I dette kapitlet skal vi lære om lovbestemmelsene som har begrenset religionsfriheten i Norge, og om kampen som førte til at disse bestemmelsene ble opphevet. Vi skal også lære om hvordan de første frikirkene kom til Norge

Kompetansemål:

• Elevene skal kunne gjøre red for hvordan religionsfriheten fikk gjennomslag i norsk lovgivning og hva dette fikk å si for fremveksten av frikirkene i Norge.

For de første kristne kongene i Norge var det helt utenkelig å la alle religioner få samme plass i kongeriket. Folket måtte følge sin konge når det gjaldt hvilken gud en skulle tro på. Felles tro var viktig for å holde riket sammen.

Derfor skrev kong Olav Haraldsson (den hellige) i loven som ble vedtatt på Moster i 1024 :

”Det er det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår ved god helse. La ham være vår venn og vi hans venner, men la Gud være vår alles venn.”

Og når det sto skal, så betydde det skal. Bare en tro var tillatt, og det var kristendommen. Alt som hadde med den gamle hedenske religionen å gjøre, ble forbudt. Alle som drev med bloting – det vil si ofring av dyr eller mennesker til de gamle gudene – eller med trolldom, flerkoneri, utsetting av småbarn i skogen eller ofring av treller, ble nå straffet. Alle måtte følge helligdagslovene og fastebudene. Folk skulle være kristne enten de ville eller ikke, om ikke sjelen, så i hvert fall i skikkene.At mange i virkeligheten trodde fullt og fast på Tor og Odin og de andre norrøne gudene og fryktet for troll og tusser og nisser om natta, var ikke så rart. Det tar lang tid før troen hos et helt folk forandres. Men litt etter litt fikk kristendommen plass i sinnet og hjertene hos nordmennene.

Gjennom hele middelalderen var bare den kristne tro lovlig religion her i landet. Så kom reformasjonen på 1500-tallet, og vi fikk en viktig forandring: Bare kristendom i luthersk utgave ble tillatt som offentlig religion i Danmark-Norge. Alle ”falske lærere” måtte ut av landet. Og da mente de spesielt katolikkene.

De få som forsvarte pavekirken og tilbedelsen av Maria, hadde det ikke lett i Norge i årene etter reformasjonen. Kong Fredrik 2. bestemte i 1569 at utlendinger som ikke fulgte den evangelisk-lutherske lære, fikk tre dager på seg til å reise fra landet. De som ikke gjorde det, kunne bli dømt til døden. I 1555 ble to eldre bønder fra Hamar brent på bål fordi de ba folk om å holde lørdagen hellig til ære for jomfru Maria. En kvinne fra Østlandet, Ingeborg Kjeldsdatter, ble i 1575 pisket til huden løsnet, fordi hun sa at hun trodde på Maria. Det gjaldt å tenke seg om før man sa hva man trodde på.Enkelte utlendinger var det imidlertid viktig å stelle pent med, for eksempel kjøpmenn og militære. De var ofte katolikker og ønsket å ha egen katolsk prest. Det fikk de etter hvert lov til. På slutten av 1600-tallet fikk vi egne lover som tillot dette.

Noen annen form for religionsfrihet fantes ikke. All fremmed form for tro var en trussel mot staten og måtte straffes som en forbrytelse. For de fleste i Norge i dag er det vanskelig å tenke seg inn i en slik situasjon. Samtidig må vi huske på at i flere land, spesielt noen muslimske, kan en fortsatt få dødsstraff hvis en blir kristen.

I 1814 fikk Norge en grunnlov som i paragraf 2 hadde denne bestemmelsen:

”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at oppdrage deres Børn i samme. Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Her sies det altså at ”den evangelisk-lutherske Religion Forbliver Statens offentlige Religion”. Det betyr at den norske stat aktivt støtter en bestemt konfesjon eller trosretning – nemlig den lutherske. Dette var i pakt med gammel lovgivning. I neste setning sies det at både jesuitter og munkeordener –det er spesielle grupper innen den katolske kirke – ikke tåles. Jøder får heller ikke komme til Norge. Hvorfor kom slike bestemmelser inn i Grunnloven?

Flere av mennene i riksforsamlingen var opptatt av trosfriheten. De la så stor vekt på dette at de tok med en setning i det første utkastet til ny grunnlov som lød slik:

”Alle indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse.”

