Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, og folkevandringer skapte store forandringer, regner vi at en ny tid oppsto. Middelalderen varer fra 500 til 1500, frem til reformasjonen. I denne perioden spredte kristendommen seg særlig i Europa, men også i Sentral-Asia og Nord-Afrika.

I løpet av Romerrikets tid ble biskopen i Roma mer og mer betydningsfull. Etter hvert fikk han tittelen  pave. Han fikk nærmest en funksjon som konge, og biskopene under ham fikk makt og myndighet både i kirken og samfunnet.

De nye menighetene som vokste fram i Frankrike, Tyskland og England, fikk ofte et nærmere forhold til de verdslige myndighetene enn til paven. Kongene bestemte mer over kirkene.

For eksempel tok frankernes konge, Klodvig, imot den kristne dåpen sammen med 3000 av krigerne sine. Dermed var det mange som fulgte kongen i dette. Men de var ikke nødvendigvis personlig overbevist. Kanskje fortsatte de med forskjellige former for overtro. Men nå hadde kirken kommet inn blant dem og fikk anledning til å forkynne, ikke minst blant dem som vokste opp. Frankerne ble kristnet på 500-tallet.

Kirken fikk fotfeste i den romerske kolonien Britannia før oldtiden var slutt. Irland ble tidlig et kristent område. Det foregikk slik:

Situasjonen for de kristne i Skottland var ikke enkel på denne tid. Angelsakserne brente kirker, og de prøvde å  fjerne det som ellers fantes av kristendom der. Men 100 år senere var det Irlands tur til å hjelpe skottene. Irske munker seilte over sjøen for å omvende demog de hedenske angelsakserne til kristendommen.

Kristne begynte å bo sammen i klostre allerede på 200-tallet. Mange av de store kirkelederne i oldtiden snakket varmt om en slik innvielse til et hellig liv.

Benedikt var en italiener som har hatt stor innflytelse på klosterbevegelsen. Han dro ut i ødemarken, og snart ble han fulgt av andre menn som ville være disipler av ham. Han grunnla da et kloster på et fjell som het Monte Cassino, mellom Roma og Napoli.

Den som ville bli munk i et kloster, måtte først gjennom en prøvetid. Deretter måtte  man avlegge et løfte om å bli i klosteret livet ut, leve fattig og ikke gifte seg. En måtte være lydig mot lederen, som kalles abbed. Munkene skulle få mat og klær, men ellers leve enkelt og vise måtehold. De skulle arbeide med matlaging, renhold, jordbruk og i verksteder. Fremfor alt  var det viktig å delta flittig i gudstjenester med bønn og sang.  Alle sov i samme sal og spiste i en annen sal. Under måltidene ble det lest fra Bibelen, men ellers skulle de være stille. Åtte ganger i døgnet, med tre timers mellomrom, var det tidebønner.

De klostrene som fulgte Benedikts regler, ble kalt benediktinerklostre. Senere ble det andre typer klostre, også for kvinner. I kvinneklostrene var  det  nonner under ledelse av en abbedisse.

Klostre ble etter hvert grunnlagt over hele Europa. De fungerte som gjestehus på en tid en ellers bare kunne få privat innkvartering. De ble også kultursentra, der  munkene tok vare på og skrev av bøker.Praktiske gjøremål hadde de selvfølgelig også, blant annet kunne de hjelpe fattige og syke, drive diakoni. I noen klostre var ikke munkene så bundet til stedet, men reiste ut som misjonærer. Slik ble klostrene misjonssentra.

Flere  farer møtte klostrene. For det  ene var  det mange klostre som ble så mektige og rike at de ble brikker i et politisk spill. For det andre kunne klostre  bli  herjet og frarøvet det de hadde, av f. eks. vikinger. Den tredje  faren var at de ble verdsliggjort eller fikk moralske problemer innad. Derfor hadde biskopene tilsyn med dem, og det ble reformer i reglene fra tid til annen. Noen steder ble biskopene involvert for mye i verdslig politikk, så mange steder ble klostrene styrt direkte fra Roma.

En kristen leder som var typisk for middelalderen, er Bonifatius. Han levde på 700-tallet,   først som munk i et kloster i England. Etter en stund reiste han som misjonær til Tyskland, til en stamme som het friserne. Han fikk støtte av paven og dro rundt i Sør-Tyskland. Irske misjonærer hadde vært der før, men nå ble områder som Thüringen, Hessen og Bayern kristnet.

