I dette kapitlet skal vi presentere misjonstankens fornyelse, noen av pionermisjonærene, oppgavene de stod overfor og de utfordringene man ofte møter i dag.

Kompetansemål:

• Elevene skal kunne presentere kjente misjonærer som har hatt betydning for misjonens utvikling i verden og i Norge.
• Elevene skal kunne drøfte spørsmål knyttet til kristen misjonsvirksomhet, humanitært og kulturelt arbeid.
• Elevene skal kunne utforske kristendommens stilling og særpreg i et land utenfor Europa.

---

Jesus sa i det vi gjerne kaller misjonsbefalingen (Matteus 28, 16 ff), at disiplene skulle gå ut til alle folk og gjøre dem til hans etterfølgere. De skulle døpe dem til fellesskap med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Samtidig skulle de lære dem å leve slik Jesus hadde undervist dem om.

Kristen misjon betyr forkynnelse av Bibelens budskap (evangeliet), bygging av menigheter, undervisning og diakonalt arbeid. Misjonen hjelper det hele mennesket, og misjonen gir mennesker hjelp til selvhjelp.

Vi skal her fortelle litt om noen av pionerene i det verdensvide misjonsarbeidet. Tiden fra ca. 1790 og framover, ble preget av en stor misjonsvekkelse innen de protestantiske kirkene i Europa. Engelskmannen William Carey (1731-1834), blir gjerne regnet som grunnlegger av, og pådriver til det misjonsarbeidet som da startet. De store oppdagelsesreisene som var blitt gjennomført til flere kontinenter, gav et nytt perspektiv på misjonsoppdraget.

– Vent store ting av Gud! Våg store ting for Gud! Dette var William Careys motto.

William var eldst av fire søsken. Familien hørte til den engelske statskirken. (Church of England) Som voksen ungdom gikk William over til baptistkirken. Det var for baptistens misjonsselskap han seinere reiste ut som misjonær.

Alt tidlig viste William interesse for å lære. Han var spesielt opptatt av botanikk og språk. Latin studerte han på egenhånd, seinere også gresk.

William arbeidet en periode som skomaker, og mens han holdt på med skotøyet, lærte han seg hebraisk, italiensk, hollandsk og fransk.

Men han leste ikke bare språk, bøker som omhandlet andre land og folkeslag opptok ham etter hvert mer og mer. Han brukte bl.a. mye tid på å studere oppdageren James Cook sine dagbøker. Dette forsterket en visjon som arbeidet i ham: Det kristne budskapet måtte bringes ut til folkeslagene!

William Carey sine visjoner møtte motstand, også innen kirken. Noen kristne ledere mente at Gud selv ville sørge for at mennesker tok imot troen.

Som pastor i en liten engelsk baptistmenighet, arbeidet William Carrey fram en bok der han understreket at alle kristne har et ansvar med å bringe budskapet ut til folkeslagene. Han utarbeidet også en oversikt over land og folkegrupper der kristen misjon ville være aktuelt.

I 1792 ble baptistenes misjonsselskap grunnlagt. Selv tok William Carey familien med seg og satte kursen mot India. I Calcutta der han oppholdt seg og arbeidet i seks år, fullførte han oversettelsen av Det nye testamentet til bengali. Seinere satte han i gang med trykking av denne oversettelsen. I løpet av denne tiden utformet han også et viktig dokument om hvordan kristen misjon burde drives. Baptistene sendte flere misjonærer til India, og i året 1800 ble den første hinduen døpt.

William Carey vil bli spesielt husket for det store språkarbeidet han utførte i India. I løpet av hans levetid, ble Bibelen eller deler av den, trykket på hele 44 ulike språk eller dialekter i India.

Han “satte Afrika på kartet”, den skotske misjonæren David Livingstone (1813-1873). Som 20-åring hadde han en sterk åndelig opplevelse. Han hørte en preken av en misjonær fra Sør- Afrika. Den gjorde inntrykk på David. Dermed fikk han en visjon om å selv å kunne bane veg for evangeliet i det ukjente og unådde Afrika. Fra da av bestemte han seg for å overgi seg fullt og helt til tjeneste for Gud.

