Dette kapitlet handler om fornyelse av misjonstanken, noen av pionermisjonærene, oppgavene de stod overfor og de utfordringene man ofte møter i dag.
Misjon hjelper det hele mennesket
I misjonsbefalingen (Matteus 28,16ff) sa Jesus at disiplene skulle gå til alle folk og gjøre dem til hans etterfølgere. De skulle døpe dem til felleskap med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Samtidig skulle de lære dem å leve slik Jesus hadde undervist dem om.
Kristen misjon: Forkynnelse av Bibelens budskap (evangeliet)
Bygging av menigheter
Undervisning og diakonalt arbeid
Hjelper hele mennesket
Gir hjelp til selvhjelp
Pionerene i det verdensvide misjonsarbeidet
Fra ca.1790 og framover var det store misjonsvekkelser innen den protestantiske kirken i Europa.
William Carey, fra England (1731- 1834), startet og inspirerte til det misjonsarbeidet som begynte da. Misjonsarbeidet fikk nye perspektiver pga de store oppdagelsesreisene til flere kontinenter på denne tiden.
Mottoet hans var: “ Vent store ting av Gud! Våg store ting for Gud!”
William var eldst av 4 søsken. Familien hørte til den engelske statskirken (Church of England). Han gikk over til baptistkirken som voksen. Det var for dem han senere reiste ut som misjonær.
William var lærenem og likte spesielt botanikk og språk. Han studerte også latin og gresk på egen hånd.
En periode jobbet han som skomaker og lærte seg samtidig hebraisk, italiensk, hollandsk og fransk. Han likte også bøker om andre land og folkeslag og brukte mye tid på å studere oppdageren James Cooks dagbøker. Dette forsterket hans visjon om å få evangeliet ut til alle folkeslag!
Hans visjoner møtte motstand i kirken. Noen kristne ledere mente at Gud selv ville sørge for at mennesker tok imot troen.
Mens han var pastor i en liten baptistmenighet, skrev William en bok der han understreket at alle kristne har et ansvar med å bringe evangeliet ut til folkeslagene. Han utarbeidet også en oversikt over land og folkegrupper der kristen misjon ville være aktuelt.
1792: Baptistenes misjonsselskap grunnlagt.
Carey og familien dro til India. Han arbeidet 6 år i Calcutta og fullførte oversettelsen av Det nye testamentet til bengali. Han trykket den også senere. William skrev også et viktig dokument om hvordan kristen misjon burde drives. Baptistene sendte flere misjonærer til India, og i 1800 ble den første hinduen døpt.
William Carey blir mest husket for det store språkarbeidet han gjorde i India. Bibelen, eller deler av den, ble trykket på hele 44 språk eller dialekter i hans levetid.
Afrika og David Livingstone
Den skotske misjonæren, David Livingstone (1813-1873) “satte Afrika på kartet”. Han hadde en sterk åndelig opplevelse som 20- åring. Han hørte en preken av en misjonær fra Sør-Afrika som gjorde inntrykk. Han fikk en visjon om å bringe evangeliet til det ukjente og unådde Afrika. Fra da av ga han seg helt og fullt til tjeneste for Gud.
I ettertid er Livingstone mest kjent som oppdager og afrikaforsker, selv om han ville framstå som misjonær. Det var misjonsselskapet London Missionary Sociaty som hadde sendt ham til Afrika. Det var ikke så god kontakt mellom utsending og organisasjon den gang, og de visste ikke alltid hvor han var eller om han var i live.
En annen engelsk oppdager, Henry Morton Stanley, prøvde å få informasjon om Livingstone. Etter lang tid fant han ham ved Tanganyikasjøen.
Noe av det viktigste Livingstone gjorde, var å gjøre Europa kjent med den brutale menneskehandelen i Afrika. Det førte til at mange ble vekket til kamp mot slavehandelen.
David Livingstone døde i Afrika. Lokalbefolkningen begravde hjertet hans der, mens resten av hans jordiske levninger ble brakt til England og begravet i Westminster Abbey i London.
Kina og Hudson Taylor
Den engelske Kina- misjonæren James Hudson Taylor (1832-1905) blir sett på som den største misjonær i det 19.århundre. Han hadde en stor visjon og en systematisk evangeliseringsplan på et stort geografisk område.
Taylor kom fra en protestantisk kirke. Han grunnla China Inland Mission.
Han bodde 51 år i Kina.