Bonifatius vokste opp i den sørvestlige delen av England. Foreldrene var rike, og faren hadde store forventninger til den flinke sønnen. Ofte kom det reisende munker for å overnatte på gården til faren. De fortalte om alt det gode ved kristendommen og hvordan hellige menn levde. Bonifatius ble grepet av det han hørte, og i all stillhet modnet det seg fram et kall i ham til å leve helt for Gud. Faren var ikke positiv til tanken, men til slutt ga han seg. Han tenkte nok at sønnen ville gå lei av klosterlivet.

Som munk viste Bonifatius god fremgang både i kunnskap og det å leve hellig. Klosterbrødrene ville velge ham til abbed, men selv var han opptatt av et annet kall. Han ville bli misjonær. I 716 reiste han fra klosteret. Etter en kort tid i Nederland dro han videre til Tyskland, der nesten hele befolkningen var tilhengere av åndetro.

Bonifatius var uredd og lot seg ikke skremme av motstand. I Essen pleide de å dyrke et eiketre som var innviet til guden Odin. Treet var uvanlig stort, så de regnet med at det bodde overnaturlige og guddommelige krefter i det. De så på eika med ærbødighet og frykt. Men Bonifatius ville gjøre klart for folket at de gamle gudene ikke hadde noen makt. Derfor begynte han å hogge ned treet. Folk ble stående omkring, tause av skrekk. De ventet hvert øyeblikk at lynet ville slå ned og ramme ham. Men da Bonifatius hadde gitt treet noen hogg, kom det et vindkast som hjalp ham å få treet over ende. Etterpå ble den store stammen kappet opp, og tømmeret ble brukt til å bygge kapell. Da Odin likevel ikke tok hevn, sa folket seg villig til å bli døpt til Kristus som var sterkere enn gudene deres.

Bonifatius gikk frem med stor grundighet. Han organiserte de kristne ved å innsette biskoper og grunnlegge klostre. Han sørget også for at folk fikk undervisning i den kristne tro. Men en gang han og medarbeiderne kom til ? for å foreta dåp og konfirmasjon, ble de alle drept. Slik ble han som gjerne kalles Tysklands apostel, en martyr for troen i 755.

Det østromerske riket besto gjennom hele middelalderen. Keisere regjerte, men   de hadde problemer med å stoppe arabiske erobringstokt fra øst. Araberne overtok både Syria, Palestina, Egypt og de tidlige kristne områdene i Nord-Afrika. Konstantinopel, i dag Istanbul, ble senter for det østromerske riket, og dermed også for kirkens arbeid i de østlige områdene. Hellas og Balkan, Lilleasia og deler av Italia ble preget av en østlig kristendomsform, som vi i dag kaller den ortodokse kirke. Kristendommen fikk sine egne tradisjoner i land som Armenia, Syria, Egypt og Etiopia. Først i år 1054 ble det et fullstendig brudd mellom vestkirken og østkirken.

Gjennom Asia går det en gammel handelsvei som kalles Silkeveien. Ikke minst syriske misjonærer var ivrige for å bringe kristendommen til byene langs denne handelsruten. Faktisk vet vi at det var kristne så langt øst som i Kina på 700-tallet, men kristendommen fikk ikke noe varig fotfeste der i middelalderen.

Vi bør merke oss navnet på en misjonær som het Ansgar. Han levde på 800-tallet og var født i Frankrike. Moren døde da han var fem år gammel. Han ble da sendt til et kloster og fikk gå på skole der. Allerede som tolvåring avla han klosterløftet.

En gang hørte han en stemme som sa: «Gå av sted og kom tilbake til meg med martyrkronen.»  Fra den tid av tenkte han mye på misjonsarbeidet og begynte å forberede seg på det selv om   han var sky og engstelig og likte seg best bak de trygge klostermurene. Men om han var redd av seg, var han enda mer redd for å stå imot Guds vilje.

I 826 måtte danskekongen Harald flykte. Han dro til keiseren for å få hjelp til å vinne landet sitt tilbake. Det fikk han på betingelse av at  han og alle mennene hans lovte å bli kristne. Men hvem skulle bli med kongen tilbake til Danmark og kristne danene? Det var vanskelig å finne noen som var villige, for danene var kjent for sin grusomhet.

Ansgar svarte ja da han ble spurt. Han ble advart, men den beskjedne og fromme munken hadde fått mot nok til oppgaven. Han opprettet et kloster i Danmark og startet en skole for slavebarn som han fikk kjøpt fri.

Etter en tid brøt det ut krig i landet, og Ansgar måtte flykte. Keiseren kalte ham tilbake og ga ham en ny oppgave. Utsendinger fra Sverige ville nå ha med seg kristne lærere tilbake. Også denne gang  sa Ansgar ja til utfordringen.

På turen til Sverige var de uheldige. Hele følget  ble angrepet av sjørøvere, og  berget så vidt livet ved å kaste seg i sjøen og svømme til land. De hadde mistet alt, så noen mente det bare var å  gi opp. Men Ansgar ga seg ikke. Etter mye slit nådde de hovedstaden Birka i 830. Hos kongen der ble de godt mottatt. Ansgar forkynte evangeliet for svenskene, og mange ble døpt før han dro tilbake.

I Tyskland ble Ansgar utnevnt til erkebiskop. Han skulle lede misjonen i de nordiske landene. Men han kom aldri til Norge. Det ble senere et tilbakeslag for kristendommen i Sverige og Danmark, og Skandinavia ble ikke kristnet før på 1000-tallet. At Norge da fikk evangeliet før Sverige, skyldtes den gode sjøforbindelsen nordmenn hadde med England og Vest-Europa. Dessuten var det konger i Norge som våget å stå for kristendommen. Både Håkon den gode og Olav Trygvason ble kristne mens de var på vikingferd. Aller størst betydning fikk nok Olav Haraldson, også kalt Olav den hellige. Han falt i slaget på Stiklestad i 1030, da kristmennene hans ble slått av den hedenske bondehæren. Likevel ble det et vendepunkt slik at kristendommen fra da av slo rot i Norge.

Gjennom middelalderen ble det ofte en strid mellom konger og paven. Skulle kongen ha rett til å velge biskoper og abbeder? Eller skulle tvert imot paven og biskoper velge og innsette kongene? Spørsmålet var innviklet, fordi kirken eide  store eiendommer, mottatt som gaver, og biskopene kunne være lensherrer med mange leilendinger under seg. Dermed hadde de sine interesser på det verdslige plan. Samtidig var  det en styrke at en konge kunne vise til at biskopen, og dermed Gud, støttet ham. Slik oppfattet folk biskopenes stilling. Denne striden kalles gjerne investiturstriden.

Araberne med sin muslimske tro erobret Palestina i 637. De kristne i området fikk store vansker, og pilegrimer som ville til det hellige land og besøke steder som var kjent fra bibelhistorien, måtte betale avgifter til araberne.

Pave  Urban 2 oppfordret derfor til korstog for å befri Jerusalem. Denne parolen nådde flere steder i Europa, og i 1096 dro for det meste franskmenn og italienere med våpen i hånd i korstog. De ble  ledet  av hertuger og andre stormenn.  I 1099 eroblet de Jerusalem.

Men kampene fortsatte, og et nytt korstog under ledelse av en fransk og en tysk konge sørget for at Jerusalem fortsatt var på korsfarernes hender. Sultan Saladdin erobret Jerusalem tilbake i 1187, og da ble det dannet et tredje korstog. Denne gangen var en keiser og to konger ledere. Det ble gjort en avtale med sultanen, men han beholdt fremdeles Jerusalem.

Enda to korstog ble dannet for å befri Jerusalem. De lyktes ikke militært. Men disse korstogene  fikk stor betydning for Europa. Det ble en økende handel mellom øst og vest, og kongene fikk mer makt i sitt eget land i forhold til lensherrene, som ofte hadde reist på korstog. Korstogene bidro ikke til et godt forhold mellom kristne, jøder og muslimer på lengre sikt.

Når det gjelder åndelig betydning, vil noen si at Frans fra Assisi var like viktig som Bernhard. Frans kom i likhet med Bernhard fra en rik familie, og i sin første ungdomstid var han opptatt av å ha det moro. Men så begynte han å leve som eneboer i nærheten av hjembyen Assisi i Italia mens  han brukte tiden til å be og hjelpe fattige og syke. Han brøt med faren tidlig på 1200-tallet og tok som sitt forbilde disiplene som Jesus sendte ut.  Frans ville forkynne evangeliet og ta seg av dem som led nød, og for å klare seg, ville han tigge. Tilhengerne hans ble kalt småbrødre, og de dro ut to og to for å preke, slik disiplene også hadde gjort. Frans var  en gledens mann. Solsangen hans er velkjent. Der takker og lovsynger han Gud for sol, måne, stjerner, vind, vann og ild.

I løpet av et par tiår hadde Frans inspirert frem en hel bevegelse, og den ble godkjent som munkeorden av paven.  Fransiskanerne ble navnet på denne nye munkeordenen.

