I dette kapitlet følger vi samenes historie fram til i dag.
Samisk historie
Arkeologene kan følge samisk kultur tilbake 2000-2500 år i historien. Dermed kan vi si at samene har bodd i det som nå er samisk område i minst 2000 år. Fra Kristi fødsel og framover levde samene som jegere, fiskere og sankere. De flyttet rundt med dyra og hadde ikke behov for å eie verken land eller vann. De hadde felles eiendommer og de kjøpte eller byttet varer med hverandre.
Historieskriver Tacitus
Tacitus var den fremste romerske historikeren i år 98 e.Kr. Han var den første vi vet om som skrev om samene. Han hadde ikke selv møtt dem, men skrev det han hørte av andre. Han kalte samene for fenni og fortalte at de ikke hadde faste boliger, ikke våpen eller hester og drev jakt med piler av bein. De kledde seg i dyreskinn og lå flate på jorda når de skulle sove.
Ottar fra Helgeland
Første norske kilde er fra 1800-tallet av en norsk høvding som het Ottar fra Helgeland.
Han var i tjeneste hos den engelske kongen. Han fortalte at det bodde folk lenger nord enn han. Han hadde reist langs Finnmarkskysten hvor det var helt øde “unntatt fiskere, fuglefangere og jegere og de var alle samer”. Dette er den første beretningen vi har fra en mann som selv har hatt kontakt med samene.
Samene møter nabofolk
I samiske graver og gammetufter kan en ofte finne gjenstander som er kjøpt eller byttet fra nabofolkene. Kanskje har gjenstandene reist ganske langt.
Samene kom i jernalderen (500 f.Kr.- 1030 e.Kr.) i kontakt med norrøne nabofolk i Norge og Sverige og finsk-ugriske folk i Finland og Karelen. Norrøn kultur etablerte seg etter hvert langs den nordnorske kysten.
Harald Hårfagre giftet seg i følge Snorres kongesagaer med samekvinnen Snøfrid. Samene blir omtalt i flere av sagaene. Det fortelles at nordmenn oppsøkte samer for å lære om trolldomskunst. Videre fortelles det om samisk båtbyggerkunst, om plyndring og skattekreving av samene og om handel med samefolket. M.a.o. kan vi slutte at der var mye samkvem mellom de norrøne samfunnene og samene.
Urfolk- åndetro
Samene er et urfolk, som betyr at de lever i ett med naturen. Den samiske troen ser på naturkrefter som guddommer og at alle vesener har noe åndelig og hellig i seg. De tror at steinblokker, fjell og innsjøer er besjelet med ånder og guder. Hvis man tilber og ofrer til dem, vil de kunne hjelpe menneskene. Dette kalles animisme. Ordet kommer fra latin: anima som betyr sjel, pust.
Noaiden -en åndelig leder
Samenes tro kalles ofte for sjamanisme. I sjamanismen er menneskene avhengige av en åndelig leder, en sjaman, som kan kommunisere med gude- og åndeverdenen. Slike åndelige ledere kan ha ulike navn, men den mest vanlige blant nordsamene er noaide.
Noaiden og runebomma
Noaiden er en trollmann som kan snakke med de døde eller dra tilbake i tiden. Når noen er syke finner noaiden ut hva de må ofre for at de skal bli friske.
Han trommer på en tromme som kalles runebomme, og joiker for å komme i transe. Noaiden kan også drikke fiskeslo, lut eller akevitt for å komme i transe. På tromma er det bilder av forskjellige ting fra samenes tro. I midten er det alltid ei sol. Solen er sentral som et kosmisk urvesen som strakte sine stråler utover verden og bar de personifiserte guder på sine stråler. Disse gudene var ikke personer , men skikkelser i grenseland mellom mennesket og maktene.
Tordenguden ble flittig dyrket. Vindguden, månen og vannguden ble dyrket for å gi menneskene bedre kår. Or – eller blodguden bestemte over alt vilt og hadde en spesielt høy status. Barken av or (older) ble blandet med spytt og den ildrøde saften ble brukt til å male figurene på runebommen. En gjenstand som ble lagt oppå trommeskinnet beveget seg rundt til de ulike figurene under trommingen. Disse bevegelsene ble så tolket av noaiden. Noaiden hadde også ansvar for at alle oppførte seg som gode samer. En del noaider kunne gjøre folk vondt. Noen var så sterke at de til og med kunne drepe med kreftene sine.
Åndene kunne påvirkes gjennom offer. Der var spesielt hellige steder i naturen (Seide) som hadde forbindelser med åndeverdenen, f.eks. Steiner med en særegen form, steiner på øyer i innsjøer eller ved elvestryk. Der kunne en ofre f.eks. bein og horn fra reinen, fugler og andre dyr og redskaper til guder og ånder.
