Apostelen Paulus skrev i et brev til en gruppe nye kristne i Hellas:

«Fra dere har Herrens ord fått lyde ut. Ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent» (1. Tess 1,8).

Kristendommen spredte seg ved at alminnelige mennesker; frie, slaver, kvinner og menn fortalte om Jesus og viste den kjærligheten de hadde lært om av ham.

Keiser Augustus

Omtrent tre hundre år før Jesus levde, var byen Roma blitt mer og mer mektig. Gjennom kriger la romerske ledere nytt land under seg. Den første ordentlige keiseren, Augustus, hører vi om i juleevangeliet. Han ble enehersker i Romerriket 31 år før Jesus ble født. Han rådet over land i Syria, helt til Eufrat og Tigris, Egypt, Nord-Afrika, Lilleasia og Sør- og Mellom-Europa. Han rådet over Britannia (England), Tyskland opp til elvene Rhinen og Donau helt til Svartehavet. Vi antar at opptil 60 millioner personer kunne bli registrert under folketellingen det fortelles om da Jesus ble født i Betlehem.

Romerne delte det okkuperte landet sitt i provinser, med romerske embetsmenn som holdt orden. De sørget blant annet for gode veier og lette forhold for reisende.
Folk i dette store Romerriket snakket mange forskjellige språk, men latin og gresk ble dominerende. De fleste forsto et av disse språkene eller begge. Det lettet også kontakten mellom forskjellige mennesker. Slik kunne «Herrens ord få lyde ut,» som Paulus skrev.

Jødene var spredt over hele Romerriket, og de fikk først høre om Jesus. De fleste jødene ville ikke tro at Jesus er Messias. Tvert imot jagde mange av dem de kristne av sted, og det skapte nysgjerrighet blant folk ellers. Snart ble det grunnlagt menigheter av Jesustroende fra alle slags religiøse grupper .

Filosofene

Var folk åpne for en ny religion? Ja, i større grad enn en skulle tro. For nettopp det at det var så mange religioner og guder som ble dyrket på denne tiden, fikk folk til å spørre: Kan alt dette være sant?
Mange syntes det var bedre å holde seg til de gamle filosofene. Platon la vekt på ideenes verden, som vi ikke kunne se. Peripatetikerne, som holdt seg mest til Aristoteles, var litt mer jordnære. Helt konkrete i sin tro var stoikerne, som ikke ville vite noe av Platons idélære. Epikureerne var mest opptatt av å nyte livet, mens kynikerne mente livet var verdiløst og derfor holdt seg unna fornøyelser og ytre behov.

Vi kan bli forvirret av alle disse filosofiske retningene. Ett hadde de felles: Skepsis til det å tro på mange guder, det vi kaller polyteisme. Noen var det vi kaller ateister, de trodde ikke på noen gud overhodet, mens andre hadde tanker om en fjern guddom.

Så kom kristendommen med troen på én Gud som var både skaper og en nær Far, Sønnen Jesus som er Frelser, og Den hellige ånd som forklarer. De kristne viste praktisk kjærlighet mot hverandre, og de behandlet menn og kvinner, slaver og frie likt. Det hendte også når de ba på en tillitsfull måte, at noen syke ble helbredet.

Filosofiske vandrepredikanter hadde de vært vant til i Romerriket. Nå kom kristne vandrepredikanter, og forholdene var tilrettelagt for dem, både når det gjaldt å reise og å møte nysgjerrighet blant folk.

Paulus møter filosofien og gresk mytologi

Paulus i Aten

Paulus besøkte Aten på sin andre misjonsreise, som foregikk i årene 49/50-52, og som vi leser om i Apg 15,36-18,22. Aten var på denne tiden en liten by, med bare om lag 5000 innbyggere. Politisk og handelsmessig sto den i skyggen av Korint, den flerkulturelle hovedstaden i den romerske provinsen Akaia, noen få mil vest for Aten. Men byen hadde en viktig historie som filosofenes læresenter i antikkens verden. Her hadde Sokrates og Platon undervist, og hit hadde andre store filosofer, med Aristoteles som den fremste, flyttet og hatt sitt virke. Derfor var Aten fremdeles verdens kultur- og lærdomssentrum.