Frans av Assisi er kjent for sin bønn:

En annen betydningsfull munkeorden var dominikanerne. De fikk navnet etter  presten   Domingo  fra Spania. Noe av det viktigste for Domingo var å kjempe imot bevegelser som var blitt for kritiske mot kirken. Han ville sende ut predikanter som skulle være etterfølgere av  Kristus og apostlene. Ved å forkynne det kristne budskapet ville de sette en stopper for svermeriske personer og tendenser.

Mange av dominikanerne tok det alvorlig med studier og ble lærere ved universitetene. De kunne vie seg til dette fordi andre munker tok seg av det praktiske. Dominikanerne var også i utgangspunktet en tiggerorden.

Klostre og universiteter ble ofte miljø for teologisk arbeid. Store tenkere skrev systematiske verker om Gud, troen og livet. En prøvde å kombinere gammel filosofi med kristne tanker.

Den kanskje mest berømte av disse tenkerne av dominikanerordenen var Thomas fra Aquino, som levde på 1200-tallet. Han var fra Napoli i Italia og  virket dels i hjembyen og dels i Paris. Thomas fra Aquino  laget en sammenfatning av den katolske tro og ble av paven opphøyet til kirkelærer. Ifølge ham  kan  vi ikke komme til Gud ved hjelp av fornuften. Det viktigste ved troen, nemlig læren om at Gud er både tre og én, hvem Jesus er og hva han gjorde, sakramentene og det evige liv, kan ikke bevises. Vi må få åpenbaringen gjennom Bibelen og forklaringen gjennom kirkens tradisjon.   Det ble vektlagt  at nåden er en kraft og en forvandlingsnåde som forandrer mennesker.

Kirken kom i krise på 1300- og 1400-tallet. Det oppsto maktmisbruk og verdsliggjøring, og mange kristne tenkte på at det var behov for reformer.

John Wycliffe var professor i Oxford i England, og han var svært opptatt av at Bibelen måtte bestemme hva kirken lærer. Da han kom med i kirkelige forhandlingsutvalg, ble han rystet av hvor verdsliggjort pavedømmet var blitt. Han var kritisk til at kirken skulle ha så mye makt. Kirkens menn likte ikke denne kritikken , men folket sto på hans side. Wyclif sørget for at Bibelen ble oversatt til engelsk.  Kirken fordømte ham som vranglærer.  Imidlertid ble han beskyttet både av parlamentet og folket, , så han fikk virke i fred til sin død. Verre ble det med de reiseprestene han sendte ut. De ble forfulgt, og mange ble henrettet. Wyclifs grav ble åpnet etter hans død, og restene av ham brent, som et tegn på avsky.

Johan Hus bodde i det som i dag er Tsjekkia, og virket i Praha. Han kritiserte prestene for å være verdslige, og påpekte at mange munker ikke levde som fattige, men tvert imot var opptatt av å skaffe seg mest mulig av penger og eiendom. Pavestyret fikk også gjennomgå. Da paven startet handel med tilgivelse (avlatshandel) for å skaffe penger til en krig, protesterte Hus voldsomt. Dermed ble Hus og tilhengerne hans lyst i bann, dvs. utestengt fra kirken og ansett som frafalne. Han ble dømt til døden og brent på et bål i 1415.

Tenk deg at du er en gutt eller jente, 16 år gammel, og du lever i middelalderen. Du har fire søsken, men to av dem er døde. Broren din skal arve det lille gårdsbruket familien eier, med noen enkle hus og litt åkerland. Hva med deg? Foreldrene vil gi deg som gave til Gud og til kirken. Far tar deg med til et kloster. Der blir du overgitt til å leve resten av livet. Dere er flere unge som må bøye dere under en streng disiplin. Mellom klokka åtte og ti om kvelden er det gudstjeneste med mye sang, og deretter rett i seng. Allerede klokka tre blir dere vekket for en ny gudstjeneste. Så får dere sove litt, før neste gudstjeneste på morgenkvisten.

Dere har klær som er greie nok, og får alltid nok mat. Dere arbeider ute på åkeren, eller i verkstedet. Noen ganger er det tjeneste med oppvask eller arbeid med kjøtt eller grønnsaker på kjøkkenet. Enkelte av dere føler det nesten som et fengsel og lengter ut. Andre ber mye til Gud av et oppriktig hjerte og er glad for å tjene ham på denne måten. Noen stiller seg nokså likegyldig, men kan innse at en har det godt i forhold til mange som lever utenfor klosteret, og som lider under større fattigdom eller utrygghet. I alle fall blir du møtt med respekt blant folk utenfor, for de synes du er from som har lovt troskap mot klosteret og ikke vil ha familie, privat eiendom eller flytte noe annet sted.