Livingstone ble i ettertid kjent først og fremst som oppdager og afrikaforsker. Men selv ville Livingstone stå fram som misjonær. Et misjonsselskap, London Missionary Society hadde sendt ham til Afrika. Det var imidlertid liten kontakt mellom utsendingen og organisasjonen hjemme i England, og de visste ikke alltid hvor han befant seg og om han ennå var i live. En av dem som forsøkte å få informasjon om hvordan det var gått med Livingstone, var en annen engelsk oppdager, nemlig Henry Morton Stanley. Etter lang tid fant han Livingstone som da oppholdt seg ved Tanganyikasjøen.

En viktig side ved Livingstones tjeneste var at han sørget for å gjøre Europa kjent med den brutale menneskehandelen i Afrika. Det førte til at mange ble vekket til kamp mot slavehandelen.

David Livingstone ble i Afrika til han døde. Lokalbefolkningen begravde hjertet hans i afrikansk jord, mens resten av hans jordisk levninger ble brakt til England og begravet i Westminster Abbey i London.

Om den engelske Kina-misjonæren James Hudson Taylor (1832-1905), er det blitt sagt at ingen annen misjonær i det 19.århundre, og helt siden apostelen Paulus, har hatt en større visjon og gjennomført en mer systematisk evangeliseringsplan, på et så stort geografisk område, som ham.

James Hudson Taylor hadde protestantisk kirkebakgrunn. Han grunnla det som ble hetende China Inland Mission. Selv tilbrakte Taylor 51 år i Kina. Misjonsorganisasjonen som han etablerte, sendt 800 misjonærer til landet. Flere tusen kinesere ble kristne gjennom dette misjonsarbeidet. Det ble bygget mer enn 300 misjonsstasjoner og over 120 ulike skoler.

China Inland Mission var en tverrkirkelig bevegelse som hadde medlemmer fra flere protestantiske kirkesamfunn.

Hudson Taylors virksomhet var kjennetegnet av stor respekt for kinesisk kultur, samtidig som den hadde en klar evangeliserende profil: Kina måtte vinnes for Kristus! Selv kunne Taylor preke på flere ulike kinesiske språkvarianter. Han forberedte også en egen bibelutgave på ett av disse språkene.

China Inland Mission gjorde en stor innsats for å bekjempe den ødeleggende opiumshandelen i landet. På denne bakgrunnen, ble Hudson Taylor betraktet som en av de mest betydningsfulle europeere som oppholdt seg i Kina i det 19. århundre.

På Botsfengslet i Oslo satt en ung gutt og hadde det vondt. Han hadde hatt problemer med alkohol, og det førte ham ut på en kriminell løpebane. Nå var han dømt til fire års fengsel for flere til dels grove tyverier. I to år nå hadde han sittet i fengselscellen og kjempet med egne tanker og med sitt forhold til Gud. Han hadde brakt skam over sin familie, og ikke minst seg selv. Ville han bli tilgitt av dem som stod ham nær, og ville Gud tilgi ham? Moren hadde under oppveksten hans på en husmannsplass i Gudbrandsdalen, vært spesielt opptatt av at barna måtte følge Guds ord.

Men så skjer det noe underlig i fengselscellen. Lars Skrefsrud som var ungdommens navn, fikk en plutselig opplevelse av at Jesus kom til ham der han satt. Han kjente seg tilgitt og fikk fred i hjertet. Opplevelsen forandret livet hans. Like etter kom han over en bok om en ung svensk husmannsgutt som fikk kall til å bli misjonær.

-Jeg leste denne fortellingen minst hundre ganger, fortalte han seinere. Boken bidro til at det vokste fram et sterkt misjonskall hos ham..

Historien om Lars Skrefsrud (1840-1910), husmannsgutten og straffangen som ble en av Norges mest kjente misjonærer, er både spennende og dramatisk. I fengslet i Oslo brukte Skrefsrud resten av soningstiden sin godt. Han fikk hjelp til å begynne å lære engelsk, tysk og fransk, og litt seinere studerte han både gresk og hebraisk. Slik kunne han lese Bibelen, den boken han satte høyest, på originalspråkene.