Om Paulus heter det at han ”hver dag” samtalte med folk han traff på torget i Aten (Apg 17,17). Slik gjorde også tidens filosofer det. Torget var stedet der folk med ulike livssyn møttes og diskuterte Allerede i siste halvdel av 400-tallet f.Kr., hadde de såkalte sofistene (Settes i en margboks: Sofister av det greske ordet for visdom, sofia, altså visdomslærere), vandret omkring fra by til by og mot betaling holdt forelesninger om vitenskapelige emner, om retorikk (talekunst), livsfilosofi og statslære. Denne tradisjonen fortsatte i flere hundre år, og på Paulus’ tid hørte omreisende visdomslærere med til bybildet. Mange betraktet nok Paulus som en slik omreisende, jødisk visdomslærer. På torget kom han i diskusjon med representanter for datidens to store filosofiske hovedretninger, epikureerne og stoikerne, som begge oppsto i Aten på 300-tallet f.Kr.

Akropolishøyden i Aten er i dag et kjent turiststed, merket med en tavle som forteller at det var her Paulus holdt sin tale. Navnet ‘Areopagos’ kan imidlertid også sikte til den lokale domstolen i Aten som holdt møtene sine i en av søylegangene på torget. Paulus kan altså ha holdt talen for medlemmene av denne domstolen (‘Areopagos-rådet’, 17,34) etter at de hadde bedt ham gjøre rede for hva han forkynte. Hvis han holdt talen på Akropolishøyden, talte han i så tilfelle til folk som tilfeldigvis var samlet der.

Paulus møter tilhørerne på hjemmebane Apg 17,22-31 

I talen sin møtte Paulus tilhørerne på deres hjemmebane. Han brukte et språk og forestillingsverden som de kunne forstå, og han henviste til deres egen litteratur. Slik gjorde han frimodig bruk av det som gjerne kalles tilknytningspunkter til datidens religiøsitet og filosofi, særlig stoisismen. Tanken bak det han sier, er at Skaperen også har satt sine spor i verden. Ved å vise til noe tilhørerne var fortrolige med, skapte Paulus positiv interesse for det han ville si. Noen av tilknytningspunktene i talen er:

• Atenernes religiøsitet. Aten var som et supermarked for religiøse tilbud. ”Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse”. Slik begynner Paulus talen sin (17,22), uten i første omgang å kritisere tilhørerne.
• Understrekning av at Gud ikke bor i ”templer reist av menneskehender” og ”ikke trenger noe av det som menneskehender kan tjene ham med” (17.24-25). Dette var stoikerne opptatt av. Det er ikke, hevdet de, Gud som trenger mennesket, men mennesket som har behov for ham: Guddommen ”gir liv og ånde, ja, alt til alle” (17,25).
• Kritikk av avgudsbildene: Guddommen ”ligner ikke et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke” (17,29). Apostelens filosofiske tilhørere ville være enige med ham i hans krasse kritikk av avgudsbildene.
• Henvisningen til stoiske diktere (Paulus siterer ikke Bibelen!): Det er i guddommen vi mennesker ”lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ’For vi er hans slekt’” (17,28).
• Urmennesket. I hellenistiske myter fortelles det om et urmenneske som alle stammer fra.
• Henvisningen til alteret med innskriften: ”For en ukjent Gud” (17,23). Innskriften kan tolkes som uttrykk for en søkende og lengtende gudstro, se. 17,27: ”for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham.”