Samene trodde på en rekke underjordiske vesener, synlige og usynlige, og de dødes ånder. Disse spilte en viktig rolle i samenes eventyr og sagn. Bjørnen ble regnet som et hellig dyr og kalt for Guds hund. Ulven ble kalt for satans hund.
Religionsblanding
De nordiske landene ble kjent med den katolske kristendommen i middelalderen. Det ble også drevet misjon i de samiske områdene da. Det førte til en blandingsreligion av kristen tro og samisk religion. Jomfru Maria og Jesus ble nye guddommer i den samiske religionen uten at deres religion ble endret.
Russiske misjonærer
Russiske misjonærer, som munken Trifon, kom til Kolahalvøya, Finland og Sør- Varanger på 1500- tallet. Samene her ble omvendt til den ortodokse troen. St.Georgs kapell, bygd i 1565, står den dag i dag i Neiden, Sør- Varanger. Den russiske misjonsvirksomheten hadde ingen regelmessig undervisning i kristendommen. Samene ble bare døpt, og kristne symboler tatt opp i kulturen ved siden av dem som allerede var der. Dekorerte sametrommer fra denne tiden viser figurer av Gud, Jesus og Den hellige Ånd side om side med figurer av samenes egne guder.
Protestantisk misjon
Det var først på 1600- tallet at protestantisk kristendom stilte krav til å vende seg bort fra den gamle religionen til en personlig tro på Kristus.
Både svenske, finske og norske protestanter kom til samene. Myndighetene i Sverige- Finland og Danmark- Norge ønsket kontroll over samene. Svenskene bygde f.eks. kirker i Karasjok, Kautokeino og Masi på begynnelsen av 1600- tallet for å sikre disse områdene som svenske (noe de forble til 1753). Den mest kjente norske misjonæren var trønderen Thomas von Westen (1682-1727), også kalt samenes apostel.
Thomas von Westen – Samenes apostel
Thomas ble allerede som 17 åring presteutdannet ved universitetet i København. Han var svært språklig begavet og ble tilbudt professorat i Moskva. Han avslo dette da en venn mente det var bruk for hans evner i Norge. Da han var ferdig utdannet prest, giftet han seg med en rik enke og fikk dermed slettet sin store studiegjeld.
Han ble et ivrig medlem av den pietistisk- inspirerte prestegruppen “Syvstjernen” mens han var sogneprest i Veøy i Romsdal. Disse prestene var opptatt av å bedre kristenlivet i sine menigheter. De kjøpte bl.a. bibler, salmebøker og andaktsbøker for sine egne penger og delte dem ut i menighetene.
Etter noen år ble han kalt til lektor i teologi ved katedralskolen i Trondheim og leder for misjonsarbeidet i Finnmark. Han lærte lett det samiske språket og hadde 3 store misjonsreiser til Nord- Norge : i 1716,1718 – 1719 og i 1722-1723.
Thomas von Westens forhold til samene
Thomas von Westens misjonspraksis var ikke feilfri, men hans personlige iver og selvoppofrelse var uten svik. Han hadde dyp kjærlighet til samene og kunne preke med stor innlevelse på samisk. Han vant deres fortrolighet ved sin levende og brennende forkynnelse og naturlige oppførsel blant samene. Hans strenge prekener fikk samene til å gråte og bekjenne sine synder. Von Westen skrev selv begeistret om hvordan store flokker av samer var vunnet for evangeliet og hadde overvunnet trolldom og avgudsdyrkelse. Men det viste seg at det ikke var nok med stemningsfulle vekkelser for å holde “naturmenneskene” borte fra gamle trolldomskunster.
Von Westen tok derfor initiativ til å opprette en skole i Trondheim for utdannelse av misjonærer, lærere og kateketer til å virke blant samene. Skolen var i drift fram til 1774.
Han mente også at samene måtte få Bibelen og den kristne opplæringen på sitt eget språk. Slik var han langt forut for sin tid. Det var ikke før i 1960- årene at samisk språk ble sett positivt på av norske myndigheter.
Thomas von Westens metoder
På 1700- tallet var det mange som mente at samene ikke var ordentlige mennesker. Men Thomas forkynte også omvendelse fra synder til samene. Metodene han brukte besto av mild vennlighet, sterk overtalelse, trusler om straff i helvete og bruk av direkte tvang. Han kunne være hard mot noaider som motsatte seg kristningen. Han påbød at alle noaideredskaper skulle innleveres til fogden eller lensmannen, noe de fleste gjorde. Nesten 100 trommer/ runebommer ble samlet inn. Disse ble sett på som djevelens verk og brukt til trolldom. Minst 70 av disse sendte han til København, men de brant opp i Waisenhusets bibliotek ved en bybrann i 1782.
Thomas beholdt en runebomme for å vise fram i diskusjoner med andre prester og misjonærer. En noaide forklarte ham tegnene, gandfluene (fluer brukt i magi) og de andre vesenene på runebommen. Joiken som ble brukt i religiøse ritualer, ble også forbudt.
I 1726 fikk von Westen opphevet dødsstraff for trolldom. Mange samer torde nemlig ikke bekjenne sin religiøse praksis under denne trusselen. Metodene til Thomas var harde, men han klarte likevel å nå mange samer. I flere generasjoner etter han døde, omtalte samene ham som “lektoren som elsket samene”.
Thomas døde utslitt og fattig i 1727. Hele familiens formue hadde han brukt på misjonsarbeidet blant samene, noe hans kone aksepterte. Arbeidet hans fortsatte med dyktige arbeidere som han hadde samarbeidet med. En av dem oversatte Luthers lille katekisme til nordsamisk.
Læstadianismen
Læstadianismen var en vekkelsesbevegelse startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861) omkring 1840-1850. Bevegelsen spredte seg fra Lappland i nord-Sverige og inn i de omkringliggende områdene på finsk og norsk side.
Særpreg
Det typiske for bevegelsen var at man ønsket å leve som man trodde. Det var stor nød og fattigdom i Karesuando i Nord-Sverige hvor Læstadius var sogneprest. Det var stort alkoholmisbruk som ødela mange familier. Handelsmenn, og til og med prester, tjente gode penger på å selge brennevin til samene.
Dette ble et viktig problem for Læstadius å endre på. Han klarte det på forbløffende kort tid, ved å opplyse og advare gjennom prekenene sine. Læstadianerne er kjent for sitt avhold fra alkohol. Dette skyldes nok nøden Læstadius var vitne til. Størstedelen av den samiske befolkning ble faktisk “tørrlagt” pga hans arbeid og den utbredte fattigdommen sterkt redusert.
Den utløsende faktor for vekkelsens utbredelse var nok Læstadius sin kamp mot alkoholen og mot dem som livnærte seg av alkoholen. Han kalte alkoholen “ dette djevelens piss”.
Læstadianerne betraktet all unødig stas og luksus som flukt fra Gud. Dette førte til at man ble egoistisk og selvopptatt og fjern fra den lidende Kristus på korset. Bevegelsen tilhører statskirken, men har enkelte steder egen nattverd, dåp og konfirmasjon. Læstadianismen står fortsatt sterkt i de nordligste delene av Norge, spesielt blant samene.
Kautokeino -opprøret
Flere samer fra Kautokeino hadde hørt Læstadius i Karesuando kirke vinteren 1848. De ble grepet av hans forkynnelse ang. alkohol og behovet for total indre og ytre omvendelse. Mange som støttet Læstadius var svært misfornøyd med de norske prestene. Disse prekte bl.a. på norsk, noe de fleste samer ikke forstod.
Bakgrunnen for opprøret er komplisert og mangfoldig. Opprørerne var motivert av religiøse meninger. De var mest inspirert av læstadianismen, men hadde også egne overbevisninger. De anså seg selv for å være “ hellige” mennesker uten synd som handlet på Guds vegne overfor ubotferdige og ugudelige mennesker. De kunne til og med betegne seg selv som “ Gud” eller som “Guds Sønn”.
Noen av dem hadde fått strenge fengselsstraffer for å ha forstyrret gudstjenester. Dette måtte de betale alle omkostninger for i rettsaken. Dermed risikerte de nå at reinflokkene deres ville bli solgt på auksjon for å dekke bøtene. Den nylig utnevnte lensmannen hadde dessuten tidligere gått fram på en slik voldsom måte at det skapte skarpe reaksjoner i lokalsamfunnet. Han hadde også et dårlig rykte fordi han var blitt avsatt som lensmann i Sverige pga underslag og hadde flyktet derfra for å unngå straff.
Selve angrepet
Natten til l8.november 1852 dro 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De angrep handelsstedet bevæpnet med gjerdestaurer og kniver. Lensmannen ble slått i svime og stukket i hjel. Også brennevinshandleren ble “ ekspedert til satan” som opprørerne sa, og presten ble pisket.
Dommen
Dette ble ikke godtatt og andre samer mente angriperne hadde gått alt for langt. Angriperne fikk strenge straffer. Fem ble dømt til døden, men bare de to lederne Aslak Hætta og Mons Somby ble halshogd i Alta 14.oktober 1854. 1000 mennesker så på. Likene ble begravd, men hodeskallene ble sendt til Universitetet i Kristiania for nærmere undersøkelse. Vitenskapsmenn ville gjerne undersøke hjernen til slike “opprørere”.