Misjonsorganisasjonen hans sendte 800 misjonærer til landet .Flere tusen kinesere ble kristne og det ble bygget mer enn 300 misjonsstasjoner og over 120 ulike skoler.
China Inland Misssion var en tverrkirkelig bevegelse med medlemmer fra flere protestantiske kirkesamfunn.
Taylors virksomhet hadde stor respekt for kinesisk kultur. Samtidig var målet å vinne Kina for Kristus! Han kunne preke på flere kinesiske språkvarianter og forberedte også en egen bibelutgave på ett av disse språkene.
Organisasjonen gjorde mye for å bekjempe den ødeleggende opiumshandelen i landet. Pga dette ble han betraktet som en av de mest betydningsfulle europeere som oppholdt seg i Kina i det 19.århundre.
Lars Skrefsrud – en norsk pionermisjonær
Lars Skrefsrud satt i Oslo botsfengsel som ung gutt. Alkoholen hadde ført ham til kriminelle handlinger. Han var dømt til 4 års fengsel for til dels grove tyverier. I 2 år satt han i cella si og kjempet med tankene sine og med sitt forhold til Gud. Han hadde brakt skam over seg selv og familien og var redd for om noen av dem ville tilgi ham. Han kom fra en husmannsplass i Gudbrandsdalen hvor moren var opptatt av at barna måtte følge Guds ord.
Men der i cella fikk han plutselig en opplevelse av at Jesus kom til ham. Han kjente seg tilgitt og fikk fred i hjertet. Dette forandret livet hans. Like etter leste han ei bok om en ung svensk husmannsgutt som fikk kall til å bli misjonær.
Han fortalte senere at han leste boka minst 100 ganger. Den bidro til at det vokste fram et sterkt misjonskall hos ham.
Historien om Lars Skrefsrud (1840- 1910), husmannsgutten og straffangen som ble en av Norges mest kjente misjonærer, er både spennende og dramatisk. I fengslet begynte han å lære engelsk, tysk og fransk. Han studerte også gresk og hebraisk. Dermed kunne han lese Bibelen på originalspråkene.
Skrefsrud kjente fortsatt på misjonskallet da han ble løslatt fra fengselet i 1861.Men da måtte han ha utdanning. Han reiste til Misjonsskolen i Stavanger, hvor de visste om bakgrunnen hans. Men selv om han var en begavet ungdom, torde de ikke satse på han.
Men Lars ga ikke opp og reiste til Tyskland i 1862 til en misjonsskole der. Noen kristne venner i Stavanger hjalp ham med penger til reisen. I Berlin møtte han danske Caroline og Hans Peter Børresen. De forberedte seg til misjon og formidlet kontakt for han til en tysk misjonsorganisasjon, Gossnermisjonen. Her fikk han fortsette med studier i gresk, hebraisk og teologi.
Snart sendte misjonen Skrefsrud til India. Ett år etter kom familien Børresen og Anna Onsum, Lars sin ungdomsforelskelse. De hadde forlovet seg etter at han kom ut av fengselet og i 1865 kunne de endelig feire bryllup i India.
Skrefsrud og Børresen begynte arbeidet blant en stamme nord i Calcutta. Siden startet de arbeid blant et fattig og undertrykket urfolk, santalene, i Nord- India. Der var rike godseiere som utnyttet dem.
Lars Skrefsrud var et språkgeni. Han kunne visstnok 42 språk. I den første tiden i India lærte han seg hindi, sanskrit, bengali og santali.
Santalene hadde ikke Bibelen på et språk de kunne lese for santali var ikke et skriftsspråk. Skrefsrud registrerte derfor alle santali-lydene, laget et alfabet, en ordbok, en grammatikk og en lesebok. Han ville lage en Bibel for santalene og oversatte Det Nye testamentet, Luthers katekisme og en bibelhistorie. Han ga også ut en salmebok i 1860 med 170 salmer, halvparten egenskrevne.
Skrefsrud var også opptatt av santalenes egne historier og eventyr og skrev de ned. Slik viste han respekt for deres kultur og hjalp dem til å bevare den. Han levde nær dem og var med på ulike aktiviteter, som f.eks. jakt. Han var og med når de holdt landsbyråd på torget.
Mer enn 1700 santaler ble døpt i den tiden Skrefsrud var i Santalistan. Årsaken til at kirken vokste så sterkt, var nok at santalene helt fra begynnelsen, var med å forkynne.