• Det er et skarpt skille mellom Gud som er Skaperen, og mennesket som er skapt, Skaperen og det skapte flyter ikke sammen som i stoikernes tenkning. Mennesket er ikke guddommelig..
• Guddommen er ikke noe upersonlig (”det som dere tilber”, 17,23), men en personlig og aktiv Gud som opprettholder sitt skaperverk og vil at menneskene som hans skapninger skal ha et personlig forhold til ham.
• Paulus kaller tilhørerne til omvendelse fra avgudene og til tro på den ene, sanne Gud. Alle mennesker, ”hvor de så er”, må vende om til ham før verdensdommen kommer. Se også 1 Tess 1,9 hvor Paulus skriver at de som ble kristne, «vendte om til Gud fra avgudene for å tjene den levende og sanne Gud».
• Denne Gud er ikke lenger en ”ukjent Gud”, men han har gitt seg til kjenne og kommet nær, på en ny og overraskende måte, i Jesus Kristus. Han, den levende Gud, har vedkjent seg Jesus ved å reise ham opp fra de døde, og Jesus. er den ”mann” han har ”utpekt” til å holde dom (17,31), det vil si: Jesus har en unik rolle, med absolutt autoritet.

Areopagostalen er et godt eksempel på at evangeliet må formidles på forskjellig måte til forskjellige mennesker. Paulus talte annerledes til ikke-jøder (‘hedninger’) enn til jøder (se 1 Kor 9,19-23: Apostelen var en jøde for jøder og en greker for grekere). Han talte annerledes til dem som aldri har hørt kristen forkynnelse enn til dem som har noe kristen kunnskap fra før. Men talen viser også at innholdet, selve budskapet, alltid er det samme. Paulus var ikke redd for å forkynne det enestående evangeliet om “Jesus og oppstandelsen” (17,18), og at det finnes bare én sannhet for alle mennesker. Det er sannheten i og om Jesus Kristus, ”han som Gud reiste opp fra de døde” og ”som redder oss fra den vredesdom som kommer” (1 Tess 1,10).

 Møte med gresk mytologi i Lystra

I tillegg til Areopagostalen finnes det i Apostlenes gjerninger én annen tale av Paulus der han henvender seg direkte til hedninger. Det fortelles at Apostelen sammen med Barnabas er kommet til Lystra, en by i Lykaonia i Lilleasia. Her forkynner de evangeliet (14,7), og det skjer også et oppsiktsvekkende under: En mann som hadde vært lam ”fra mors liv og aldri hadde kunnet gå” (14,8), blir helbredet. Befolkningen i Lystra som er vitner til underet, forbinder det med sin gamle greske religion: De tolket det slik at det var gudene deres som hadde steget ned og opptrådt iblant dem i menneskelig skikkelse. De kaller Barnabas for Zevs, den høyeste guden i den greske gudeverdenen, og Paulus for Hermes, gudenes talsmann og budbringer, ”siden det var han som førte ordet” (14,12). De ville bære frem offer for Paulus og Barnabas. Ofringen skulle trolig finne sted på alteret i Zevstemplet.Når misjonærene skjønner at de er i ferd med å bli dratt inn i den gudsbespottende handling det ville være å ta imot offer og tilbedelseofre til dem og tilbedelse, reagerer de med forferdelse og forargelse og viser det med å flerre kappene sine. Så løper de fram i mengden og holder en mini-tale, den første misjonspreken for hedninger i Apostlenes gjerninger. Slik klarer de ”med nød og neppe” å hindre at den ikke-jødiske lokalbefolkningen ofrer til dem som om de var guder.Foranledningen til talen i Lystra var altså, som talen i Aten, hedningenes avgudsdyrkelse. I Aten var tilhørerne ”opplyste” hedninger som var kritiske til religionene. I Lystra var tilhørerne ”uopplyste” hedninger, preget av datidens gresk-hellenistiske mytologi. Men opplyste eller ikke opplyste: Paulus oppfordrer alle, ”hvor de så er” (17,30), til å vende om ”fra de tomme gudene til den levende Gud” (14,15), Israels Gud, Skaperen, som i ”alle folkeslag” har latt sine ”velgjerninger” vitne om seg (14,16-17).

Oppgaver:

• Hvorfor hadde Aten blitt verdens kultur- og læresentrum i antikken?
• Hvordan ble torget en viktig samlingsplass i denne tiden?
• Hva tenkte epikureerne og stoikerne om oppstandelsen?
• Hva er det greske ordet for oppstandelse?
• Hvordan legger Paulus opp talen sin på Areopagos slik at tilhørerne skal forstå det han sier?
• Hva sier Paulus er forskjellen på filosofenes tenkning og kristen tro? Nevn fire punkter.