Da Skrefsrud ble løslatt fra fengslet i 1861, fortsatte misjonskallet å arbeide i ham. Skulle han bli misjonær, måtte han ha utdanning. Han reiste derfor til Misjonsskolen i Stavanger. Der kjente de til bakgrunnen hans, likeledes visste de at han var en svært begavet ungdom. Men fordi Skrefsrud hadde vært i fengsel, våget de ikke å satse på ham.

Skrefsrud gav ikke opp, og høsten 1862 reiste han til Tyskland for å søke seg inn på en misjonsskole der. Noen kristne venner i Stavanger støttet ham med pengehjelp til reisen.
I Berlin møtte Skrefsrud det danske ekteparet Caroline og Hans Peter Børresen. De holdt på med misjonærforberedelser, og de hjalp Skrefsrud til å komme i kontakt med en tysk misjonsorganisasjon, Gossnermisjonen. Her fikk han mulighet til å fortsette med studier i gresk og hebraisk og i teologi.

Snart var Skrefsrud klar for tjeneste i India, et land Gossnermisjonen arbeidet i. Først ett år etter Lars Skrefsrud hadde kommet til India, fikk han følge av familien Børresen og Anna Onsum, Lars sin ungdomsforelskelse. De hadde forlovet seg like etter at han hadde sluppet ut av fengslet, og i 1865 kunne de endelig feire bryllup – i India.

Skrefsrud og Børresen arbeidet først blant en stamme nord for Calcutta. siden startet de arbeid blant santalene i Nord India. Dette var et fattig og undertrykket urfolk som hadde falt i hendene på rike godseiere som utnyttet dem.

Lars Skrefsrud var et språkgeni. Det sies at han kunne 42 språk. I løpet av den første tiden i India lærte han seg hindi, sanskrit, bengali og santali. Santalispråket var imidlertid ikke noe skriftspråk, og santalene hadde ikke Bibelen på et språk de kunne lese. Dette så Skrefsrud som en stor utfordring. Han registrerte alle santali-lydene, laget et alfabet, en ordbok, en grammatikk og en lesebok. Målet var å kunne gi santalene Bibelen på deres eget språk. Skrefsrud oversatt derfor deler av Det nye testamente, Luthers katekisme og en bibelhistorie. Han skrev dessuten salmer på santali. Salmeboken han gav ut i 1886 besto av 170 ulike salmer. Omkring halvparten av disse var skrevet av Skrefsrud selv til santalenes egne melodier.

Skrefsrud var ikke bare opptatt av bøker med kristent innhold. Han hørte på santalene når de fortalte hverandre sagn og eventyr, og skrev det ned. Slik var han med å få bevart deres historie, tradisjoner og fortellinger for ettertiden. Lars Skrefsrud viste i arbeidet sitt at han var glad i santalene og respekterte dem og deres kultur. Han levde nær dem og deltok gjerne i syslene deres, som f.eks. jakt. Dessuten var han med når de holdt landsbyråd på torget.

I den tiden Skrefsrud var i Santalistan, ble mer enn 17 000 santaler døpt. Når den kristne kirken vokste så sterkt i dette området, lå mye av hemmeligheten i det at santalene selv, helt fra begynnelsen, var med å forkynne budskapet for dem som ennå ikke hadde hørt om Jesus.

Skrefsrud gjorde også mye for å bedre levevilkårene for folket han var så glad i. Han fikk i gang bygging, ikke bare av kirker, men også av sykestuer, skoler og bolighus. Folk lærte å lese og skrive, og de fikk undervisning om bedre matstell og helse. Etter initiativ fra Skrefsrud, ble myndighetene villig til å endre jordlovene slik at det ble slutt på jordeiernes undertrykking av fattige. Skrefsrud sto også bak da en ny lov om religionsfrihet ble vedtatt.

Anna, Lars Skrefsruds kone, døde etter noen få år i India. Dette gikk sterkt inn på ektemannen, men han fortsatte arbeidet sitt uten stans. Sammen med Caroline og Hans Børresen virket han i India i mer enn 40 år. Misjonsarbeidet deres vakte oppsikt både i India og Europa. Sammen grunnla de Den norske Santalmisjon som etter hvert fikk arbeid i flere andre land utenom India. I 2001 gikk Santalmisjonen sammen med Indremisjonsselskapet og ble til Normisjon.