142 år senere- i 1996- ble hodeskallen til Mons Somby levert til familien og Aslak Hætta sin hodeskalle året etter. Den var lenge sporløst forsvunnet.
Samemisjonen i nyere tid
Misjon blant samene fikk en fornyelse på slutten av 1800-tallet.
Johannes Nilssøn Skaar, biskop i Tromsø, sendte 28.2.1888 ut et opprop til det norske kirkefolk som førte til stiftelsen av Norsk Finne-Misjon, som i dag heter Norges samemisjon.
Biskopen forsøkte å få de offentlige myndighetene med på at det samiske folk måtte få høre og lese Guds ord på samisk. Dette var vanskelig å få gehør for, da det var en sterk fornorskingspolitikk som rådde på slutten av 1800-tallet. Nasjonalismen var i stor framgang. Helt fram til 1600-tallet prøvde norske myndigheter å gjøre samene norske. De måtte tidlig flytte hjemmefra for å gå på internatskole. Der fikk ingen samer lov til å joike, snakke samisk eller ha samiske navn. Undervisning i samisk begynte ikke før på 1970-tallet.
Forkynnelse og diakoni
Stifterne av misjonen mente i starten at de bare skulle engasjere seg i forkynnelsen av Guds ord. Der var nok behov for et sosialt/diakonalt engasjement, men de mente at de ikke hadde kapasitet til slike oppgaver. Etter hvert så de imidlertid at misjonen måtte hjelpe mennesker også i deres legemlige nød. I 1903 ble Kistrand pleiehjem åpnet. Dette ble starten på et stort og viktig arbeid i Samemisjonen. Der ble også startet opp barnehjem, aldershjem, sykehjem og hjem for folk med handikap m.m. Norges Samemisjon har drevet ca. 20 ulike hjem på det meste. Mange av disse ble drevet fram til 1970-tallet. Lebesby aldershjem drev aktivt fram til 2003.
Samisk folkehøgskole
I 1936 startet den første samiske folkehøgskolen i enkle, leide lokaler i Karasjok. Krigen satte en stopper for nybygg, men i 1947 begynte byggingen. Fra 1950- tallet samlet skolen ca. 50 samiske elver hver vinter. Den var i mange år det eneste tilbudet for “ høyere utdanning” for samer. Mange unge samer fikk hjelp til å komme fram til en trygg samisk identitet. I år 2000 ble det permanent stopp i skoledriften her, men Samemisjonen er fortsatt med i folkehøgskoledrift. De er nå sammen med Indremisjonsforbundet og Normisjon ved Øytun folkehøgskole i Alta.
Situasjonen i dag
I dag har kristendommen samme plass blant samene som i resten av befolkningen. I Finnmark og Troms tilhører fortsatt mange kristne samer læstadianerne. I et program for Samepartiet finnes et eksempel på hvordan samene ser på kristendommen i dag: “De kristne grunnverdier er blitt integrert og naturlig del av samekulturen. Vi vil arbeide for å fremme en bevisst samisk kristendomsforståelse og arbeide for at den kristne tro kan leves ut og være en grunnpilar i den samiske kulturforståelsen.”
Gammel samisk tro med f.eks. ganding (å gande: utøve trolldomskunster/magi ved å kaste “vondt” på folk) er fortsatt aktiv iflg. Finnmark Dagblad, 2002: “I 2002 stjal frekke tyver vinterveden til Mikkel Aslak Nilsen Bongo i Kautokeino. Men Bongo hadde venner som kunne gande og han fortalte i avisen at de som hadde stjålet vedlasset hans ikke ville få fred. To dager senere tok Bongo på nytt kontakt med avisen. Da var veden tilbake, stablet på plass der den hadde ligget før.”
Det samiske flagget er felles for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i. Flagget ble godkjent 15.8.1986 av Den 13. Nordiske samekonferansen i Åre, Sverige. Det er formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms. Hovedmotivet er hentet fra runebommen og fra diktet “Beaivvi bártnit” av sørsamen Anders Fjellner (1795-1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønn og månens datter. Sirkelen er et sol og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå. Flagget har de samiske fargene: rødt, gult og blått.
Samene bor i 4 land: Finland, Norge, Sverige og Russland. Der bor ca. 40 000 samer i Norge.
Man er same når man oppfatter seg selv som same eller når en selv eller ens foreldre eller besteforeldre skal ha hatt samisk som morsmål, jfr. en offisiell definisjon fra Sameloven.
Publisert med tillatelse © NLA Forlaget