Skrefsrud gjorde mye for å forbedre levevilkårene for folket han var så glad i. Han startet bygging av kirker, sykestuer, skoler og bolighus. Folk fikk undervisning om lesing, skriving, matstell og helse. Etter hans råd endret myndighetene jordlovene hvor de fattige ble diskriminert av jordeierne. Skrefsrud fikk også igjennom en ny lov om religionsfrihet.
Kona, Anna, døde etter få år i India. Det gikk sterkt innpå han, men han fortsatte arbeidet uten stans. Han arbeidet sammen med Caroline og Hans Børresen i mer enn 40 år. Sammen grunnla de Den norske santalmisjonen som etterhvert fikk arbeid i flere land. I 2001 ble Santalmisjonen og Indremisjonen til Normisjonen.
I løpet av de 40 årene Skrefsrud var i India, var han bare 3 ganger i Norge.
Han døde i India i 1910.
Marie Monsen
Marie Monsen (1878 1962)var den mest kjente norske misjonæren i Norge og i utlandet med tjeneste i Kina.
Marie ble født i Sandviken i Bergen. Hun ble utsendt for Kinamisjonsforbundet i 1901.( I dag Norsk luthersk Misjonssamband).
Hun arbeidet i Nord- og Sentral Kina og ble kalt “ husmenighetenes mor” i provinsen Hubei, i området rundt Laohekou, som var misjonens hovedfelt.
Marie Monsen var i Kina i 33 år og ble en viktig lederskikkelse i en stor vekkelse der.
Under og tegn fulgte hennes tjeneste og hun ble kjent over hele verden som en leder med karismatisk profil.
Monsen arbeidet også for at kvinnene skulle bli mer synlige utenfor hjemmet. Ikke alle hjemme i Norge likte hennes markerte kamp for kvinnefrigjøring. Det ble heller ikke lettere for henne i Kinamisjonsforbundet da hun i 1935 lot seg døpe igjen ( tok gjendåp).
Etter tjenesten i Kina reiste hun noen år som vekkelsespredikant i Norge. Deretter hadde hun en mer stille tjeneste som forbeder og forfatter fram til hun døde i 1962.
Marie Monsen skrev flere bøker om opplevelsene sine. Hun skrev om hvordan Gud svarte på bønnene hennes og hvordan han beskyttet henne da hun satt fanget i flere uker hos noen sjørøvere.
Misjonsorganisasjonene /misjonsbevegelsen
Misjonsarbeidet utføres gjennom ulike organisasjoner. Den eldste misjonsorganisasjonen i Norge begynte arbeidet ca. 1840.
Her er noen av de største misjonsorganisasjonene i Norge
* Det norske Misjonsselskap (NMS)
Norges første misjonsorganisasjon ble startet i Stavanger i 1842. Består av foreninger, grupper og enkeltpersoner. NMS er en selvstendig organisasjon innen Den norske kirke og regner seg som et redskap for å realisere denne kirkens misjonsoppdrag; evangelisering, menighetsbygging, diakoni, bistand og lederutvikling / organisasjonsbygging. De samarbeider med kirker og organisasjoner på 4 kontinent.
Les mer om NMS: http://www.nms.no/
* Norsk Luthersk Misjonssamband ( NLM )
NML ble grunnlagt i 1891, da kalt Kinamisjonsforbundet. NLMs motto er «Verden for Kristus». De samarbeider med lokale kirker i Afrika, Asia og Sør- Amerika om evangelisering, undervisning, helse- og utviklingsarbeid. I Norge er det et stort antall misjonslag, foreninger og forsamlinger som driver arbeidet. NLM eier og driver også flere skoler, barnehager, lokalradioer og nærmiljøsentre i Norge.
Les mer om NLM: http://www.nlm.no/
* Normisjon.( sammenslutning av Den norske Santalmisjon grunnlagt 1867 og Indremisjonsselskapet grunnlagt i 1868)
Normisjon ble stiftet i 2001.
Normisjons visjon er å nå de unådde i Norge og resten av verden med det kristne budskapet og gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus.
Organisasjonen har arbeid i 10 land i Sør- Amerika, Afrika og Asia.
Les mer om Normisjon: http://www.normisjon.no/
* Misjonsalliansen
Misjonsalliansen ble stiftet i 1901. Det er en frittstående, diakonal misjonsorganisasjon som driver et omfattende arbeid blant fattige og vanskeligstilte mennesker i Asia, Sør- Amerika og Afrika. Deres visjon er: “ Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen skal vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter Gud har gitt oss “.
Les mer om Misjonsalliansen: http://www.misjonsalliansen.no
* De norske pinsemenigheters ytremisjon ( PYM ).
PYM regnes som den 3. største misjonsvirksomheten i Norge. Pinsemenighetene er engasjert i ca. 50 land. Det drives flere misjonsstiftelser som har tiknytning til en lokal pinsemenighet eller av pinsevenner privat i tillegg til menighetsbasert misjon. Derfor er pinsevennes misjonsarbeid svært desentralisert og mangfoldig.
Les mer om PYM: http://www.pym.no
Store gaver til misjonen
Kristne i Norge gir hvert år mange millioner kroner til misjonsarbeidet. Midlene samles inn som personlige gaver, gjennom kollekter og offer i menigheter/ forsamlinger og ved ulike arrangementer og innsamlingsaksjoner. Organisasjonene presenterer også konkrete misjonsprosjekter som direkte kan støttes av enkeltpersoner eller menigheter/ forsamlinger/ andre grupper.
Misjonsorganisasjoner som er med i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) sendte i 2009 ut 512 mill. kr. til misjonsarbeid i land utenfor Norge.
Finn statistikker om denne misjonsvirksomheten her: http://norme.no
Statlige midler
Mye av misjonens sosiale og humanitære arbeid drives i nært samarbeid med NORAD og med midler gitt av den norske stat.
Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd (BN) er en paraplyorganisasjon som på vegne av de misjonsorganisasjonene som er medlemmer, inngår og forvalter en samarbeidsavtale med Norad.
Digni er også et bistandsfaglig ressurssenter for medlemmene og bidrar til samspill innen kompetansebygging, informasjon/ lobbyarbeid, erfaringsutveksling og nettverksbygging.
Bibeloversettelse- språk og kulturarbeid
Bibeloversettelser har vært en viktig del av misjonsarbeidet. Lars Skrefsrud er et godt eksempel på dette da han utarbeidet et skriftspråk for santalene i India.
Det har vært en kraftig vekst i bibeloversettelsesarbeidet siden begynnelsen av 1900- tallet. Wycliffe , som arbeider i mange land med oversettelse av Bibelen, er den mest kjente.
Det er i dag særlig fokus på bibeloversettelser for minoritetsgrupper.
Les om f.eks. bibeloversetterarbeidet på Papa Nyguinea her på: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nyheter/Nyheter/Nyheter2010/NOB410-Wycliffe.aspx
Der er over 140 uavhengige bibelselskaper som arbeider i ca.200 land. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper. Deres målsetting er at alle verdens land skal ha deler av Bibelen på sitt eget språk innen 2025.
Lars Skrefsrud er også et eksempel på at misjonærer har arbeidet med å ta vare på lokal historie og formidlet stoff om kulturtradisjoner og muntlige overleveringer med tanke på ettertiden.
Les mer om bibeloversetterarbeid:
http://wikipedia.org/wiki/Bibeloversettelse
No/sitcore/content/Home/Hovedmeny/OmBibelen/Oversettelseshistorien.aspx
http://www.wycliffe.no/?q=node/6
Teltmakermisjon
Teltmaker misjonen har sitt forbilde fra apostelen Paulus. Han tok seg vanlig arbeid ved siden av evangeliseringstjenesten. Dermed kom han nærmere folket og kulturen han ville tjene. Han fikk dessuten inntekter så han ikke ble avhengig av andre til å leve.( Les Apostelgjerningene kap.18).
Det er mange i dag som tar seg jobber i land hvor det ikke er lov med misjon. Da får de mulighet til å vitne om sin tro og dermed nå mennesker som ikke ellers ville fått høre evangeliet.
Organisasjonen TENT tilrettelegger slik virksomhet (teltmakertjeneste) i Norge. De kan utruste dem som ønsker å jobbe utenlands og følger dem opp underveis. De kan også gi hjelp til dem som har behov når de kommer hjem fra lengre opphold ute.
Les mer: http://www.tent.no/
Unådde folkeslag
Det regnes å være ca.6500 mennesker av 15 900 folkegrupper i verden som ikke har hørt evangeliet. Verdens befolkning er ca. 7 milliarder. Av disse lever 2,6 milliarder i unådde folkeslag, flertallet i Sør Asia og Sørøst Asia.