I løpet av de 40 misjonærårene i India, var Skrefsrud bare tre ganger i Norge. Han døde i India i 1910.

Marie Monsen (1878-1962) er en av de mest profilerte norske misjonærene med tjeneste i Kina. Trolig er hun også den norske kvinnelige misjonæren som er best kjent både i Norge og utlandet.

Marie Monsen ble født i bydelen Sandviken i Bergen. Hun var lutheraner og utsendt som misjonær i 1901 av det som den gang het Kinamisjonsforbundet. (I dag Norsk luthersk Misjonssamband) Hun fikk arbeidet sitt i Nord- og Sentral Kina. På organisasjonens hovedfelt nordvest i provinsen Hubei, i området rundt Laohekou, ble hun etter hvert kjent som ”husmenighetenes mor”.

Marie Monsen ble i Kina i 33 år . I sin siste periode i landet, ble hun en viktig lederskikkelse i en stor kristen vekkelse. På denne tiden fikk hun også et internasjonalt navn som en leder med karismatisk profil. Under og tegn fulgte hennes forkynnelse og virksomhet.

Marie Monsen arbeidet for kvinnefrigjøring. Hun inspirerte de kinesiske kvinnene til å bli mer synlige også utenfor hjemmet. Blant misjonens støtter og medlemmer i Norge var det ulikt syn på Marie Monsen og det hun sto for. Ikke alle likte hennes markerte kamp for kvinnefrigjøring. Stillingen hennes i Kinamisjonsforbundet ble heller ikke lettere da hun i 1935 lot seg døpe igjen (tok gjendåp). Hun var kommet fram til et syn på dåpen som skilte seg fra den vanlige lutherske læren.

Etter at misjonærtjenesten i Kina var slutt, reiste Marie Monsen noen år somvekkelses-predikant i Norge. Deretter virket hun mer i det stille som forbeder og forfatter fram til hun døde i 1962. Marie Monsen skrev flere bøker om opplevelsene sine. Hun hadde mye å fortelle, blant annet om hvordan Gud hadde svart på bønner, og om hvordan han hadde beskyttet henne da hun en gang satt fanget i flere uker hos noen sjørøvere.

Misjonsvirksomheten utføres gjennom ulike organisasjoner. Den eldste misjonsorganiosasjonen her i landet begynte sitt arbeid så langt tilbake som omkring 1840.

Her er noen av de største misjonsorganisasjonene i Norge:

Det norske Misjonsselskap (NMS) er Norges første misjonsorganisasjon, etablert i Stavanger i 1842 og består av foreninger, grupper og enkeltpersoner. NMS er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og presenterer seg som et redskap for å realisere denne kirkens misjonsoppdrag. NMS arbeider i dag sammen med kirker og organisasjoner på fire kontinent. Misjonsvirksomheten er konsentrert om evangelisering og menighetsbygging, diakoni og bistand og lederutvikling/organisasjonsbygging.
Les mer om NMS: http://www.nms.no/

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) ble grunnlagt i 1891 under navnet Kinamisjonsforbundet. NLMs formål uttrykkes i mottoet «Verden for Kristus». Organisasjonen driver i dag misjonsvirksomhet i Afrika, Asia og Sør Amerika. I samarbeid med lokale kirker drives evangelisering, undervisning, helse- og utviklingsarbeid. I Norge er arbeidet organisert gjennom et stort antall misjonslag, foreninger og forsamlinger. NLM eier og driver også bl.a. flere skoler, barnehager, lokalradioer og nærmiljøsentre i Norge.
Les mer om NLM: http://www.nlm.no/

Normisjon (sammenslutning av Den norske Santalmisjon grunnlagt 1867 og Indremisjonsselskapet grunnlagt 1868) Normisjon ble stiftet i 2001. Normisjon presenterer som visjon å nå de unådde i Norge og resten av verden med det kristne budskap og gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus.

Organisasjonen har arbeid i 10 land i Sør Amerika, Afrika og Asia.
Les mer om Normisjon: http://www.normisjon.no/

Misjonsalliansen ble grunnlagt i 1901 og er en frittstående, diakonal misjonsorganisasjon som driver et omfattende arbeid blant fattige og vanskeligstilte mennesker i Asia, Sør Amerika og Asia. Organisasjonen presenterer sin visjon for misjonsarbeidet slik:» Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter Gud har gitt oss.»

Les mer om Misjonsalliansen: http://www.misjonsalliansen.no

De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM). Sammenlignet med andre kristne misjonsorganisasjoner i Norge, regnes pinsemisjonen som den tredje største misjonsvirksomheten. Pinsemenighetene er engasjert i arbeid i ca. 50 land. I tillegg til menighetsbasert misjon drives det flere misjonsstiftelser som har tilknytning til en lokal pinsemenighet eller av pinsevenner privat. Det betyr at pinsevennenes misjonsarbeid er i sterk grad desentralisert og mangfoldig.
Les mer om PYM: http://www.pym.no

Kristne i Norge gir hvert år mange millioner kroner til misjonsarbeidet. Midlene samles inn som personlige gaver, gjennom kollekter og offer i menigheter/forsamlinger og ved ulike arrangementer/ innsamlingsaksjoner. Organisasjonene presenterer også konkrete misjonsprosjekter som direkte kan støttes av enkeltpersoner eller menigheter/forsamlinger/andre grupper.
Misjonsorganisasjoner som er med i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering(NORME) sendte i 2009 ut 512 mill.kr. til misjonsarbeid i land utenfor Norge.Finn statistikker om denne misjonsvirksomheten her: http://norme.no

Mye av misjonens sosiale og humanitære arbeid drives i nært samarbeid med NORAD og med midler gitt av den norske stat.

Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd (BN) er en paraplyorganisasjon som, på vegne av de misjonsorganisasjonene som er medlemmer, inngår og forvalter en samarbeidsavtale med Norad. Digni skal også være et bistandsfaglig ressurssenter for medlemmene og bidra til samspill innen kompetansebygging, informasjon/lobbyarbeid, erfaringsutveksling og nettverksbygging.

En viktig side ved misjonsarbeidet har vært bibeloversettelser. Et eksempel på slik innsats, er Lars Skrefsrud som utarbeidet et skriftspråk for santalene i India med tanke på at de skulle få Bibelen på sitt eget språk.

Siden begynnelsen av 1900-tallet har det vært en kraftig vekst i bibeloversettelsesarbeid over hele verden.  Særlig kjent er Wycliffe (1934) som arbeider i mange land med oversettelse av Bibelen. Det er i dag et særlig fokus på bibeloversettelse for minoritetsgrupper.

Som et eksempel, les mer om bibeloversettelsearbeid på Papa Nyguinea:
http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nyheter/Nyheter/Nyheter2010/NOB410-Wycliffe.aspx

I dag er det over 140 uavhengige bibelselskaper i verden med arbeid i ca. 200 land. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper. De har en målsetting om at alle verdens språk har deler av Bibelen på sitt eget språk innen 2025.

Lars Skrefsrud er også et eksempel på at misjonærer har arbeidet med å ta vare på lokal historie og formidlet stoff om kulturtradisjoner og muntlige overleveringer med tanke på ettertiden.

Les mer om bibeloversettelsesarbeid
http://no.wikipedia.org/wiki/Bibeloversettelse
http://www.bibel.no/nb-no/sitecore/content/Home/Hovedmeny/OmBibelen/Oversettelseshistorien.aspx
http://www.wycliffe.no/?q=node/6

Teltmakermisjon har sitt forbilde fra apostelen Paulus. Han tok seg vanlig arbeid ved siden av evangeliseringstjenesten. Det gav ham muligheter til å komme nærmere det folket og den kulturen han ville tjene. Han kunne dessuten slik få seg inntekt uten å være avhengig av hjelp fra andre til å skaffe seg det daglige brød. (Les Apostelgjerningene kap. 18)

I dag er det mange kristne som tar seg jobber i utlandet, gjerne i land der vanlig misjonærtjeneste ikke er tillatt. Det gir dem muligheter til å vitne om sin tro, og de kan slik nå mennesker som ellers ikke ville få noen kristen påvirkning.

I Norge arbeider organisasjonen TENT med å tilrettelegge teltmakertjeneste. De hjelper til med å utruste dem som ønsker å arbeide utenlands som teltmakere, følge opp dem som har tjeneste ute og gi en hånd til dem som har behov for hjelp når de kommer hjem til eget land etter lengre tids opphold ute.

Les mer om teltmakermisjon http://www.tent.no/

Av omkring 15 900 folkegrupper i verden, regnes ca. 6500 som unådde med det kristne budskapet. Verdens befolkning er ca. 7milliarder. Av disse lever 2,6 milliarder i unådde folkeslag. Flertallet av unådde, finner vi i land i Sør Asia og Sørøst Asia.

Hva er så grunnene til at kristendommen fremdeles er ukjent for så mange? Det kan være geografiske hindringer. Mange av de unådde folkeslagene holder til i avsides områder eller er nomader og stadig på flyttefot. En annen forklaring er språklige hindringer med en stor grad av analfabetisme. Mange folkegrupper har ikke eget skriftspråk eller de mangler bibeloversettelser.

Politiske forhold er årsak i flere land. Folkegrupper lever i politisk vanskelig tilgjengelige områder der det enten er krig eller der evangelisering er forbudt.
I enkelte land er det sterk motstand mot forandringer. Kristendommen blir sett på som en fremmed religion. Det kan bety at kristne forfølges på ulike måter i slike områder.

Evangelister både fra USA og Europa har drevet såkalt korstogmisjon i flere afrikanske land. De samler store menneskemengder på en stadion eller lignende arena. I forkynnelsen av det kristne budskapet, fokuseres det gjerne på mulighetene for helbredelser og mirakler.

Et eksempel på en korstogevangelist er tyskeren Reinhard Bonke.

Mens det tidligere var kirker i Europa og Nord Amerika som sendte ut flest misjonærer, er situasjonen i dag en annen. India, Sør- Korea, Brasil, Nigeria og Fillipinene (kirker i sør) er eksempler på land med evangeliske kirker som sender misjonærer til andre land. Bare India har over 20 000 kristne misjonærer. Fortsatt sendes det ut misjonærer fra land i Europa og USA, men flere tradisjonelle misjonsorganisasjoner og kirker sliter med økonomien og har måttet redusere misjonsinnsatsen.

Nyere bevegelser, som f.eks. Ungdom i Oppdrag (Youth with a mission), er blitt viktige bidragsytere til misjon blant folkeslagene. Organisasjonen sender misjonærer til hele verden.

Samlet sett er det ikke grunn til å tro at det er noen nedgang i norsk misjonsaktiviteten, selv om antallet misjonærer har gått tilbake. Misjon fremstår bare annerledes i dag enn før, og aktiviteten må måles på andre måter enn tidligere. Før var gjerne en misjonærtjeneste livslang, nå er det mest vanlig med kortvarige arbeidsperioder.

Les mer om misjonen i dag
http://www.norme.no/
http://misjon.info/

Tiden er forbi da hvite misjonærer fra Vesten kunne komme og aleine gjøre arbeidet på misjonsfeltene. De selvstendige nasjonale kirkene som er dannet, leder selv arbeidet, men ønsker fortsatt nær kontakt med misjonsorganisasjonene.

Generalsekretær Øyvind Aasland i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) forklarer den nye situasjonen slik:

• Nå lytter Misjonssambandets folk til nasjonale kirkeledere for selvstendige kirker som fortsatt ønsker kontakt med den norske misjonsorganisasjonen. Representanter for Elfenbenskysten, Kenya, Tanzania, Etiopia, Peru, Bolivia, Mongolia, Indonesia, Hongkong og Japan vet hvor skoen trykker mest og kommer med sine ønsker om hvordan NLM best kan hjelpe dem.
• I en tid der misjonstanken ikke står så sterkt i Norge som før, men står stadig sterkere ute i den tredje verden, vil vi lytte til de nasjonale kirkelederne for å høre hvordan vi best kan jobbe sammen for at evangeliet skal nå ut til enda flere og til de unådde. Vi kaller det partnerskap der vi er likeverdige partnere og lytter til råd fra hverandre. Her får vi innspill fra misjonslandene på hva vi kan bidra med fra Norge.

På store kirke- og misjonskonferanser har de «nye» kirkene som er dannet som følge av misjonsvirksomheten fått en stadig sterkere posisjon. Mange av deltakerne kommer fra kirker i Asia, Afrika og Sør Amerika (kirkene i sør).
Den såkalte Lausannebevegelsen som ble stiftet i 1974, med hovedformål å sette fokus på misjonsoppgaven, har hatt stor innvirkning på den verdensvide misjons- og evangeliseringsinnsatsen. I dag preges denne bevegelsen stadig sterkere av deltakere og ledere fra land utenom Europa og USA.

I 1910 ble det holdt en viktig misjonskonferanse i Edinburgh, Skottland. Mottoet for denne samlingen var «Verdens evangelisering i vår generasjon».
I 2010, 100 år etter Edinburgh-konferansen, inviterte norske misjonsledere representanter fra kirker i sør til en samling. Der gav disse representantene en vurdering av norsk misjonsinnsats slik de opplever situasjonen i dag. Dessuten ble spørsmålet stilt: Hva har vi i Norge å lære av kirkene i sør?To ting ble nevnt her:
• Kristne i sør-kirkene er mer frimodige til å tale om sin tro i offentlig sammenheng.
• Kristne i sør-kirkene legger mer vekt på å praktisere troen i hverdagen, hos oss blir evangeliet lett gjort til noe som har med kunnskap å gjøre, altså noe teoretisk,

Misjonsarbeidet har betydd mye både for land og folk der evangeliet er blitt gjort kjent. Det har skapt nytt liv åndelig sett og mange steder også bedre levevilkår materielt. Misjonærene har gjort en stor innsats for å hjelpe, og de har møtt andre folkegrupper med respekt.

I ettertid er sider av det kristne misjonsarbeidet blitt kritisert. Ikke alt har vært rett og godt av det som har fulgt i misjonens spor. Det snakkes blant annet om kulturimperialisme, det at misjonen har forsøkt å overføre egne tradisjoner og tenkesett til andre kulturer. Spesielt trist er det å lese om tilfeller der misjonærer har brukt makt for å oppnå sine mål. Misjonen må lytte til de innvendingene som reises i debatten om misjonsvirksomheten, og det blir da også gjort i dag.Her finner du noen momenter fra debatten omkring den kristne misjonsvirksomheten:

Evangeliet har alltid vært og vil alltid være et fremmedelement i enhver kultur. Allerede første budet krever: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.”

På enhver plass og i enhver sammenheng hvor den kristne tro forkynnes, vil det derfor føre til kulturkollisjon. Bibelen setter også visse retningslinjer og krav for en kristen livsførsel, for eksempel: ”Den som stjal, skal ikke stjele lenger.”

Dette førte til brudd med visse tradisjoner innen for eksempel afrikansk kultur når det gjaldt kom til trolldom, tilbedelse av djevelen/onde ånder, fedredyrkelse, menneskeofring, utsettelse av barn i skogen etc. (Sml. vikingtiden i Norge.)

Misjonærene kaller på Bibelens vegne slike ting som synd og dermed til skade også for menneskene selv. Den kristne tros innhold kan misjonærene ikke forandre på, men formene hvor denne tro skal uttrykkes kan skifte fra miljø til miljø, nasjon til nasjon. Det vil si at tilbedelsen og tjenesten for dette nye budskapet, livet og fellesskapet mellom de kristne i for eksempel Afrika kan være annerledes enn i Norge.

Det er vel først og fremst her kritikken mot misjonærene har kommet. Misjonærene kom til Afrika som europeere, og det var vanskelig å komme som noe annet– siden de var europeere med europeisk innstilling, tankemønstre, holdninger, liturgier etc – og i den første misjonstiden ble vel afrikanerne pådyttet mye av dette. Misjonærene hadde liten sans for tusenårige gode afrikanske tradisjoner.

I et intervju på NRK ble imidlertid en afrikaner spurt om hvorfor han ikke lenger sang de gamle stammesangene. Han kunne da fortelle at mange av disse sangene ble brukt til rituelle handlinger i stammen hvor f.eks djevletilbedelse var en stor del av programmet. Det var derfor vanskelig å skille sangene fra sammenhengen de ble innlært i.

I kolonitiden spesielt så mange på alle afrikanere som tilbakestående folkeslag som måtte forandres til europeere. Det var fordi europeerne så på seg selv som overlegne både kulturelt og sosialt. Selv om kanskje kolonimakten var mest fremtredende, har mange misjonærer fremmet de samme tankene, gjerne i kompaniskap med kolonimakten. Og sammenblandingen av kolonimakt og misjon har vært belastende for flere kirker.

En må understreke at ikke alle misjonærene delte dette synet. Mange misjonærer tok avstand fra koloniveldet og gjorde seg til talsmenn for afrikanske interesser og rettigheter, og i mange tilfeller var det misjonærene som gjorde opinionen i Europa klar over de grusomheter som koloniherrene fortok seg. Mange misjonærer har også vært pionerer og foregangmenn for å ta vare på kulturuttrykk, som sanger og legender i ulike kulturer, og mange har lagt ned et fantastisk arbeid med å utarbeide skriftspråk for folkegrupper som hadde sitt eget språk, men kun brukte det muntlig.

Misjonærer var sammen med kolonimakten med på å legge til rette for en europeisk økonomi med henblikk på markedsføring. David Livingstone sa blant annet: ”Vi må oppmuntre afrikanerne til å dyrke jorda med henblikk på markedsføring og salg. Ved siden av evangeliet er dette den beste måten Afrika kan komme seg opp på”

Mye av kristikken mot misjonærene som er nevnt, har norske misjonærer unngått, siden Norge ikke har vært noen kolonimakt som kunne legge press på misjonærene.

I et kjent sitat fra en bok kritisk til misjon heter det: ”Misjonærene bante vei for imperialismen for å fortelle Afrikas folk at de skulle lukke øynene og be – slik at hans bror (kolonimakten) kunne stjele land.”

I en annen bok har en afrikaner sagt det slik ”Når Afrikas egne historikere kommer til å berette om Afrika og imperialismen, vil de skrive om misjonærene som de største venner Afrika har hatt.”

Hva husker du?

1. Hvordan lyder William Careys motto?
2. Hvilke innvendinger møtte Willam Carey da han ønsket å starte misjonsvirksomhet på andre kontinent?
3. William Carey var et språkgeni. Hvilke språk behersket han?
4. Hva var David Livingstones visjon?
5. Hvorfor søkte Lars Skrefsrud seg inn på en misjonsskole i Tyskland?
6. Skriv ned navnene på de største misjonsorganisasjonene i Norge.
7. Hvordan finansieres misjonsarbeidet i andre land, og hvor mange penger er det egentlig snakk om?
8. Hva er Wycliffe, og hva er målsettingen til De forente Bibelselskaper?
9. Hva gjør en teltmaker?
10. Hva ligger i begrepet ”Unådde folkeslag”?
11. Hva er korstogmisjon?
12. Hvilke land sender ut flest misjonærer i dag?

---

Arbeidsoppgaver:

1. Hva ligger i uttrykket ”Misjon hjelper det hele mennesket”? Hvordan kan et slikt uttrykk begrunnes?
2. Afrikanerne begravde hjertet til David Livingstone i afrikansk jord. Hva sier dette om forholdet hans til afrikanerne?
3. Skriv ned fem nøkkelpunkter om Hudson Taylor.
4. Skriv ned fem nøkkelsetninger om arbeidet Lars Skrefsrud drev blant santalene
5. Skriv ned tre viktige ting om Marie Monsen
6. Vi sier gjerne at vi kan lære av kirkene i sør. Hva tenker du om det?
7. Noen er kritiske til misjon. Hva går denne kritikken ut på? Drøft om denne kritikken er velbegrunnet.
8. Nevn to sitater fra afrikanere som forteller om ulike syn på misjonsvirksomheten.
9. Hva var det siste Jesus sa til sine disipler før han reiste fra dem? Les Matt. 28.18-20. Tror du Jesus ville sagt det samme i dag?

---

Gruppeoppgave:

Gruppen velger et land enten i Afrika, Asia eller i Sør-Amerika og undersøker følgende (bruk internett):

• Hvor mange kristne er det i dette landet (%-andel av befolkningen)
• Hvilke kirkesamfunn er størst?
• Når kom kristendommen til dette landet?
• Hvordan er forholdet mellom kristendommen og andre religioner i dette landet?
• Velg ut et kirkesamfunn i dette landet og gjør rede for deres arbeid.

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget