I 1870-årene gikk bølgene høyt omkring ordningen med statskirke i Norge. På landsbasis var kirken styrt av kongen (som til og med var svensk), og lokalmenigheten var styrt av presten. Mange kjempet for å få opprettet lokale menighetsråd. Stortinget sa ja, men kongen sa nei, og dermed ble det ikke noe av det. Men de som ønsket større frihet for kirken, lot seg ikke stoppe. I 1876 kom 6000 mennesker sammen til et møte i Arendal for å diskutere veien videre. De spurte: Hvordan kan statskirken gjøres friere? Svaret var at det går ikke, den må avskaffes. Så spurte de: Hvordan kan en fri kirke ordnes slik at den blir i samsvar med bibelske idealer? Svaret fant de i Skottland, der 500 menigheter og prester hadde brutt ut og dannet en kirke som styrte seg selv, både i lokalmenigheten og på landsplan. De valgte ledere som fikk tittelen eldste eller presbytere. Derfor kalte de seg en presbyteriansk kirke.

Noen av dem som var på møtet i Arendal i 1876, meldte seg ut av statskirken og stiftet Den Evangelisk Lutherske Frikirke, eller kort og godt Frikirken. De første menighetene oppsto i Moss, Arendal, Halden, Risør, Oslo og Kristiansand. De fleste av dem som brøt ut, var unge mennesker. Mange oppfattet dem som «noen revolusjonære hoder», ikke minst fordi de forkastet kongens makt over kirken. Noen få år senere fjernet Stortinget kongens politiske makt ved at parlamentarismen ble innført (1884). I dag består Frikirken av 83 menigheter med til sammen 21.800 medlemmer.

Frikirken bygger på Bibelen og legger den lutherske bekjennelse til grunn. Skal kirken være tro mot sitt grunnlag, må den være skilt fra staten, hevder Frikirken. I en statskirke er det kongen, det vil si regjeringen, som er øverste kirkestyre. Frikirken hevder at det er en sammenblanding som binder kirken til den politiske makten. Men også staten skal være fri, for å opptre demokratisk og gi like rettigheter til alle, uansett hva slags religion de har. Dette var viktig å slå fast i en tid da man kunne få bot for ikke å komme til kirke, og da man ikke engang kunne bli offiser i militæret uten å være medlem av statskirken.

Frikirkens folk mente at kirkeordningen måtte bygge på det Bibelen og bekjennelsen sa om kirken. De tok et enkelt utgangspunkt: Kirken er de helliges samfunn, det vil si fellesskapet av dem som tror på Jesus Kristus. Men det var litt vanskeligere når man skulle lage en ordning for å styre kirken, for man kunne ikke se på mennesker om de var sant troende eller ikke, man kan bare vite hvem som bekjenner, som sier at de tror. Derfor sier Frikirken at de som bekjenner troen skal styre kirken.

Frikirkens ordning starter i den lokale menighet. Man blir medlem ved dåpen, og de som bekjenner troen på Jesus Kristus, kan ta del i alle avgjørelser i menigheten når de er fylt 15 år. En av de viktigste avgjørelser består i å kalle/velge pastor for menigheten.
Ledelsen av menigheten er todelt: Det åndelige lederskapet kalles eldsteråd. Det består av menn og kvinner som er valgt av menigheten. Pastoren hører med i eldsterådet.

Frikirken har også et lederskap som tar seg av praktiske spørsmål. Menigheten velger diakoner til å forvalte menighetens økonomi, ta vare på eiendommer og å lede menighetens omsorg for de som trenger hjelp av ulikt slag. Menigheter i et distrikt utgjør det som kalles presbyterium, et slags eldste for hele distriktet. Presbyteriet velger et styre som utfører tilsyn med menighetene, godkjenner kall av pastorer osv.

Hvert 3. år samles representanter for alle menighetene til synodemøte. Synode er et ord som betyr «sammen på veien», og brukes over hele verden som et annet ord for kirkesamfunn. Frikirkens synode velger et styre for alt felles arbeid. Synodens formann og nestformann er Frikirkens øverste tilsynsmenn.

En gudstjeneste i Frikirken kan variere noe fra sted til sted, og det er ikke sikkert at det er pastoren som leder den. Like ofte er det et team av medlemmer som planlegger og ledergudstjenesten. Musikken kan være orgel, men like gjerne piano eller et band. Når det er nattverd, innbys alle som er døpt og vil leve med Kristus. Dåpen utføres på samme måte som i Den norske kirke, men det kan forekomme dåp med full neddykking, både av barn og udøpte voksne.

De aller fleste menighetene har søndagsskole som tilbud til barna, og den foregår vanligvis parallelt med gudstjenesten. Når barna kommer til 9. klasse på skolen, blir de invitert til en undervisning som fører fram til konfirmasjon. Mange menigheter har også speiderarbeid eller klubber for de yngre aldersgruppene.

Frikirken eier og driver Stavern folkehøgskole, og samarbeider med Normisjon om Høgskolen i Staffeldtsgate.

Frikirken har alltid drevet misjon i andre land. Den første tiden var det Kina som var mest i fokus, men da kommunistene kastet ut misjonærene, ble det startet arbeid på Taiwan og i Japan. Omkring 1970 begynte Frikirken å sende arbeidere til Afrika, først Etiopia og deretter Mali. Noen frikirkemenigheter støtter også eget misjonsarbeid blant døve i Asia.

Det viktigste samarbeidet skjer i misjonen. Misjonærer fra Frikirken og misjonsorganisasjoner i Den norske kirke står sammen i kirkelig arbeid der de blir sendt. Også på et lokalt plan i Norge kan Frikirken samarbeide med andre kirkesamfunn når det gjelder møtevirksomhet og spesialarrangement.

Frikirken brøt med Den norske kirke som statskirke. I den senere tid har også mange enkeltpersoner og prester brutt med Den norske kirke. Noen av dem har meldt seg inn i Frikirken. Hvordan forholdet til statskirken vil bli i framtiden avhenger hva som skjer i Den norske kirke både i forhold til staten og i forhold til hvilken lære den vil stå for.

---

Arbeidsoppgaver:

DELK – Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn – ble stiftet i 1872 i Vestfold, og er dermed den eldste lutherske frikirke vi har her i landet. Den har hovedsakelig sitt opphav i folkevekkelsen som fulgte etter Hans Nielsen Hauge, og som gikk over store deler av landet fra 1796 til 1804.

Det var flere forhold som gjorde at haugianerne i Vestfold brøt med Den norske kirke og dannet sitt eget kirkesamfunn. Den viktigste var skolereformene som kom i 1860-årene. Tidligere var det Bibelen, salmeboka, Luthers katekisme og Erik Pontoppidans katekismeforklaring som dominerte skolehverdagen. Nå måtte kristendomsopplæringen vike plass for nye fag som dikt, eventyr og sagn. Dette likte bøndene i de indre Vestfoldbygdene dårlig.

På slutten av 1860-tallet begynte noen av de haugianske familiene i disse områdene å ta barna ut av den offentlige skolen og startet egen undervisning hjemme. Myndighetene forsøkte å tvinge foreldrene til å akseptere skolereformene og innrette seg etter myndighetenes påbud, men uten hell. All den tid sokneprestene også satt som formenn i skolestyrene og forsvarte reformene, førte opprøret også til konflikt med kirken.