Til samtale:

Se på bildehenvisningen under:

Keiserdyrkelse og forfølelse

De som ikke ble for fanatiske eller truet rikets politiske interesser, kunne tro hva de ville. Men her kom en vanskelighet inn i bildet. Keiseren ville bli dyrket som en guddommelig person. Jødene kunne ikke gå med på dette, så de ble fritatt. Men at enda en gruppe ville si nei til å brenne røkelse foran bildet av keiseren, ble ikke uten videre godtatt. Derfor møtte kristne motstand, ja, noen steder ble de forfulgt.Store deler av byen Roma brant i året 64. Noen påsto at keiseren selv sto bak. For å avlede mistanken,hevdet han at de kristne hadde tent på. Keiser Nero drepte kristne både før og etter denne brannen, og antakelig tok han livet av både Peter og Paulus på denne tiden.Enda tøffere ble det under en keiser som het Domitian. Det var keiserdyrkelsen som skapte vansker for de kristne. Myndighetene sa at de kunne tro hva de ville, men de måtte ofre til Romas guder og keiserens bilde. Hvis ikke, ble de straffet. «Du skal ikke ha andre guder enn meg,» lyder det første budet, og dette ville de kristne holde.

Ignatius
Et eksempel på en som ikke ville ofre til keiseren, er biskop Ignatius. Han var leder for de kristne i Antiokia. Denne kystbyen i Syria var blitt et hovedsenter for de kristne etter at Jerusalem var ødelagt av romerne i år 70. Folk merket seg at denne betydelige kristne lederen ikke ville dyrke keiseren. Han ble dømt i Antiokia og sendt til Roma, der han ble sluppet ut blant sultne og ville dyr. Slik døde han på et slags sirkus der folk kunne forlyste seg over hans død. Under reisen til Roma skrev han et brev vi ennå har. Der sa han blant annet: «Bare be om at jeg skal få indre og ytre kraft, så jeg ikke bare heter en kristen, men også virkelig er en kristen.»

Polykarp
Femti år etter Ignatius levde biskop Polykarp. Han skal ha kjent personlig apostelen Johannes, som levde lengst av de tolv apostlene. Polykarp bodde i Lilleasia, i byen Smyrna. Han ble tatt til fange og ført fram for stattholderen lørdag i påskeuken. Rettshuset var fullt av folk, og det var så mye bråk at det var umulig å snakke til hverandre. En kristen forteller: «Men alle av våre som var der, hørte en stemme fra himmelen rope: Vær sterk og mandig, Polykarp.»
Stattholderen sa: «Bare sverg, så slipper jeg deg løs! Forbann Kristus!»
Da svarte Polykarp: «I 86 år har jeg tjent ham, aldri har han gjort meg noe ondt. Hvordan kunne jeg tale ille om kongen som har frelst meg?»
Stattholderen sa: «Jeg har ville dyr – jeg har ild.»
Polykarp svarte: «Du truer med ild som brenner en times tid og så slokner. Du vet ikke om den kommende doms ild, den evige straffs ild, som venter på de ugudelige.»
Mengden ropte i kor at Polykarp måtte bli brent levende.

Folk hentet ved og gjorde i stand et bål på kort tid. Dermed ble Polykarp martyr, men det stanset ikke veksten i antall kristne. På denne tiden, år 150, var det kristne i alle deler av Romerriket. De fleste av dem hørte til underklassen i samfunnet, og derfor hadde mange av lederne lite greie på hva de kristne trodde. Et typisk eksempel er keiser Mark Aurel, som var filosof og en dyktig keiser som levde et anstendig liv. Han hadde bare fordommer mot de kristne og gjorde ikke noe for å beskytte dem.

Justin
En annen martyr var den kristne filosofen Justin. Han var et eksempel på at også godt skolerte mennesker kunne bli fascinert av troen. Han var i utgangspunktet tilhenger av Platon og hans ideer, men skjønte at et godt og riktig liv måtte leves ut i dagliglivet. Han gikk omkring i filosofkappe og forsvarte kristendommen offentlig.

Justin var født i Syria, men kom til Roma som fange(?). Der ble han ført til retten sammen med andre kristne. Han sa: «Jeg har forsøkt å studere alle retninger. Men til slutt er jeg blitt stående ved den kristne læren, selv om den ikke tilfredsstiller dem som er villedet.»
Til slutt i rettssaken sa dommeren til Justin: «Hør nå, du som regnes for veltalende og tror du har den rette lære. Når du blir pisket og halshugget, mener du da at du skal fare opp til himmelen?»
«Jeg ikke bare mener, jeg vet det,» svarte Justin. «Jeg er så sikker på det at det ikke finnes tvil i meg.»
At noen kunne være så trygge i troen, gjorde at nye stadig kom til menighetssamlingene for å høre mer om Jesus og kristendommen.

I den franske byen Lyon var det blitt en forholdsvis stor flokk av kristne. I år 177 ble de troende mobbet og trakassert, og man vet ikke helt hvorfor. En gruppe av dem ble fengslet. De ble pint, og noen falt fra. Andre døde i fengslet av mangel på luft. Enkelte av dem som ble kastet ut på arenaen for å bli revet i hjel av villdyr, oppførte seg så rolig at dyrene ikke ville angripe dem. De ble drept på andre måter. Til sammen ble 49 kristne martyrer i Lyon under denne forfølgelsen. Men ikke lenge etter var menigheten enda større enn før.

Martyrhistoriene ble husket. Men ikke alle ble drept. Mange kristne ble sendt på straffarbeid for å hogge stein. Men de fleste fikk leve i fred. Tidene vekslet etter hvem som hadde styringen lokalt og sentralt. På slutten av 200-tallet var det for eksempel en fredelig periode.

Katakombene
Da de kristne ble forfulgt, gikk de bokstavelig talt under jorden. Store, underjordiske gravplasser i nærheten av Roma ble gjort til bosted. Samlet lengde av disse katakombegangene er omtrent 1000 kilometer, og det er begravd 6 millioner døde i dem. Bare en del av disse gravgangene har vært brukt av kristne. De ville nok gjemme seg for forfølgerne, men noen tenkte også at Jesus ble lagt i en grav. Og da kirker ble ødelagt, kunne de lage seg små kapeller i tunnelene. Det finnes tusener av enkle bilder og innskrifter på veggene etter de kristne.

Keiser Diokletian
Diokletian var en handlekraftig keiser som kom til makten år 300. Han merket tegn til at Romerriket ville falle fra hverandre. Derfor forandret han styringsordningen i staten og hevdet at den nye måten å gjøre det på, var guddommelig. På denne tiden var antallet kristne om lag 15 prosent av befolkningen, og siden de var så mange, ble det provoserende at de ikke uten videre kunne se på Diokletian som guddommelig. Han forbød gudstjenester, kirker skulle rives og hellige skrifter utleveres. Ti år varte den harde forfølgelsen under Diokletian.

Alle måtte etter hvert innse at de ikke klarte å knekke de kristne. Keiser Galerius kunngjorde i 311 et såkalt toleranseedikt, at man gjorde kristendommen til en tillatt religion.

Konstantin den store og kristendommens særstilling

Bare to år senere, i 313, bestemte keiser Konstantin den store at kristendommen skulle være likestilt med andre religioner, og kristne skulle ha fulle borgerrettigheter. Konstantin fortalte at han en kveld før en stor militær kamp fikk se et lysende kors på himmelen, omgitt av ordene: «Ved dette skal du seire.» Da han ikke helt skjønte hva dette skulle bety, viste Kristus seg for ham i en drøm om natten og befalte ham å bruke korset som hjelp og vern i kampen. Nå hadde kristendommen vunnet fram i Romerriket og ble mindre motarbeidet enn før.

Etter Konstantin den store kom det et kort tilbakeslag under keiser Julian i 361. Men med keiser Theodosius den store mistet faktisk hedenskapet rettigheter. Det ble forbudt å dyrke hedenske guder. Da Theodosius døde i 395, ble Romerriket delt i et vestlig og et østlig rike. Det vestlige gikk til grunne i 476. Det ble uro og nye forhold, men kirken og kristendommen fikk stadig utbredelse i landene i Europa.

Indre fiender og den rette bekjennelse
Så langt har vi snakket om ytre fiender av kristendommen. Men det var også farer innenfra. Hvis kristendommens lære ble ødelagt, ville kristendommen dø med den. Derfor var de første kristne opptatt av å vokte den sunne lære, noe som også Jesus og apostlene var opptatt av.

Å tilpasse kristendommen til jødedommen, var en første avvei. Noen ville at alle kristne skulle bli jøder, og at de som hadde ikke-jødisk bakgrunn, måtte la seg omskjære. Allerede Paulus kjempet i Galaterbrevet mot denne vranglæren, som senere er blitt kalt judaismen.

En annen fristelse var å tilpasse kristendommen til gresk filosofi. Vi fikk en tendens som blir kalt gnostisismen. Den gjorde seg gjeldende på mange måter. Man tenkte på Gud på en gresk måte, som fjern og opphøyet. En slik Gud kunne ikke ha så mye med den syndige verden å gjøre. Det kalles gjerne dualisme når en setter et skarpt skille mellom det guddommelige og denne verden.Gnostisismen ville heller ikke godta at Jesus var et menneske. Frelsen ble ikke å tro på Jesus og den tilgivelsen for synd han ga ved døden på korset. Det ble mer å tilegne seg den rette kunnskapen.

Markion
En problematisk person for de første kristne ble Markion. Han ble utestengt fra menigheten i Roma, men mange kristne fulgte ham. Han mente at Det gamle testamente bare var jødenes bok og bare skapte problemer for de kristne. Gud i Det gamle testamente hadde ikke noe med Jesu Kristi far å gjøre. Han mente dermed at profetiene om Messias ikke siktet på Jesus. Som en følge av dette synet måtte han stille seg kritisk også til store deler av Det nye testamente.

De som kjempet mot den vrange læren, er senere kalt de apostoliske fedre, og de har navn som Ireneus, Tertullian, Cyprian, Klemens og Origenes. De kunne ha sine spesielle meninger, men stort sett gjorde de en sterk innsats for å hjelpe menighetene til å holde fast ved apostlenes tro.

Arius
En som tenkte altfor gresk om kristendommen, het Arius og bodde i Alexandria i Egypt. Ut fra sitt syn på Gud ville han markere en avstand mellom Gud og mennesker, og det fikk følger for synet på hvem Jesus var. Jesus kunne alltids kalles gud, men han var først og fremst lærer og forbilde, men ikke frelser, og man skulle ikke tilbe ham. For å ta et oppgjør med Arius ble det kalt sammen til et kirkemøte i Nikea. Resultatet av møtet ble den nikenske trosbekjennelsen, som er felles kristen bekjennelse den dag i dag. Den blir bekjent i den norske kirke ved viktige høytider som jul og påske.

Av betydelige ledere i den første kirken vil vi nevne tre: 

• Hvor mange mennesker bodde det i Romerriket da keiser Augustus styrte?
• Hvilket språk var hovedspråket i Romerriket?
• Hvordan ble den kristne tro spredt?
• Hvordan møtte Paulus filosofisk tenkning og folkelig religiøsitet?
• Hvordan var den kristen tro annerledes enn det folk kjente til fra før?
• Hvorfor ble de kristne forfulgt?
• Vet du navnet på noen av de greske gudene?
• Hvem var Markion og hvorfor ble han avvist av kirken?
• Hva var hovedsaken på kirkemøtet i Nikea?
• Hva førte til at kristendommen ble så viktig for Konstantin den store?

Arbeidsoppgaver:

1. Lag en fortelling om forfølelsen av de kristne.
2. Hvor blir kristne forfulgt i dag, og hvorfor blir de forfulgt?
3. Lag en fortelling om en av ørkenfedrene? Bruk internett!

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget