid) galskap, og det er i alle fall ikke isolert til spesielle mennesker. Det onde går tvers igjennom oss alle. Når han med dette oppdaget at det like gjerne kunne vært han som sto tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, da ble det for mye å bære.

Trollspeilet

Bibelens fortelling starter med at de første menneskene på jorden lot seg lokke og lure av djevelen og dro hele skaperverket med seg i syndefallet. Som i H.C. Andersens eventyr om trollspeilet, har vi alle fått noen splinter av trollspeilet i hjertet og øyet. Vi ser virkeligheten fordreid, og vi elsker ikke slik vi opprinnelig var ment å gjøre, før fallet.

Gjennom hele det gamle testamentet ligger hint og ledetråder som antyder at djevelen ikke fikk siste ord der i Edens hage. Splintene fra trollspeilet skal en gang ut, Gud skal gjenopprette alt som ble knust og smadret, revet i stykker og skitnet til.

Dramatisk møte i hagen

Vi kan skjønne at Gud har noe stort på gang allerede få timer etter verdens mest skjebnesvangre frukt-måltid. De tre involverte partene står i den svale ettermiddagsbrisen: Den onde, de to falne og Skaperen selv. Gud forbanner slangen og sier at kvinnens ætt en dag skal knuse hans hode.

Hvis det noe sted skulle passe og si at stemningen var til å ta og føle på, må det ha vært i Edens hage denne sene ettermiddagen. Slangen må ha hørt trusselen i Guds stemme. Han må ha sydet av undertrykt irritasjon over og ikke helt skjønne det store bildet. Adam og Eva må ha vært fortvilte, ubeskrivelig skamfulle og ganske så redde. Men de kan umulig ha skjønt den virkelige betydningen av å knuse slangens hode, selv om det sikkert var en jobb de hadde lyst til å ta fatt på jo før, jo heller.

Jesus

I Hebreerbrevet står det om hvordan Jesus måtte bli menneske som oss, og deretter smake døden for å gjøre ende på han som har dødens makt, altså djevelen. (Heb.2, 14-15). Her blir Guds trussel til slangen i Edens hage oppklart. Her blir sentrum i Bibelen, sentrum i den kristne tro og sentrum for de kristnes evighetshåp forklart.

Når kristne feirer påske, så feirer de at slangen ikke fikk siste ord da den lokket Eva til fall. Jesus gjorde ende på dødens makt. De som tror på den oppstandne Jesus, tror at de kan vandre med Skaperen fra morgen til kveld uten å gjemme seg mellom trærne, uten å skamme seg og uten å frykte.

Kristne tror at vi enda en stund må vi leve med syndefallets konsekvenser. At vi har lett for å se virkeligheten fordreid, at vi ikke elsker som vi skulle, at vi må bære sykdom og sorg, og at vi har lysten til det onde midt i vårt eget hjerte. Men vi kan velge å tro at selv om vi er strafferettslig tilregnelige, så har Guds sønn tatt straffen en gang for alle. Vi kan gå fri.
På grunn av at Jesus stod opp påskemorgen, kan kristne få gå ut og forkynne Jesu storhet, han som kalte menneskene fra mørket til sitt underfulle lys.

_{Anethe Vidjelund Birkeli, først på trykk i Utsyn (Foto: Bokomslag fra Humanist forlag)}