Grunnen til at kristendommen er ukjent for så mange, kan bl.a. være geografiske hindringer. Mange folkeslag holder til i avsides områder, eller er nomader og stadig på flyttefot. Det kan også være språklige hindringer pga analfabetisme og mangel på skriftspråk, eller de mangler bibeloversettelser.
Politiske forhold som krig eller at evangelisering er forbudt, gjør også tilgangen vanskelig. I enkelte land er det sterk motstand mot forandringer. Kristendommen blir sett på som en fremmed religion. Kristne blir ofte forfulgt i slike områder.
Korstogmisjon
Evangelister fra både Europa og USA har drevet såkalt korstogmisjon i flere afrikanske land. De samler store mengder mennesker på en stadion e.l. Det forkynnes både frelse og muligheter til helbredelse og mirakler.
Tyskeren Reinhard Bonnke er er en kjent korstogevangelist.
Misjonens situasjon i dag
Tidligere var det kirker fra Europa og Nord- Amerika som sendte ut flest misjonærer.
I dag sendes det mange misjonærer fra India, Sør- Korea, Brasil, Nigeria og Filippinene. Bare India har over 20 000 kristne misjonærer. Det sendes ennå ut misjonærer fra land i Europa og USA, men flere tradisjonelle misjonsorganisasjoner og kirker sliter med økonomien og har måttet redusere misjonsinnsatsen.
Ungdom i Oppdrag( Youth with a mission) er en nyere bevegelse som sender mange misjonærer til hele verden.
Selv om antall misjonærer er gått tilbake, er det ikke nødvendigvis nedgang i misjonsaktiviteten. Den bare framstår litt annerledes enn før. Det er nå mer vanlig med kortere arbeidsperioder, mens det før var livslang misjonstjeneste.
Les mer:http://www.norme.no/
Misjonskirkene blir selvstendige
Det er ikke lenger slik at de hvite misjonærene fra Vesten gjør alt arbeidet alene ute på misjonsfeltene.
De nasjonale, selvstendige kirkene som er nå, leder selv arbeidet, men ønsker fortsatt kontakt med misjonsorganisasjonene.
Generalsekretær Øyvind Aasland i Norsk Luthers Misjonssamband ( NLM ) foklarer den nye situasjonen slik:
*NLMs folk lytter nå til nasjonale kirkeledere for selvstendige kirker som fortsatt ønsker kontakt med den norske misjonsorganisasjonen. Representanter for Elfenbenskysten, Kenya, Tanzania, Etiopia, Peru, Bolivia, Mongolia, Indonesia, Hongkong og Japan vet hvor skoen trykker og kommer med sine ønsker om hvordan NLM best kan hjelpe dem.
* Misjonstanken står sterkere ute i den tredje verden enn i Norge for tida. Derfor er det viktig å lytte til de nasjonale lederne om hvordan vi best kan nå ut til enda flere unådde. Vi kaller det partnerskap der vi er likeverdige partnere og lytter til hverandres råd. Vi får innspill fra misjonslandene på hva vi kan bidra med fra Norge.
Et lederskap fra sør får internasjonal tyngde
På store kirke- og misjonskonferanser har de “nye” kirkene fått stadig sterkere posisjon. Mange av deltakerne kommer fra kirker i Asia, Afrika og Sør-Amerika (kirkene i sør).
Lausannebevegelsen, stiftet i 1974, har som mål å sette fokus på misjonsoppgaven. Den har hatt stor innvirkning på den verdensvide misjons- og evangeliseringsinnsatsen. Bevegelsen preges i dag stadig sterkere av deltakere og ledere fra land utenom Europa og USA.
Hva kan vi lære av kirkene i sør?
I 1910 ble det holdt en viktig misjonskonferanse i Edinburgh, Skottland. Mottoet for denne samlingen var “Verdens evangelisering i vår generasjon”.
100 år etter inviterte norske misjonsledere representanter fra kirker i sør til en samling. Der gav disse representantene en vurdering av norsk misjonsinnsats slik de opplever det i dag. Dessuten spurte de om hva vi i Norge har å lære av kirkene i sør?
To ting ble nevnt her:
* Kristne i sør- kirkene er mer frimodige til å tale om sin tro offentlig.
* Kristne i sør- kirkene legger mer vekt på å praktisere troen i hverdagen. Hos oss blir evangeliet lett gjort teoretisk og kunnskapsbasert.
Kritiske røster
Misjonsarbeidet har betydd mye for både land og folk der evangeliet har blitt forkynt. Det har skapt nytt liv åndelig sett og mange steder også bedre levevilkår materielt. Misjonærene har gjort en stor innsats for å hjelpe, og de har møtt andre folkgrupper med respekt.
I ettertid har også en del av arbeidet blitt kritisert. Det snakkes bl.a. Om kulturimperialisme: misjonen har overført egne tradisjoner og tenkesett til andre kulturer. Spesielt trist er det å lese om tilfeller der misjonærer har brukt makt for å oppnå sine mål. Det blir i dag lyttet mer til innvendingene rundt debatten om misjonsvirksomheten.
Noen momenter fra debatten:
Evangeliet har alltid vært og vil alltid være et fremmedelement i enhver kultur. Allerede første budet krever: “Du skal ikke ha andre guder enn meg”.
På enhver plass og i enhver sammenheng hvor den kristne tro forkynnes, vil det derfor føre til kulturkollisjon. Bibelen setter også visse retningslinjer og krav for en kristen livsførsel. F.eks:” Den som stjal, skal ikke stjele lenger.”
Dette førte til brudd med visse tradisjoner innen f.eks. afrikansk kultur der trolldom, tilbedelse av djevelen/onde ånder, fedredyrkelse, menneskeofring, utsettelse av barn i skogen etc kunne være vanlig.
Misjonærene må på bibelsk grunn lære at slike ting er synd og dermed til skade for menneskene selv. Troens innhold kan man ikke forandre på, men hvordan den uttrykkes kan skifte fra miljø til miljø, nasjon til nasjon. Det betyr at tilbedelsen og tjenesten for evangeliet, livet og felleskapet mellom de kristne kan være annerledes i f.eks. Afrika enn i Norge.
Det er vel først og fremst på dette området at kritikken har kommet. Misjonærene kom til Afrika som europeere med sine tankemønstre, innstillinger, holdninger, liturgier etc. I den første tiden ble nok afrikanerne pådyttet mye av dette. Misjonærene hadde liten sans for tusenårige gode afrikanske tradisjoner.
NRK hadde imidlertid et intervju med en afrikaner og spurt om hvorfor han ikke lenger sang de gamle stammesangene. Han fortalte da at mange av sangene ble brukt til rituelle handlinger i stammen hvor f.eks. djeveltilbedelse var en stor del av programmet. Det var derfor vanskelig å skille sangene fra sammenhengen de ble innlært i.
Spesielt i kolonitiden så mange på afrikanerne som tilbakestående folkeslag som måtte forandres til europeere. Europeerne så på seg selv som overlegne både kulturelt og sosialt. Mange misjonærer har fremmet de samme tankene som kolonimakten. Denne sammenblandingen av kolonimakt og misjon har vært belastende for flere kirker.
Men mange misjonærer tok også avstand fra koloniveldet og gjorde seg til talsmenn for afrikanske interesser og rettigheter. I mange tilfeller var det misjonærene som gjorde opinionen i Europa klar over de grusomheter som koloniherrene gjorde.
Mange misjonærer har også vært pionerer for å ta vare på kulturuttrykk som sanger og legender i ulike kulturer. Og mange har lagt ned et fantastisk arbeid med å utarbeide skriftspråk for folkegrupper som hadde sitt eget språk, men kun brukte det muntlig.
Misjonærer og kolonimakten la også til rette for europeisk økonomi med henblikk på markedsføring. David Livingstone sa bl.a.:” Vi må oppmuntre afrikanerne til å dyrke jorda med henblikk på markedsføring og salg. Ved siden av evangeliet er dette den beste måten Afrika kan komme seg opp på.”
Norge har ikke vært noen kolonimakt og har derfor unngått mye av kritikken mot misjonærene.
Et kjent sitat fra en bok som er kritisk til misjon sies det: “Misjonærene bante vei for imperialismen for å fortelle Afrikas folk at de skulle lukke øynene og be- slik at hans bror (kolonimakten) kunne stjele land.”
I en annen bok har en afrikaner sagt det slik: “ Når Afrikas egne historikere kommer til å berette om Afrika og imperialismen, vil de skrive om misjonærene som de største venner Afrika har hatt.
Publisert med tillatelse © NLA Forlaget