Fordi haugianerne i Jarlsberg grevskap i utgangspunktet ikke ønsket å bryte med kirken, i tråd med Hauges egen anbefaling, prøvde de å lage sine egne fellesskap innenfor Den norske kirke, med sine egne prester og lærere. Dette godtok ikke myndighetene, og ’jarlsbergerne’ følte de var tvunget til å bryte med kirken og etablere sitt eget kirkesamfunn. Dermed var DELK et faktum i 1872.

Etter starten hadde kirkesamfunnet noen tiår med sterk vekst og utbredelse. De fikk menigheter i de fleste Vestfold-kommunene i tillegg til Oslo, Østfold og en rekke steder i Telemark, fra Bratsberg via Holla til Numedal i Buskerud. De fikk også etableringer på Sotra i Hordaland og på Jæren. Flere av disse menighetene opphørte å eksistere etter en tid, mens nye har kommet til senere. I dag har DELK 13 menigheter i Oslo, Østfold, flere steder i Vestfold og Telemark, Nore i Numedal, Egersund, Bergen og Sotra. Kirkesamfunnet teller i dag omkring 3500 medlemmer.

De enkelte menighetene er organisert med et eldsteråd bestående av menighetens prest og 2-3 eldstebrødre. DELK ordinerer ikke kvinner til prestetjeneste, men kvinnene har hatt stemmerett i kirken helt siden starten i 1872. Årsmøtet som holdes hvert annet år er DELKs øverste organ. Hovedstyret, som møter fem ganger i året, har øverste ansvar i spørsmål av læremessig karakter. I tillegg finnes en rekke utvalg og komiteer.

DELK har inntil den senere tid vært et relativt lukket kirkesamfunn som har vært preget av en pietistisk botsfromhet i tro og liv. Markering av avstand til verden omkring og dens mange farer og trusler mot sant kristenliv førte til et kritisk syn på bruk av media, ulike kulturytringer og hele rekken av såkalte adiaforatemaer, som for eksempel dans, kino, kortspill og romaner. Denne tenkning har DELK hatt til felles med store deler av den lavkirkelige lekmannsbevegelse innen Den norske kirke. Disse trekkene finnes det lite av i DELK i dag.

På de fleste områder innen sentrale teologiske temaer vil man i dag finne sammenfallende synspunkter med flere av de frie organisasjonene innen Den norske kirke. En av de ting som særpreger DELK, er at samtidig med røttene i en lavkirkelig lekmannstradisjon, har den tatt vare på en tydelig kirkelig profil. DELK videreførte den gamle gudstjenesteliturgien i sine nye møter da de brøt med Den norske kirke, og prestene de valgte, brukte egen prestedrakt. Samtidig hadde de lekmannsmøter med større frihet og flere som bidro. Denne deling mellom gudstjenester og mer frie møter har fortsatt en sterk plass i de fleste DELK-menighetene.

DELK ønsker å stå for og videreføre en teologisk tradisjon med vekt på en tydelig bibeltroskap. Grunnreglenes §1 om Bekjennelse sier blant annet at DELK ’bygger på Bibelen som Guds inspirerte, ufeilbare og troverdige ord og den overordnede norm og kilde for tro, lære og liv.’

Mens kirken tidligere var ganske isolert i kristen-Norge, har engasjementet i internasjonalt misjonsarbeid og virksomhet på andre områder de senere år ført kirken i et samarbeid med kristne i andre sammenhenger, spesielt enkelte av misjonsorganisasjonene innen Den norske kirke. DELK har Lausannepakten som retningsgivende basis for sitt samarbeid med andre. Kirkesamfunnet har i dag utsendinger til fire land gjennom et samarbeid med Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband og HimalPartner (tidligere Tibetmisjonen).

En av de viktigste arbeidsområdene for DELK siden starten har vært etablering og drift av egne barne- og ungdomsskoler. DELK har i dag seks skoler og ser hele tiden etter muligheten til å etablere nye. I tillegg er noen av menighetene engasjert i ulik diakonal virksomhet. DELK har også et aktivt barne- og ungdomsarbeid og driver et eget leirsted i Bondal i Telemark.

---

Arbeidsoppgaver:

I 1906 brøt det ut en vekkelse i Azusa Street, en gate i byen Los Angeles i California i U.S.A. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour holdt vekkelsesmøter der mange tusen mennesker opplevde noe man begynte å kalle åndsdåpen. Åndsdåp er en opplevelse der man blir fylt med Den Hellige Ånd. Et av kjennetegnene på dette er at man begynner å tale i tunger. I apostlenes gjerninger kapittel 2 leser vi om at dette skjedde med apostlene på pinsedag. Ordet pinse kommer av et gresk ord som betyr femti. 50 dager etter Jesu oppstandelse var disiplene samlet i Jerusalem, da det skjedde noe spesielt:

Apg 2,1-4 Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delt tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som ånden gav dem å tale.

Pinsebevegelsen kom til Norge gjennom Thomas Ball Barratt. Han var egentlig født i England, men flyttet tidlig til Norge sammen med foreldrene sine. Som gutt vokste han opp i et aktivt kristent hjem. Foreldrene var metodister. Som 12-åring ble Barratt frelst. Boks: å bli frelst er et uttrykk som ofte brukes i pinsebevegelsen om det å bli en kristen.Barratt utdannet seg til pastor i England før han kom tilbake til Norge og ble pastor for en metodistkirke i Oslo. Thomas brant for at mennesker skulle bli frelst. Han var også opptatt av å hjelpe de som hadde det vanskelig, spesielt alkoholikere. I 1906 reiste han til U.S.A. for å samle inn penger til arbeidet sitt. I New York kom han da i kontakt med pinsebevegelsen og opplevde å bli døpt i Den Hellige Ånd. Barratt beskriver dette slik.

Barratt reiste begeistret hjem og begynte straks å invitere folk til kristne møter. Folk ble døpt i Den Hellige Ånd og fikk en ny glød i sitt kristne liv. Barratt var en god taler og folk strømmet til for å høre ham forkynne Guds ord. Derfor reiste han også rundt og besøkte mange steder i Norden. Barratt hadde vært metodist, men nå grunnla han pinsebevegelsen og ble pastor i menigheten Filadelfia i Oslo. I den lutherske kirke er det vanlig at man døper barn rett etter at de er født. Barratt var også barnedøpt. Men nå forandret han dåpssyn og ble døpt med troendes dåp. Man fyller vann i et lite basseng, og dykker dåpskandidaten helt under. I pinsemenigheter er dette bassenget som regel framme i kirken.

De fleste norske byer og tettsteder har i dag en pinsemenighet. I 2009 hadde pinsebevegelsen 31 357 medlemmer. Pinsevennene driver både misjonsarbeid, rehabiliteringssenter for alkoholikere og også mange skoler; folkehøyskoler, Bibelskoler og grunnskoler. Thomasskolen som drives av pinsemenigheten Betel i Trondheim, er et eksempel på en grunnskole. Hedmarktoppen ved Hamar er et eksempel på en folkehøyskole, og er også et sted pinsevennene holder sitt årlige sommerstevne.

Thomas Barratt opplevde at folk kastet egg på ham og motsatte seg bevegelsen. Etter hvert har pinsebevegelsen blitt et etablert og respektert trossamfunn, som samarbeider godt med andre kristne trossamfunn om ulike oppgaver. Pinsebevegelsen har 120 millioner medlemmer på verdensbasis. I USA og i verden ellers har pinsebevegelsen andre navn, der det mest kjente er Assemblies of God.

På 1960 – tallet kom det en ny vekkelse, som også startet i California. Denne gangen startet den med prester fra den anglikanske kirke. Vekkelsen lignet på pinsevekkelsen, fordi den la vekt på mye av det samme; ånsdåp, nådegaver, tungetale, mirakler og helbredelse ved bønn. Men til forskjell fra pinsevekkelsen, fikk denne bevegelsen innflytelse i alle de store kirkesamfunnene. Mens pinsevekkelsen førte til et eget trossamfunn med et nettverk av pinsemenigheter, ble det ikke dannet et nytt trossamfunn i den karismatiske vekkelse. Vekkelsen fikk i stedet innflytelse i de menighetene som allerede eksisterte. Mye av årsaken til dette, var nok at man ikke betonte dåpssynet, barnedåp kontra voksendåp, eller andre viktige teologiske forskjeller. Den karismatiske vekkelse spredte seg først til de protestantiske kirkene, blant annet til den lutherske kirken. Så spredte den seg videre til den ortodokse kirke. I 1967 fikk den også innflytelse i det største kristne kirkesamfunn; den katolske kirke. På samme måte som pinsevekkelsen, har den karismatiske vekkelse spredt seg til hele verden.

Jesusvekkelsen i de protestantiske kirkene var en del av den karismatiske vekkelsen. Dette var kristne som reagerte på en materialistisk livsstil og som søkte å leve et enklere liv med mer samhold. Kristne ungdommer tok med gitarene sine og sang enkle sanger om Guds kjærlighet på gatene. Noen valgte å bo sammen i kollektiv, og delte eiendelene sine, slik de første kristne hadde gjort. Bevegelsen hadde tilknytning til hippiebevegelsen, men tok avstand fra hippienes utskeielser som for eksempel bruk av rusmidler. En hippi eller Jesusfreak var ofte lett å kjenne igjen på sin klesstil eller sitt lange hår.

Mange begavede musikere ble med i Jesusvekkelsen, og disse laget nye tekster til sangene sine med kristent innhold. Nye musikkstiler ble skapt; Gospel Beat, kristen rock og kristen metall. Kjente kristne artister var Andrea Crouch, Petra, Larry Norman og Keith Green for å nevne noen. Mange kristne sørget da sistnevne artist mistet livet i en flyulykke midt i sin karriere.

Hippiebevegelsen hadde først tatt til ordet for en enklere livsstil med mer samhold og mindre egoisme. Idealet var; make love, not war.

Den karismatiske vekkelse kom til Europa og til Norge på 70-tallet. Det samme gjorde Jesusvekkelsen. Ungdommer gikk ut på gatene med gitarene sine og evangeliserte, og noen kristne ungdommer bodde i kollektiv.

I Den Norske Kirke ledet etter hvert karismatisk kristendom til en bevegelse som kalles Oase. Hvert år arrangerer den norske kirke Oasestevnet, som samler flere tusen deltakere.

Trosbevegelsen kom til Norge på 1980-tallet og gikk hovedsakelig ut fra pinsebevegelsen. Også denne bevegelsen kom fra USA, med innflytelsesrike predikanter som Kenneth Hagin, Kenneth Copeland og Benny Hinn. Som navnet sier, ble troen på Gud og Guds Ord vektlagt, i tillegg til karismatikk. Et viktig ideal var: ”tilbake til originalkristendommen”, slik man kunne lese den i apostlenes gjerninger. Det sterke fokuset på Bibelen ledet til mange nye Bibelskoler. Seminarer og sommerstevner samlet mange kristne. Man ønsket også at barna skulle få del i kristen tro og tanke, mer enn man fikk i den offentlige skolen. I årene før 2000 ble det derfor startet mange kristne grunnskoler. Sammen med noen andre pinsekarismatiske skoler, danner disse Kristent Nettverk, som i 2010 består av 16 skoler med 1600 elever.

Flere nye menigheter ble dannet i Norge, og veldig mange av disse menighetene hadde navn som sluttet med ”Senter”. De fire største byene i Norge fikk således menigheter som Oslo Kristne Senter, Bergen Kristne Senter og Trondheim Kristne Senter. I Stavanger fikk vi Karisma Senter, som i 2010 valgte å bli med i pinsebevegelsen igjen. Trondheim Kristne Senter, som hadde utgått fra pinsemenigheten Betel, gikk i 1997 tilbake til denne. Bergen Kristne Senter gikk etter hvert inn i Levende Ord, som hadde vokst seg til en stor menighet i Bergen. Levende Ord ble lenge ledet av Enevald Flåten. Etter en lederkrise i 2005, sluttet Flåten. Menigheten har i ettertid skiftet navn til Credokirken.

I pinsebevegelsen har menighetene hatt et nært og forpliktende samarbeid. Menighetene har derfor vært nokså like. I trosbevegelsen har ikke menighetene hatt lik organisering. Du vil i dag, derfor finne en del forskjeller i hva disse menighetene betoner. Men karismatikk, troen på Guds Ord og troendes dåp vil allikevel være fellestrekk. Det har vært rettet en del kritikk mot trosbevegelsen, som i starten også ble kalt framgangsteologi. Noen mener det har vært for stor fokus på penger og materielle velsignelser, andre hevder at lederne har hatt for stor makt, mens enkelte har opplevd å ha blitt utsatt for trospress. I de senere år har flere trosmenigheter selv tatt avstand fra, eller moderert seg noe fra de synspunkter og den praksis de tidligere hevdet. Motstanden som disse menighetene opplevde på 80- og 90-tallet, har imidlertid avtatt og menighetene er nå blitt mer anerkjent. Noen av menighetene vil heller beskrive seg selv som en pinsekarismatisk frimenighet i stedet for å bruke ordet trosmenighet.

I en tid med mye angrep på kristne kjerneverdier, har karismatiske kristne fra frimenigheter funnet sammen med konservative kristne fra de lutherske miljøene i Norge. Man har kjent på et behov for å stå sammen i kampen for det kristne ekteskapet, synet på homofili, Bibelens lære om skapelsen og livets ukrenkelige verdi ved unnfangelsen. Mange finner også sammen i et felles syn på at Israel er Guds eiendomsfolk som vi er kalt til å velsigne, selv om ikke alle karismatiske kristne deler dette synet.

De pinsekarismatiske menighetene opplever den raskeste veksten blant de kristne kirkesamfunn i verden, og telte i 2007 omlag 480 millioner medlemmer. De har spesielt stor framgang i Sør-Amerika, Afrika og sør-øst Asia.

Metodismen er en retning innenfor kristendommen som i dag har rundt 75 millioner tilhengere. Den startet i England på 1700- tallet som et resultat av forkynnelsen til John Wesley.

John Wesley (1703-1791) vokste opp i en stor søskenflokk der John var en av tre gutter. Faren var prest, og moren var opptatt med å undervise barna. Da John var liten, overlevde han, mot alle odds, en husbrann, og fra da av var man overbevist om at Gud hadde en spesiell plan med livet hans.

Mens han studerte til prest ved universitetet i Oxford, startet han en studentgruppe sammen med sin bror Charles og flere medstudenter. De kalte klubben «the holy club» (den hellige klubben) fordi de hadde som mål å leve hellige liv. De ba, forkynte, besøkte syke og hjalp de fattige. De fikk etter hvert kallenavnet «metodister», fordi de så på bønn, bibellesning og gode gjerninger som en metode til helliggjørelse.

Men alt dette var ikke nok til å stilne Johne Wesleys indre uro. Han mente at han ikke var god nok som kristen og var usikker på om Gud godtok han. En maidag i 1738 kom et stort vendepunkt. På et møte i London fikk han for første gang frelsesvisshet. Dette møtet med Gud forvandlet ham, og han ønsket at alle skulle få oppleve det samme.

Den anglikanske kirke syntes forkynnelsen til Wesley ble for karismatisk, og derfor begynte den unge presten å undervise på torg, i hytter og i hus rundt om i England. Samlingene utviklet seg til massemøter med så mange som 50. 000 mennesker tilstede. En vekkelsesbølge skyllet over England. Folk sluttet å drikke på barene og gikk heller på møte. Johns bror Charles skrev drikkeviser om til salmer. Flere av disse synges den dag i dag, f.eks «O Jesus Krist, jeg flyr til deg, la meg din nåde få!» blant andre?

Metodistkirken ble formelt grunnlagt i 1784. Wesley ønsket egentlig aldri å bryte med Den anglikanske kirke, men han så på den tiden ikke noen annen utvei. Bruddet førte til at metodistene nå kunne velge sine egne prester og få forkynne hvor de ville og for hvem de ville. Metodistbevegelse spredte seg raskt både i Europa og ikke minst til Nord Amerika.

Den norske sjømannen Ole Peter Petersen kom tilbake fra USA til Norge i 1853 som ordinert metodistpastor. Få år etter ble den første metodistkirken i Norge etablert i Sarpsborg. Både Frelsesarmeen i England og pinsebevegelsen i Norge springer ut fra Metodistkirken.

Metodistkirken holder Bibelen som grunnlag og rettesnor for troen. De fastholder dessuten Den apostoliske trosbekjennelsen og 25 trosartikler fra 1748 som er en forkortet bearbeidelse av Den anglikanske kirkes 39 artikler. Metodistene praktiserer barnedåp, men skiller seg fra de lutherske kirkene ved at de ikke døper barna for at de skal bli Guds barn, men fordi de er Guds barn. Helliggjørelse har vært viktig for kirken siden Wesley, og man mener at en kristen kan bli mer lik Jesus ved å holde fast ved det kristne fellesskapet, Bibelen og bønnen.

Gudstjenesteformen minner mye om den som holdes i Den norske kirke. Liturgien er likevel litt løsere og har gjerne flere innslag fra menighetens lekfolk. Den er preget av allsang, og ofte har menighetene en egen lovsangsgruppe. Både tungetale, profetier og bønn for syke skjer med jevne mellomrom i kirken.
Hver enkelt menighet ledes av en eller flere pastorer i fellesskap med et menighetsråd. Dette velges av menighetens årsmøte. Årskonferansen er det øverste organet i Norge. Her møtes pastorer og delegater fra menighetene en gang i året. Det neste nivået er Norden og Baltikum. De ulike landene sender sine delegater som møtes hvert fjerde år til en generalkonferanse. De nordiske landene er knyttet til the United Methodist Church i USA.Det finnes metodistkirker i alle fylker i Norge med unntak av Sogn og Fjordane.Metodistkirken driver folkehøyskole, sykepleierhøyskole, teologisk høyskole, sykehus, aldershjem, barnehager, ytre misjon og barne- og ungdomsarbeid. Siden starten har økumenikk og samarbeid med andre trossamfunn vært viktig for metodistene. Metodistkirken i Norge har formelle avtaler om gjensidig anerkjennelse med Den norske kirke og Det Norske Baptistsamfunn.Det finnes også en rekke andre metodistiske kirkesamfunn. De aller fleste av dem er medlemmer av World Methodist Council. Metodistene teller mer enn 75 millioner over hele verden og opplever en sterk vekst i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I Norge har kirken cirka 12 000 medlemmer.

---

Hva husker du?

Baptismen er ikke grunnlagt av en enkeltperson. Det er også vanskelig å tidfeste nøyaktig når baptismen oppstod. Sannsynligvis har framvoksteren av baptismen røtter tilbake til 1600-tallet. Da brøt en rekke troende mennesker med den anglikalske kirke (den engelske stastskirken) og dannet sine egne menigheter.

Sørstatsbaptistene i USA (Southern Baptist Convention) er verdens største Baptistsamfunn. Kirkesamfunnet har i ca. 16 millioner døpte medlemmer, og da er barna ikke medregnet. Over 42.000 lokale baptistkirker er tilsluttet Sørstatsbaptistene, som er verdens største evangeliske trossamfunn.

På Baptistsamfunnet hjemmeside på Internett kan vi lese følgende:

Det Norske Baptistsamfunn er en sammenslutning av baptistmenigheter i Norge.

Et viktig punkt hos baptistene er at hver lokal menighet skal være fri og sjølstendig. Vi sier gjerne at baptistene har et kongressjonalistisk menighetssyn. Baptistene praktiserer ”troendes dåp”, ofte kalt voksendåp. Det betyr at dåpskandidaten blir helt neddykket i vann ved dåpen. De praktiserer også nattverd, men understreker tydelig at den innstilling personen som deltar i disse kirkelige handlingene har, er helt avgjørende for betydningen av handlingen.
På denne måten skiller baptistenes syn segfra luthersk lære om sakramentene. Når det gjelder nattverden, mener baptistene at den først og fremst er et minnemåltid, og at det ikke skjer noe med brødet og vinen som benyttes i nattverden.
Baptistsamfunnet har ikke en egen trosbekjennelse. De holder fast ved at Bibelen er de troendes rettesnor for liv og lære. De er likevel enige i de to historiske, kjente tros-bekjennelsene som vi kaller den nikenske trosbekjennelse og den apostoliske tros-bekjennelse.Vi regner med at det i dag finnes ca. 100 millioner baptister i verden. De fleste baptistene bor i USA, og det er særlig afroamerikanere som er medlemmer av disse baptistkirkene.

Jimmy Carter som tidligere var president i USA tilhører en baptistmenighet. Det samme gjør den verdenskjente evangelisten Billy Graham som også bor i USA, og den kjente popsangeren Cliff Richard i England. Mange husker sikkert også at Martin Luther King jr. som ledet kampen mot raseskillet i USA, var baptistpastor.

---

Hva husker du?

På 1800-tallet var det periodevis vekkelsesfeber blant de protestantiske kristne i USA. Adventbevegelsen oppstod i en slik vekkelsesbølge. William Miller (1782-1849), en baptist og gårdbruker fra New England-området, regnes som bevegelsens far. Som mange av de andre kristne knyttet til vekkelsesbevegelsene, var han svært opptatt av forventningene om Jesu annet komme. Gjennom nitidig bibelstudium regnet Miller ut at Jesus ville komme en gang i 1843 eller 1844. Dette budskapet forkynte han for en stadig voksende tilhengerskare. Etter hvert var de fleste tilhengerne fast overbevist om at Jesus ville komme igjen 22. oktober 1844. Det ble skjebnesvangert, og det hele toppet seg i en krise da Jesus ikke kom denne dagen. Mange av de troende hadde latt være å høste på gårdene sine og solgt alt de eide. Skuffelsen over at Jesus ikke kom førte til at mange mistet troen, og de fleste av de gjenværende i gruppen ble utestengt fra kirkesamfunnene de hørte til.

Etter denne store skuffelsen tok det ikke lang tid før de troende som fremdeles holdt sammen, dannet et eget kirkesamfunn. Slik ble adventistkirken født. Etter 1844 har adventistene aldri prøvd å sette en dato for Jesu annet komme, men de lever fremdeles med en sterk forventning om at Jesus skal komme snart. Det er også der de har navnet sitt fra. Betegnelsen adventist ble valgt fordi de medlemmene så på tiden de levde i som en adventstid (før Jesu annet komme) og fordi de ønsket å være en forventningsfull menighet.

Adventistkirken vokste svært raskt i 1850-årene. Det sterke fokuset på Bibelen som eneste autoritet for de kristne, tiltrakk mange medlemmer. Det gjorde også at de etter hvert begynte å forkynne lørdag som den egentlige hviledagen, innstiftet av Gud. Også dette valgte de å markere i kirkens navn, derfor er det offisielle navnet Syvendedags Adventistsamfunnet.

Etter hvert som de første adventistene leste mer i Bibelen, kom de frem til flere trospunkter som har blitt kjennetegn for bevegelsen. Tre slike lærepunkter har blitt stående som svært viktige: Tanken om at det ikke er noe skille mellom sjel og kropp. For det andre ideen om at de døde ikke opplever noe hinsidig liv nå, men sover inntil Jesu annet komme. For det tredje læren om tilintetgjørelse av de ufrelste og sterk avstandstaken fra læren om den evige pine.

I tillegg til dette fikk adventistene etter hvert også et sterkt fokus på livsstil. Bibeltolkningen deres gjør at de (som muslimer og jøder) regner blant annet svinekjøtt som uren mat. De første adventistene hadde også en sterk tilknytning til avholdsbevegelsen som blomstret på 1800-tallet, og de er fremdeles svært opptatt av avholdenhet fra alkohol, tobakk og andre rusmidler. Dette var mye takket være den aller mest innflytelsesrike personen i adventbevegelsens historie, Ellen G. White (1827-1915), som var svært opptatt av helse og utdannelse.

I store trekk representerer likevel adventistkirken en nøktern protestantisk tro. Kirken holder fast på treenighetslæren, rettferdiggjørelse ved tro, og regner Bibelen som den eneste autoriteten for sin menighet.

Adventbevegelsen kom til Norge i 1870-årene. Utvandrede nordmenn som var blitt medlemmer av adventistsamfunnet tok turen tilbake over Atlanteren for å forkynne for sine landsmenn. Bevegelsen vokste og i dag har adventistkirken omkring 5000 voksne medlemmer fordelt på menigheter over hele landet, fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord. I tillegg til menighetsvirksomheten driver adventistsamfunnet en stor rehabiliteringsinstitusjon, elleve grunnskoler og en videregående skole.

Over hele verden er adventistsamfunnet kjent for å drive skoler og helseinstitusjoner. Kirkesamfunnet er i dag en stor internasjonal organisasjon, stramt organisert etter demokratiske prinsipper. I dag finnes adventistkirken på alle kontinenter, og har omlag sytten millioner medlemmer på verdensbasis. I samsvar med den globale trenden, har adventistene hatt størst medlemsvekst i Sør-Amerika, Afrika og Asia de siste tiårene. Kirken driver også den voksende globale bistandsorganisasjonen ADRA (Adventist Development and Relief Agency).

Fordi adventistkirken har blitt en stor multikulturell gruppe av troende vil man kunne finne svært store forskjeller i gudstjenestelivet. Men generelt sett kjennetegnes ofte gudstjenestene ved at det ikke er en fast liturgi og at prekenen får stor plass.

---

Arbeidsoppgaver:

Kristendommen kom til Norge i den romersk-katolske form. Fra reformasjonen av (1537) ble imidlertid katolsk trosutøvelse forbudt i Norge. I 1624 kom det forbud mot at katolske prester i det hele tatt oppholdt seg i Danmark-Norge, under trussel om dødsstraff. Først i 1845 ble det tillatt å organisere katolske menigheter. Per april 2011 er Den katolske kirke i Norge organisert i tre stift/bispedømmer, som ledes av hver sin biskop. Bispedømmene er inndelt i til sammen i 35 menigheter. I 2011 er det i hele Norge 85 000 katolikker som er registrert med personnummer, mens mange tusen katolske arbeidsinnvandrere er uten norsk personnummer. Biskop Bernt Eidsvig anslår det reelle tallet på katolikker i Norge til mellom 200.000 og 230.00. Tilslutningen til Den katolske kirke er størst i byene, Men også i mer landlige strøk vokser Den katolske kirke.

Det er 24 katolske ordenssamfunn representert i Norge i dag. Verdens nordligste karmelittkloster ligger i Tromsø.

Den katolske kirke har 1.181 milliarder medlemmer (utg. 2009) over hele verden, og er verdens største kristne trossamfunn. Selve ordet ”katolsk” (som er gresk) kan oversettes med ”vanlig” i betydningen ”allmenn”, ”universell” og ”altomfattende”. I Afrika er Den katolske kirke for tiden i sterk vekst. Også i Asia vokser den katolske kirken. I Europa er antallet katolikker stabilt. De siste tiårene har pavene satt fokus på behovet for ny-evangelisering i Europa. Ved utgangen av 2009 var det 410 593 katolske prester i verden.

Norges 35 katolske menigheter har alle sammen en sognekirke, men de har gjerne flere steder hvor det holdes gudstjeneste, gjerne kalt messe. I grisgrendte strøk samles de katolske kristne i hjemmene, som i den første kristne tiden. Menighetene ledes av en sogneprest som er øverste sjef når det gjelder både åndelige og mer praktiske spørsmål. Menighetsrådene er demokratisk valgte og fungerer som prestens rådgivere. Det finnes ikke proster i Den katolske kirke. Sogneprestene rapporterer direkte til biskopen. Hvert bispedømme er en selvstendig enhet, og biskopene rapporterer rett til paven i Roma.

Menighetstilhørigheten er ikke noe du velger selv. En katolsk menighet består av mennesker som tilber Gud sammen fordi de bor i samme område. Det er ikke vanlig å opplyse om hvem som er prest på en gudstjeneste (messe), for man går ikke til kirken for å høre på presten. Man går dit for å møte Jesus og for å tjene og tilbe Gud sammen med de andre troende.

Messen – det vil si en gudstjeneste med nattverdsfeiring – er hjertet i en katolsk kristens liv. Så lenge det er en prest til stede, feirer man aldri gudstjeneste uten å feire nattverd. Katolikker pleier ikke å kalle det for nattverd, men i stedet kaller de det kommunion eller eukaristi.

Alle i menigheten er med i messefeiringen, ikke bare presten. Formen på messen kan variere: Fra en enkel stille messe, til den sungne høymessen med mye musikk. Men kjernen i messen er alltid den samme, nemlig eukaristien, feiringen av påskens mysterium.

I messens første del – Ordets gudstjeneste – er det Gud som taler til menigheten gjennom sine profeter og apostler, og gjennom Jesu egen stemme i Evangeliet. Lesningene varierer gjennom årets tider. Ved å fordype seg i Jesu liv og lære, får menigheten hjelp til å følge i fotsporene til han som sa ”Følg meg”. På grisgrendte steder uten prest feirer man bare Ordets gudstjeneste – dvs. en gudstjeneste uten nattverd, som er arrangert av legfolk.

Messens andre del er Eukaristiens feiring (kommunionen), fordi Jesus selv innstiftet eukaristien og sa: «Gjør dette til minne om meg.» (Luk 22,19) Jesus gir seg selv til den enkelte troende i brødets og vinens skikkelser, slik Han sier i Joh. 6,56. I kommunionen blir den kristne ett med både Jesus og med Kirken (dvs. med de andre kristne).
Eukaristi betyr takksigelse. I eukaristien takker man Gud for det største av alt, nemlig Frelsen som ble fullbrakt ved Kristi offer på korset. Katolsk tro oppfatter ikke Jesu nærvær i vinen og brødet som bare noe symbolsk eller åndelig, men som noe helt virkelig – rett og slett en objektiv realitet. ”Jesus er der virkelig, enten du tror det eller ikke”. Helt vanlig brød og vin blir ved et guddommelig mirakel forvandlet slik at Kristi kropp og blod er skjult til stede bak brødets og vinens skikkelser.

Det som gjør kommunionen til noe uerstattelig for en katolikk, er altså at han/hun mottar Jesus, blir forenet med Ham og får den tilgivelsen han/hun ber om. Messens offer innebærer ikke noe utover det som Kristus har gjort én gang for alle. Det som skjer, er at du får del i Kristi éne, evige offer gjennom en sakramental handling. Tid og rom sprenges, det som skjedde én gang blir til nåtid og nærvær.

Den katolske kirkes tro og lære kommer til uttrykk i en rekke bekjennelser og læreskrifter. Ingen av disse ansees for å være foreldet. De fleste av dem gjelder bare for Den katolske kirke, men særlig to av de eldste deles av mange andre kirkesamfunn. De ble vedtatt i oldkirken. Den ene av disse er Den apostoliske trosbekjennelse (de tre trosartiklene). Ved hver gudstjeneste i Den norske kirke blir denne framsagt. Den andre bekjennelsen er Den nikenske trosbekjennelse som ble vedtatt på 300-tallet. I disse to bekjennelsene møter vi troen på Den treenige Gud; Gud Faderen, Guds sønn, Jesus Kristus og Den hellige Ånd.

Det er gjennom de mange andre læreskriftene at Den katolske kirke skiller seg fra andre kirkesamfunn. Opp gjennom historien er det mange som har brutt med Den katolske kirke på grunn av uenighet om ulike spørsmål. En av de store splittelsene fant sted i 1054. Da fikk vi en stor romersk-katolsk kirke i Vest-Europa med sentrum i Rom under pavens ledelse og en stor ortodoks kirke i Øst-Europa og det indre Middelhavsområdet. På 1500-tallet kom splittelsen med de protestantiske kirkesamfunnene, blant.annet med Den lutherske kirke.

Det kan være vanskelig å få oversikt over de mange læreskriftene som Den katolske kirke har vedtatt opp gjennom historien. I 1992 utgav derfor Den katolske kirke en fyldig katekisme (her kalt den store katekismen, forkortet S-K), og i 2005 kom det et kompendium (her kalt den lille katekisme, forkortet L-K) (Se www.katolsk.no) Her finner vi et samlet uttrykk for hva Den katolske kirke lærer.

Vi skal kort peke på noen særpreg ved Den katolske kirkes tro og lære med vekt på det som skiller den fra protestantiske kirkesamfunn.
Paven har alltid hatt en særstilling. Det skal være en ubrutt linje fra apostlene Peter, som ansees å være Roms første biskop, til paven i dag. Det er paven sammen med sine biskoper som kan gi den sanne forklaring på hva ”trosarven” innebærer. De skal ha fått ”sannhetens sikre nådegave” som istandsetter dem til å definere den kristne lære (S-K, 1. del, art 2 pkt 85-88). Når paven uttaler seg slik i sitt læreembete (ex cathedra) mener katolikkene at han er ufeilbarlig – at han ikke kan ta feil.

Trosarven har sitt opphav i Guds åpenbaring. Den har nedfelt seg både i Bibelen og i kirkens tradisjon. Den katolske kirke mener dermed at Guds åpenbaring kommer til den kristne menighet både gjennom Bibelen og gjennom kirkens læretradisjon. Det er i denne tradisjon vi finner alle de læreuttalelser som Den katolske kirke har avgitt fra oldkirken til i dag (S-K, 1. del, art 2 pkt 80-83).

Under reformasjonen var det strid om mange sider ved Den katolske kirkes lære. Et av stridspunktene var spørsmålet om hvordan en ble frelst, det vil si hvordan en til slutt fikk del i Guds fullkomne rike. Frontene var skarpere den gang enn i dag. Men det er allikevel vesentlige forskjeller. Den katolske kirke taler om en ”guddommeliggjørende nåde” som skal virke i den troendes liv slik at mennesket i sin natur blir helt forvandlet. Denne nåde er en overnaturlig kraft som blir gitt til mennesket gjennom sakramentene i kirken og dermed gjør mennesket i stand til å gjøre gode gjerninger og slik vinne fortjeneste hos Gud. Det skjer gjennom en lang prosess. Den fortsetter etter døden i skjærsilden (S-K, 2. del art 12 pkt 1030-32). Først etter denne renselse er en blitt fullkommen hellig, slik at en kan få del I Guds fullkomne rike. Katolikkene tror at sjelen kan hjelpes raskere gjennom skjærsilden ved de troendes bønner.

Et annet punkt som lett trer fram som en synlig forskjell mellom Den katolske kirke og de mange protestantiske kirkene, er den betydning Maria, Jesu mor, har i katolsk fromhet og lære. Allerede i oldkirken ble Mari omtalt som ”Guds mor”. Det resulterte også i at Den katolske kirke mente at Maria var født uten arvesynd (offisiell lære fra 1854) og at hun etter sin død ble tatt direkte inn i Guds fullkomne rike (offisiell lære fra 1950). Hun har blitt kalt Menneskeslektens Mor, Himmeldronningen, Alltid Jomfru, Guds Mor. Det gjør at katolikkene henvender seg til Maria for at hun skal gå i forbønn for dem innfor Gud (S-K, 2. del, art 9, pkt 966-969).

En annen forskjell som ikke alltid er like iøynefallende, er at Den katolske kirke har syv sakramenter: Dåp, ferming (konfirmasjon), eukaristi (nattverd), botens sakrament (skriftemålet), ekteskap, ordinasjon (av diakoner, prester og biskoper) og sykesalving.

Den katolske kirke lærer at Gud handler gjennom alle disse sakramentene , og han har gitt synlige tegn på at han handler gjennom for eksempel brød og vin (som forvandles til Jesu legeme og blod), vann (ved dåpen), håndspåleggelse og salving (ved sykesalving ) . Kirken understreker at sakramentene virker uavhengig av prestens tro eller verdighet, men de er likevel ikke mekaniske handlinger. For at sakramentene skal virke til frelse for den som mottar dem, forutsetter de mottagelse i tro.

---

Hva husker du?

Den ortodokse kirkefamilien er det nest største kirkesamfunnet i verden og har sin største utbredelse i Øst- Europa. En regner med at rundt 300 millioner mennesker tilhører en av de ortodokse kirkene.

I løpet av de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse ble det etablert menigheter rundt hele Middelhavet. Tidlig snakket en om en vestlig og en østlig kirke, med tyngdepunkt i Roma i vest og Konstantinopel eller Bysants (i dag storbyen Istanbul i Tyrkia) som den østlige. Mye av denne utviklingen skyldtes nok politiske omstendigheter. Etter hvert ble keisermakten delt i et vestromersk og et østromersk rike, noe som forsterket forskjellene i kirkeskikker og gudstjenesteliv. De østlige kirkene ble kalt bysantinske – fordi de var knyttet til Bysants og organisert med patriarken i denne byen som ”den fremste blant likemenn”. Det var en fra gammelt av en patriark i de store byene Konstantinopel, Alexandria, Antiokia, Jerusalem. I tillegg til Roma var dette de opprinnelige patriarkatene. I dag er det flere ”nye” patriarker i selvstendige ortodokse kirker.

Da fyrst Vladimir i Kiev i 987 ønsket å skifte religion – sendte han utsendinger til nabolandene for å gi tilbakemelding om hvordan de ulike religionene ble praktisert. Hans utsendinger besøkte både jøder, muslimer, tyske kristne (dvs vestlige) og bysantinske kristne. Resultatet er underholdende beskrevet i Nestor-krøniken (1113). Her skildres utsendingenes ulike rapporter. Da valget til slutt sto mellom de to kristne retningene, fortelles det at begeistringen for den greske liturgien var utslagsgivende. Fyrst Vladimir ble døpt i 988 og som skikken var på denne tiden, måtte kongens undersåtter følge kongens tro. Slik ble etter hvert hele Øst-Europa preget av den bysantinske kristne tro.

I året 1054 skjedde det en splittelse eller et skisma mellom den vestlige og østlige kirken. De hadde lenge glidd fra hverandre, men det var på grunnlag av et lærespørsmål patriarkene i Roma og Konstantinopel – skilte lag.

Den ortodokse kirke oppfatter seg som den eldste kristne kirke som står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene. De ortodokse ser det slik at det var Den romersk katolske kirke som brøt ut. Ordet ”ortodoks” betyr både ”rett lære” – og ”rett lovsang” – og den ortodokse kirken vil framheve sammenhengen mellom disse to aspektene. Den ortodokse kirke tenker at læren kommer til uttrykk i hele den kirkelige tradisjon som omfatter både Bibelen og den teologiske, liturgiske, kunstneriske og kirkerettslige arv.

Gudstjenesten kalles i Den ortodokse tradisjon for ”den guddommelige liturgi” fordi en tenker seg at den gjenspeiler en gudstjeneste som foregår kontinuerlig i himmelen. I Bibelens siste bok – Johannes` Åpenbaring, – beskrives i bilder den evige gudstjenesten der de hellige tilber Gud og Kristus i vekselsang og kor, og der røkelsen stiger opp som bønner. Gudstjenesten er ”himmel på jord”. Når en trer inn i kirkerommet, er man i himmelen på jorden, sammen med alle troende som har gått foran.

I den ortodokse kirke ”foregår det noe” – hele tiden. Folk tenner honningvokslys som plasseres i beholdere med sand. Settes lysene nede – er de tent med bønn for døde, settes lysene høyere opp er det som en forbønn for levende. Den velduftende røkelsen er et bilde på bønnene som stiger opp til Gud. (Røkelsen er laget av en type kvae/harpiks med ulike krydder som legges på glødende kullbriketter i et røkelseskar.)

Gudstjenesten er en feiring av Jesu oppstandelse og et møte med ham i mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. Den ortodokse kirke har sju sakramenter: I tillegg til dåp og nattverd, – skriftemål, konfirmasjon som kalles ferming som forrettes umiddelbart etter dåpen, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Gudstjenesten er sanselig og visuell og menigheten er involvert i ulike handlinger som uttrykker troen. En korser seg, kneler, tenner lys og kysser ikonene.

Noe av det som folk flest forbinder med den ortodokse kirke, er ikonene. Ikon er et gresk ord som betyr bilde. Ikonene er malte bilder på tre eller på murvegg, og disse har en viktig funksjon i gudstjenestelivet og for den enkelte troende. Det er sagt at ikonene er for øyet – det ordene er for øret. Kirkene er rikt dekorert. Det er som en bildebok med ”teologi i farger”. Det finnes et fastsatt program for utsmykkingen av kirkerommet og av ikonostasen – en vegg med bilder som danner et skille i kirkerommet. Alteret står bak denne billedveggen. Alle veggene og taket kan være dekorert med hellige kvinner og menn, profeter og apostler og engler. Øverst i kuppelen er et bilde av Kristus Allherskeren (Pantokrator), han som er ”gitt all makt i himmel og på jord” (Matt 28). Helt nederst på veggene er det ikke bilder – for der befinner kirkefolket seg, de levende – som er ”skapt i Guds bilde”(ikon). Ikonene gir tilgang til den guddommelige virkelighet. Og det oppleves som en ”to-veis-kommunikasjon. Det guddommelige nærvær skinner også inn i rommet du befinner deg, enten det er i kirken eller det er i hjemmet. For også der er det vanlig å ha slike bilder som minner om Guds nærvær. Der bes morgen- og aftenbønn og det tennes lys i oljelampen ved ikonet og brennes røkelse.

Mystikk og askese er viktig i ortodoks fromhetsliv. Gjennom bønn og åndelige øvelser søker de troende å bli likedannet med Jesus Kristus. Hjertebønnen eller Jesususbønnen er en slik øvelse det en gjentar om og om igjen på inn og utpust – den blinde tiggerens bønn (Luk 18): ”Herre Jesus Kristus – forbarm deg over meg.”

Den ortodokse kirke har en organisasjonsoppbygging som er hierarkisk. Se for deg en pyramide. Øverst er patriarken (som betyr ”øverste/fremste far”), så kommer biskoper, prester, diakoner og kateketer og så hele kirkefolket. I den ortodokse kirken har klostrene en stor betydning som åndelige kraftsentra. Prestene i kirken har lov å gifte seg. Det er bare munkene og nonnene som må gi løfte om sølibat (om å leve ugift). Biskopene i kirken velges blant munkene, så en biskop er alltid ugift.

De fire gamle (oldkirkelige) patriarkatene er: Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. De fem nye patriarkatene er: i Russland, Serbia, Romania, Bulgaria og Georgia.
Siden den ortodokse kirke ikke har noen pave, finnes det også flere selvstendige nasjonalkirker med sin erkebiskop som øverste leder. Vi sier at de er ”autokefale”. Det gjelder den ortodokse kirke i Hellas, Polen, Albania, Tsjekkia og Slovakia, Kypros og Amerika. I tillegg finnes det i ulike land en rekke ortodokse kirker som har forbindelse direkte til et av patriarkatene.

I Norge finnes det to ortodokse kirker. Den russiskortodokse kirke i Norge ble grunnlagt av russiske emigranter etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Hellige Nikolai menighet har hele tiden vært underlagt erkebiskopen for russiske menigheter i Vest-Europa med sentrum i Paris og som en del av Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Denne kirken har om lag 1000 medlemmer fra utallige land, men etter hvert blitt mer ”norsk”, og den er en innfallsport for etniske norske som ønsker å lære om den ortodokse kirkes tro og fromhetsliv. Kirken har norsk prest som forretter gudstjenester på norsk og kirke-slavisk i Oslo, Bergen, Stavanger, i kapellet i Neiden i Finmark og i kirkens kloster i Hurdal.

I 1996 ble Den russisk-ortodokse kirke i Norge etablert. Kirken har flest russiskspråklige medlemmer og har gudstjenestefeiring i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og Kirkenes på kirke-slavisk, men også på norsk. Denne ortodokse kirken er underlagt Moskvapatriarkatet.

Også den gresk-ortodokse kirke har regelmessige samlinger i Oslo. Forsamlingen betjenes med prest fra Sverige.

---

Hva husker du?

Dersom du en lørdag slår opp i avisen under spalten Møter, finner du annonser for en rekke kristne møter i ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Her er mye å velge mellom. Du lurer kanskje på hvorfor det er så mange forskjellige kirkesamfunn. Noen spør kanskje: Ville det være enklere om alle tilhørte et kirkesamfunn?

Går vi tilbake i tid helt til de først århundrene av kirkens historie, finner vi at det var ulike kirkesamfunn også den gang. Rester av disse kirkene finnes fortsatt i Midt-Østen, men de har få medlemmer. Ofte oppstod disse kirkesamfunnene på grunn av uenighet i viktige lærespørsmål.

Den andre store kirkesplittelsen kom på 1000-tallet. Da ble det et skille mellom øst og vest i kirken. Den vestlige kirken fikk sitt sentrum i Roma. Det ble til Den romersk-katolske kirke med paven som øverste leder. Den østlige kirke fikk sitt sentrum i Konstantinopel (dagens Istanbul), kalt Den ortodokse kirke. Den romersk-katolske kirke omfattet Vest-Europa og Norden og Den ortodokse kirke omfattet Øst-Europa, Russland og deler av Finland, samt deler av Midtøsten.

På 1500-tallet kom det nye store skiller i den vestlige kirke. Da fikk vi nye store kirkesamfunn som kom til å prege kirkelivet i England og Skottland, Tyskland og Norden og i Nord-Amerika. Disse ble gjerne kalt de protestantiske kirkesamfunnene fordi de var blitt til i en opposisjon mot Den katolske kirke. Det var viktige lærespørsmål som kom til å skille de protestantiske kirkene fra Den katolske kirke og Den ortodokse kirke. Men det oppstod også forskjeller i lære mellom de protestantiske kirkene. Etter hvert kom ulike tradisjoner til å prege de ulike kirkesamfunnene. Dette kom til uttrykk i møte- og gudstjenesteform og i kirkenes måte å organisere sin virksomhet på.Dersom vi i dag i en større by besøker møter og gudstjenester i de ulike kirkesamfunnene, vil vi oppdage både forskjeller og likheter i liturgi, møteform, språkbruk og praktisering av bønn og lovsang. Noen ganger kan vi også oppdage at det er læreforskjeller.

De forskjeller som var mellom ulike kirkesamfunn, opplevde mange etter hvert som en vanskelighet. Særlig var det Jesu bønn om ”at de alle måtte være ett” (Joh 17,21) som utfordret flere til å spørre om en ikke måtte komme tettere sammen. Det resulterte i at det ble dannet egne organisasjoner som arbeidet for at det skulle bli en større enhet mellom de kristne og mellom kirkesamfunnene. På 1800-tallet var det mange kristne ledere blant de ”evangelikale” kirkesamfunnene som ville være en front mot tidens fornufttro og liberale teologi. (Her var ikke Den katolske og de ortodokse kirkene med). De mente det var viktig å stå sammen i en tid med sterke brytninger om hva som var sentral kristen tro og tenkning. De samlet seg til viktige rådslagninger og store møtekampanjer. Da ble Den evangeliske allianse stiftet (stiftet 1846) og senere Lausanne-bevegelsen (stiftet 1974). De som tilhørte denne delen av den økumeniske bevegelsen, ønsket i mindre grad å diskutere forskjeller. De ville stå sammen om det som de hadde felles i tro og lære, og så fikk den enkelte praktisere dette innen sitt eget kirkesamfunn.

Men noen ønsket at det skulle vokse fram en større enhet også mellom kirkesamfunnene. De drømte om at det kunne bli én synlig kirke. For at det kunne skje, måtte de ulike kirkesamfunnene møte hverandre og diskuterer hva som skilter dem og hva som kunne forene dem. Først da kunne en se om det var mulig oppnå en større enighet. De som ønsket en slik utvikling, samlet seg i Kirkenes Verdensråd, KV, (stiftet 1948). Mange kirkesamfunn har etter hvert sluttet seg til denne organisasjonen. Men Den katolske kirke står utenfor selv om de er med i noen av samtalene som føres, og noen protestantiske kirkesamfunn er heller ikke med.Hovedgrunnen til at mange protestantiske kirkesamfunn står utenfor Kirkenes Verdensråd, er at mange av de uttalelsene og utredningene som er kommet fra KV, har uttrykt en kritisk holdning til Bibelens autoritet. De har også noen ganger omtolket sentrale lærepunkter i den kristne tro, slik som synet på Jesu frelsesgjerning, synet på hva frelse betyr og nødvendigheten av å drive misjon ved å vise til at Jesus er eneste vei til frelse for alle mennesker.

De to store økumeniske bevegelsene har bidratt til at det er skapt større åpenhet mellom de ulike kirkesamfunnene. Det har vært mulig å snakke om hva man er uenig om og hvorfor disse skillene er der. På den måten har man skapt en større respekt for hverandre. Samtidig er det læreforskjeller som er vanskelig å komme forbi. Da kan det være uenighet om hvor viktig disse forskjellene er.

Innenfor Lausanne-bevegelsen har en prøvd å gi uttrykk for det som forener. Det har da vært viktig å vise at det er Bibelen som alene er den autoritet som viser hva kirken skal lære og hvordan de kristne skal leve. I det som heter Lausanne-pakten sies det:

”Vi fast-holder både Det gamle- og Det nye testamentes guddommelige inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skriftene det eneste skrevne Guds ord uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv.” (Lausanne-pakten art 2. Se htt//norme.no/lausannepakten/).

---

Arbeidsoppgaver