Det var klar tale; Alle som bodde i den nye Norge skulle ha religionsfrihet. Men så skjedde det noe merkelig: Denne setningen forsvant i det siste utkastet til Norges grunnlov den utgaven som ble underskrevet 17. mai. Hva hadde skjedd?

Historikerne har ulike forklaringer. Sannsynligvis var det som ble vedtatt mest i samsvar med flertallets oppfatning siden ingen etterlyste det som var falt ut. Men hvis setningen om religionsfrihet hadde blitt med i Grunnloven, ville Norge vært blant de første landene i Europa hvor folk fikk tro hva de ville.

Etter grunnloven skulle alle i Norge tilhøre Den norske statskirken. I praksis betød det at en skulle være innordnet i en ”prestestyrt kirke”. Denne ordningen var blitt utfordret av Hans Nilsen Hauge og av de ”vennesamfunnene” han startet i by og bygd. Den første oppmykningen av denne tenkning og praksis kom i tiden fram til 1842 da ”konventikkelplakaten” ble opphevet. Det var en lovbestemmelse fra 1700-tallet som tillot kristne møter i hjemmene, men bare hvis presten var til stede eller hadde godkjent sammenkomsten. Etter hvert stengte denne loven for en forsamlingsfrihet som flere og flere ville ha. Både haugianerne på Stortinget og andre liberale politikere som påvirket av opplysningstidens tanke om samvittighetsfrihet for den enkelte borger, kjempet for å få bort denne loven. Etter mye strid og flere forsøk fra kongen på å nekte Stortinget å oppheve loven, ble den forhatte bestemmelsen opphevet med stort flertall i 1842.

Nå var altså forsamlingsfriheten sikret, og den ble straks tatt i bruk. Men det var fortsatt ikke fritt fram for enhver tro, altså religionsfrihet. Det ble oppdaget en gruppe kvekere i Stavanger. De var såkalte dissentere, det vil si kristne som ikke hørte til statskirken. De døpte ikke barna sine og ville ikke bli viet av noen statskirkeprest når de skulle gifte seg. De ville ikke engang begrave sine døde på kirkegården. For to hundre år siden ble man fengslet for sånt. Den manglende trosfriheten i Norge endte for mange med ren forfølgelse.

Etter at konventikkelplakaten var fjernet i 1842, tok Stortinget fatt på arbeidet med å få på plass setningen om religionsfrihet som var blitt borte i 1814. De fleste prestene på Stortinget støttet også den foreslåtte dissenterloven, som tillot at kristne kunne samles i forskjellige kirkesamfunn. Men nå hadde flere av haugianerne ikke fullt så stor frihetstrang lenger og stemte i mot. De var redde for de nye åndsstrømningene i tida. Dessuten mente de at staten måtte beskytte den rene lære. De holdt igjen når den store religiøse frihetsbølgen også ville dra haugianerne med seg.

Men det hjalp ikke. I 1845 ble den nye dissenterloven vedtatt, og den setningen som var falt ut av Grunnloven på Eidsvoll, kom aller fremst. Den lød slik:

”Alle christelige Religionssamfund have fri offentlig Religionsudøvelse inden Lovs og Ærbarheds Grændser.”

Nå kunne kvekerne i Stavanger samles uten frykt for å bli fengslet. Ikke lenge etter begynte metodistene å starte menigheter flere steder i landet. Og katolikkene kunne fritt feire gudstjeneste uten å spørre noen om lov. Fram til 1841 hadde de ikke fått lov i det hele tatt, og etter det bare med spesiell tillatelse.

Den nye loven som kom i 1845, var et viktig skritt på vei mot full religionsfrihet. Men det var ennå et stykke igjen å gå. Bestemmelsen om at jesuitter, munkeordener og jøder var uønsket i kongeriket, sto forstsatt der, svart på hvitt. Først i 1851 ble jødeparagrafen i loven strøket. Det hadde dikteren Henrik Wergeland kjempet for i mange år, men fikk ikke oppleve det selv Han døde seks år før loven ble endret. Forbudet mot munkeordener forsvant ikke før i 1897.

Men utestengelsen av jesuittene sto fast. Jesuittene var blitt upopulære i flere land i Europa fordi de hadde ledet pavens kamp mot protestantene. Metoden de brukte den gang var iblant ganske umenneskelige. Men jesuittene på 1800-tallet var annerledes enn to hundre år tidligere, og det ble gjort forsøk på å oppheve forbudet mot dem både i 1897 og 1925. Imidlertid sa flertallet på Stortinget nei til det. Først i 1956, godt over hundre år etter at vi fikk loven om fri religionsutøvelse, ble forbudet mot jesuittenes adgang til landet opphevet.

Hva husker du?

1. En viktig lov ble vedtatt på Moster i 1024. Ha handlet den om?
2. Hvorfor ble noen brent på bålet for sin tro etter reformasjonen?
3. Hva menes med at vi har en statskirke i Norge?
4. Hvorfor fikk vi ikke full religionsfrihet gjennom den nye grunnloven i 1814?
5. Hva var konventikkelplakaten? Når ble den opphevet?
6. Den nye dissenterloven ble vedtatt i 1845. Hva handlet den om?

SNAKK SAMMEN I KLASSEN OM DISSE SYNSPUNKTENE

1. Hva mener dere om disse to holdningene?
   

   ”Det er helt meningsløst at et land bestemmer seg for å støtte en spesiell trosretning mer enn andre, slik vi gjør i Norge”, mener noen. ”Det blir helt feil dersom det ikke er trosfrihet for alle.” Andre sier: ”Det går veldig godt an at staten velger å knytt seg til en bestemt tro. Det er viktig at et land sier klart fra hvilke verdier det ønsker å bygge på. I Norge prioriterer vi de kristne verdier i den lutherske utgaven, uten at vi undertrykker andre trosretninger.”

2. I en av de større byene i Norge er det nå bygd en moske ikke så langt fra en arbeidskirke. Hver ettermiddag høres bønneropene fra minareten utover byen. En gang i uka får de konkurranse fra kirkeklokkene.- Det er blitt slik at religionene bidrar til å forstyrre fred og ro i samfunnet”, hevder noen, ”for det er umulig for folk å beskytte seg mot alt dette bråket. Både ropene fra moskeen og ringingen fra kirkeklokkene burde forbys.” – I hvilken grad mener dere dette er et fornuftig synspunkt? Hvilke motargumenter har dere eventuelt?

Det var Dissenterloven av 1845 som gav frikirkene lov til å etablere seg i Norge. Alle kristne kirkesamfunn utenom statskirken ble kalt dissentersamfunn, og de frikirkelige ble kalt dissentere. Dissenterloven tillot frikirker å danne menigheter og å ansette pastorer, og i tillegg tillot den at norske borgere kunne melde seg ut av statskirken. De som ble frikirkelige eller ”dissentere”, mistet imidlertid noen av sine borgerlige rettigheter når de meldte seg ut av statskirken. De kunne ikke bli embetsmenn, og det utelukket for eksempel stillinger som postmester eller dommer. De kunne heller ikke arbeide som lærere i skolen, for det norske samfunn var fortsatt et såkalt enhetssamfunn som forutsatte at alle statlige stillinger måtte innehas av mennesker som tilhørte statens offentlige religion. Det kunne nok være litt forskjellige meninger om dette skulle gjelde alle typer offentlige stillinger. Men fortsatt var det slik at stat, kirke og folk var vevd sammen slik at det var vanskelig å skille skarpt mellom borgerskap og kirketilhørighet.

Allerede i 1845 samme året som Dissenterloven ble vedtatt, ble den første romersk katolske menighet stiftet i Oslo. Gradvis ble det etablert katolske menigheter langs hele kysten fra svenskegrensen til Trondheim. Det kom også menigheter i Nord-Norge, i Alta, i Harstad, i Tromsø og i Hammerfest. Antall medlemmer var ikke stort, og mange av dem var innvandrere. De fikk betydelig økonomisk støtte fra Den katolske kirke i andre land i Europa. Overalt hvor det ble startet menigheter, bygde de forholdsvis store kirker og egen prestebolig slik at det kunne holdes gudstjeneste i ordnede former. Samtidig drev de et utstrakt arbeid blant syke og gamle, og de startet egne katolske grunnskoler. Det var gjerne utenlandske nonner som drev denne type arbeid. Den romersk katolske kirke har vært et lite kirkesamfunn i Norge helt opp mot vår tid. Men i dag har denne kirke fått en betydelig tilslutning.

Flere av de nordmenn som introduserte ulike frikirker i Norge, hadde møtt disse bevegelsene i utlandet, som regel i USA eller i Storbritannia. Men den første protestantiske frikirken på norsk jord ble startet av en norsk prest, Gustav A. Lammers. Han var en populær vekkelsespredikant og prest i Skien, og var med på å starte den første Indremisjonsforeningen i Norge. Lammers ble som mange andre prester på denne tiden, bekymret over at så mange av statskirkens medlemmer tok del i de kirkelige sakramenter som dåp og nattverd uten at deres liv var preget av den kristne tro. I 1856 bestemte Lammers seg for å bryte med den kirke han tilhørte, og han frasa seg sin tjeneste som prest. Sammen med flere andre i Skien stiftet han så en frikirke som ble kalt Den Apostolisk Christelige Menighed i Skien. I denne menigheten måtte medlemmene selv bekjenne sin tro før de ble opptatt som medlemmer, og menigheten utførte ikke barnedåp. Lammers ønsket ikke å døpe noen som var døpt som barn, men tanken var at etter hvert som færre døpte barna sine, ville menigheten døpe mennesker som ikke hadde vært døpt tidligere. Lammers drev en utstrakt reisevirksomhet og det ble dannet nye menigheter flere steder i landet.

I 1856 kom metodismen til Norge gjennom sjømannen Ole P. Petersen. Han hadde møtt metodismen i USA, og introduserte denne for venner og bekjente i Fredrikstad. Det brøt ut vekkelse og mange ble omvendt. Fra Østfold spredte Metodistkirken seg ut over hele landet, og ble snart den største frikirkebevegelse i Norge. Metodistkirken vektla at de omvendte skulle vokse i hellighet og at troen og helliggjørelsen skulle vise seg i praktisk arbeid for medmennesker.

I 1860 ble den første baptistmenighet i Norge stiftet. Den danske sjømannen Fredrik L. Rymker var blitt omvendt blant baptister i USA, og reiste til Danmark og Norge som forkynner. I Norge startet han opp sitt arbeid i området rundt Skien, og den første dåpen ble utført i Porsgrunnselva første juledag 1858. Det var den gang kontroversielt å døpe voksne mennesker, og flere baptistpastorer fikk bøter og/eller fengselstraff for å ha døpt ungdom som ennå ikke var utmeldt av statskirken. Aldersgrensen for utmeldelse var 18 år, men mange som møtte baptistvekkelsen, ønsket å bli døpt selv om de ikke var gamle nok til å melde seg ut.

På 1870-tallet kom det også predikanter til Norge som var påvirket av et forholdsvis nystartet kirkesamfunn i USA, kalt Syvendedags Adventistsamfunn (stiftet i 1863). De praktiserte voksendåp, og predikantene søkte kontakt med baptistmenigheter i Norge. I 1879 ble den første menigheten dannet i Oslo. De feiret lørdagen som helligdag. Dermed kom de i konflikt både med arbeidsgivere og med skolen fordi det var vanlig arbeids- og skoledag på lørdagen. De kom raskt til å opprette egne skoler der hvor de dannet menigheter. Men de ble et forholdsvis lite kirkesamfunn i Norge.

Selv om konventikkelplakatens opphevelse hadde ført til at vekkelsesbevegelsene innenfor statskirken hadde lov til å samles til møter i hjemmene, var det allikevel uro blant vekkelsesfolket over det de oppfattet som en liberalisering av statskirken. Det kunne være prester som hadde liberale teologiske meninger, og som motarbeidet vekkelsesfolket, eller det kunne være nye lærebøker i skolen som gav større plass til andre fag og synspunkter enn det som stemte overens med den lutherske lære slik den tradisjonelt hadde vært undervist. På bakgrunn av denne uro, ble det dannet forskjellige lutherske frimenigheter i Norge. Den største lutherske frikirke ble dannet i 1877 med navnet Den Evangelisk Lutherske Frikirke (DELF). Det var to statskirkeprester, J. Storm Munch og P.P. Wettergreen, som tok initiativet til å starte et nytt kirksamfunn, etter at de begge hadde søkt avskjed fra prestestillingene sine fordi de ikke hadde samvittighet til å være prester i en kirke som bestod av så mange navnekristne. Læren i DELF var den samme som i statskirken, men organiseringen var annerledes. Menighetene ble ledet av et eldsteråd, og på landsbasis var det representanter fra menighetene som ble samlet i en synode som skulle gjøre bestemmelser på vegne av kirkesamfunnet. DELF ble det største frikirkesamfunn i Norge i 1910, men ble etter 2. verdenskrig forbigått av pinsebevegelsen i antall medlemmer.

Allerede før Den Evangelisk Lutherske frikirke ble dannet, var det også etablert en annen luthersk frikirke, vinteren 1871-72. Den ble senere kalt Det evangelisk lutherske kirkesamfunn (DELK) med menigheter i Vestfold, Telemark og i Oslo, senere også andre steder i landet. Det startet som en protestbevegelse mot utviklingen i skolen blant bønder som var sterkt påvirket av Hauge-bevegelsen. Særlig var de imot innføringen av ny lesebok. De startet derfor først hjemmeundervisning. Men da kom de i konflikt med statskirkepresten i bygda. Han hadde tilsynsansvar med skolen. Det resulterte også i at foreldrene fikk problemer når barna skulle konfirmeres. Konflikten endte med at de dannet eget kirkesamfunn med egne skoler.

Frikirkedannelsen fortsatt på 1880-tallet. Det Norske Misjonsforbund (DNM) ble stiftet i 1884, og noen av menighetene ble dannet ut fra de gamle Lammers-menighetene. Den svensk-amerikanske vekkelsespredikanten Fredrik Franson var med på stiftelsen, og det som var kjernen i DNMs selvforståelse, var samvittighetsfrihet for medlemmene når det gjaldt medlemskap i statskirken, samt i synet på dåp og nattverd. Enkeltmenneskers overbevisning stod i sentrum, og troen på Jesus skulle samle mennesker på tvers av ulike meninger når det gjaldt lærespørsmål.

Frelsesarmeen startet opp sitt arbeid i Norge i 1888. Slagordet ”Soup, Soap, Salvation” (suppe, såpe, frelse) fulgte bevegelsen også her i landet med vektlegging av sosialt arbeid blant de svake og fattige i samfunnet, samt vekkelsesmøter. I motsetning til andre kirkesamfunn er Frelsesarmeen organisert som en hær, med uniformer og militære titler. På møtene er botsbenken sentral; dette er en benk der mennesker kan knele til forbønn og samtale. Verken dåp eller nattverd ble forrettet i møtene. Kvinner og menn var likestilt når det gjaldt hvilken tittel og rang de kunne ha. Frelsesarmeen møtte mye motstand i Norge som i andre land når de holdt sine marsjer og startet sitt arbeid, men har etter hvert vunnet stor anerkjennelse for sitt sosiale arbeid.

De to frikirkesamfunnene med sterkest karismatisk preg var De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) og pinsebevegelsen. De Frie Evangeliske Forsamlinger ble dannet av predikanten Erik Andersen Nordquelle, som opplevde en ”åndsdåp” i 1891. Nordquelle var opprinnelig predikant i Det Norske Misjonsforbund, men brøt med DNM da de ikke ville godta hans lære om at hjertet ble helt rent etter ”åndsdåpen”, noe som innebar at mennesket ble hellig her og nå, ikke først i himmelen. Nordquelle mente også at vekkelsesbevegelser ikke skulle organiseres i menigheter og kirkesamfunn. Derfor har DFEF ikke offisielle medlemslister, selv om de har menigheter med eldste og predikanter. DFEF er en karismatisk bevegelse som praktiserer dåp av troende (voksendåp) og åndsdåp.

Pinsebevegelsen kom til Norge i 1906 etter at metodistpastoren T. B. Barratt hadde fått kjennskap til pinsevekkelsen og hatt en åndsopplevelse mens han var i USA. Barratt mente at pinsevekkelsen kunne være inspirasjon for de allerede eksisterende kirkesamfunn, men de tok avstand fra hans forkynnelse om åndsopplevelse med tungetale som tegn. Pinsebevegelsen møtte sterk motstand, men fikk også mange tilhengere. Den første menighet ble dannet i 1908, og vokste til å bli det største frikirkesamfunn i Norge fra 1946. Pinsebevegelsen har vektlagt troende dåp (voksen dåp) og nådegavene, spesielt tungetalen som har vært sett som tegnet på om en kristen er åndsdøpt. Den tidligere skepsis mot pinsebevegelsen har i mange kirkesamfunn blitt erstattet av en tilslutning til at nådegavene er viktig i alle typer menigheter, og pinsebevegelsen er blitt en anerkjent del av norsk frikirkelighet.

Hva husker du?

1. Hva kjennetegner arbeidet i Den romersk-katolske kirke på 1800-tallet?
2. Hvilke protestantiske kirkesamfunn ble dannet i Norge på 1800-tallet?

Arbeidsoppgave:

• Velg et av de protestantiske kirkesamfunnene og lag en fyldigere framstilling om hvordan det ble etablert, deres virksomhet og utbredelse på 1800-tallet (bruk internett).

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget