Skrevet av Jon Romuld Håversen, ansatt i Laget
Religionsforsker, tekstkritiker og agnostiker Bart Ehrman argumenterer mot at oppstandelsen er en historisk hendelse. Ehrman tror at Jesus fra Nasaret har eksistert og at han døde på et kors, men i en debatt mot Mike Licona forteller Ehrman i innlegget «The Case Against the Resurrection» hvorfor han ikke tror på Jesu oppstandelse fra de døde. En av hans innvendinger handler om at evangeliene etter Markus, Matteus, Lukas og Johannes, som er hovedkildene til historien om oppstandelsen, ikke er troverdige. Han legger til fem punkter som skal underbygge dette. Her følger korte svar på disse punktene, rekkefølgen er litt endret for å lettere følge argumentasjonen:
1. Tidspunkt
Det første Ehrman påpeker er at evangeliene er nedskrevet lenge etter hendelsene de skildrer. Han anerkjenner at det finnes en pågående debatt blant akademikere og bibelforskere i forhold til når evangeliene ble skrevet, men går selv ut fra at Markus-evangeliet er skrevet rundt år 65-70 etter Kristus, Lukas og Matteus omtrent 80-85 og Johannes som det siste evangeliet rundt år 90-95. Ehrman understreker at de første kildene vi har til historien om Jesu oppstandelse derfor er nedtegnet 30 år etter hendelsen.
Er det nødvendig å tenke at evangeliene ikke kan være gode kilder selv om de er skrevet omtrent 30-60 år etter hendelsene?
Det finnes gode grunner til hvorfor evangeliene først er nedtegnet såpass mange år senere. En forklaring finner vi i bevegelsen som ble satt i gang etter at Jesus fòr opp til himmelen. Å være vitner i Jerusalem, Judea, Samaria og resten av verden var en oppgave apostlene var gikk og som de tok alvorlig. De prioriterte dette foran å skrive ned hva de hadde sett. Det henger sammen med hvordan samfunnet fungerte. Kirkefaderen Papias, som levde på denne tiden, skildrer at man i antikken verdsatte høyere å høre noe fra noen som hadde vært tilstede enn å lese det fra et dokument. Det var enkelt og greit ikke viktig for apostlene å få skrevet det ned umiddelbart. Det var mye mer effektivt å fortelle. Det var først da apostlene begynte å dø at det ble viktig å få det på papir. Det samme ser vi med andre historiske hendelser. Overlappen mellom Jesu liv og evangelienes nedtegnelse er apostlenes liv.
Ehrman er bare knapt innom et annet, sentralt dokument som beskriver oppstandelsen. I det første brevet Paulus skrev til menigheten i Korint, i kapittel 15 leser vi: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt i mot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp igjen den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas, deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn 500 søsken på en gang. Av dem lever de fleste enda, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg».
Dette brevet er skrevet omtrent 20 år etter Jesu død, men akkurat disse versene har røtter lenger tilbake. Jesus døde i år 33 e. Kr. Paulus ble kristen omtrent ett år etterpå. Ifølge Gal 1, 18-20 møter Paulus Peter og Jakob 3 år etter at han ble kristen, altså omtrent år 37 e. Kr. Her mottok Paulus informasjonen som han videreformidler i dette brevet til korinterne. Når han skriver «Det jeg selv har tatt i mot», viser han til dette møtet med Peter og Jakob. Det vil si at dette er det første kilden vi har til oppstandelsen. Det er ikke noe problem å forsvare oppstandelsen som troverdig kun på grunnlag av evangeliene som ble skrevet 30-60 år etter hendelsen. Men at den første skildringen av oppstandelsen ble nedtegnet 20 år etter det skjedde, og har røtter tilbake til primærvitner som Peter og Jakob kun omtrent 4 år etter det Jesu oppstandelse, styrker troverdigheten.
2. Språk
Disiplene og øyevitnene til Jesus var lavt utdannede bønder og fiskere som snakket arameisk, et språk beslektet til hebraisk. Dermed har vi et problem når evangeliene er skrevet på gresk. Den beste forklaringen på dette, ifølge Ehrman, er at evangeliene ikke er skrevet av øyevitner.
Er dette sant?
Dette er først og fremst en grov undervurdering av det greske språkets utbredelse på denne tiden. Historien om det gresktalende folkeslaget med Alexander den Store i spissen forteller oss hvordan det greske språket har fått sin utbredelse i hele Middelhavsområdet. I handel var det gresk som ble brukt, selv noen slaver kunne skrive og snakke gresk. Det finnes ikke grunnlag for å bare anta at disiplene ikke kunne gresk. Hvorvidt disiplene kun var lavt utdannede bønder og fiskere er også diskuterbart, vi vet blant annet at Johannes hadde kontakter i det høye råd. (Joh 18,15) Dessuten, den vanlige måten å nedtegne noe på denne tiden var ikke å føre pennen selv, men å benytte seg av en sekretær som tok seg av gresken og var trent i retorikk. Det var fremdeles disiplenes ord, bare noen andre som skrev. Om det faktisk skulle være slik at disiplene ikke kunne gresk, er det heller ingen umulighet at de har lært seg gresk i tidsrommet før evangelienes nedtegnelse. Det å trekke konklusjonen at evangeliene ikke er skrevet av disiplene fordi de er skrevet på gresk, er en kjapp og lite underbygget slutning ettersom det finnes flere andre, bedre begrunnede muligheter.
3. Ingen øyevitner
Ehrman påstår at på grunn av evangelienes skriftspråk og tidspunktet de er datert til var verken Matteus, Markus, Lukas og Johannes øyenvitner. Navnene deres er lagt på evangeliene av en utenforstående i etterkant og kunne likeså godt vært noen andre navn.
Er dette sant?
Påstanden om at evangeliene ikke er skrevet av øyevitner underbygger Ehrman med evangelienes skriftspråk og datering, noe det er gjort rede for i de første to punktene. Det finnes ingen grunn til å ikke tro at evangeliene er skrevet av øyevitner. Tvert imot er det gode argumenter for at Matteus og Johannes faktisk er skrevet av øyevitner. Forfatteren av Johannesevangeliet er ikke navngitt i selve teksten, men skildrer seg selv som «disippelen Jesus hadde kjær». Ifølge kirketradisjonen er det god grunn til å tro at det var Johannes, bror av Jakob, sønn av Sebedeus som skrev dette evangeliet i høy alder mens han besøkte byen Efesos. Matteus skriver sitt evangelium i førsteperson og det finnes ingen tegn til korrupsjon, legendariske trekk eller annet som gjør at eksperter er i tvil om at det er skrevet av Matteus som øyevitne. Markusevangeliet er skrevet av Markus som var disippel av disippelen Peter. Markus har derfor sine skildringer fra en av de tetteste etterfølgerne av Jesus. Den makedonske legen Lukas, som også har skrevet Apostlenes gjerninger, samlet mange vitner før han skrev sitt evangelium, og fulgte disse på misjonsreiser. Det er gode grunner til å tro at to av evangeliene er skrevet av direkte øyevitner, og de to andre er skrevet av folk med direkte kontakt til øyevitner til Jesus. (Se også boken «Jesus and the Eyewitnesses» av Richard Bauckham.)
Begynnelsen av Markusevangeliet. wikipedia.org
4. Muntlig videreføring
Når det ikke er øyevitner som har skrevet evangeliene, hvor har forfatterne fått historiene fra? Ehrmans svar er at de må ha fått dem fra noen andre, som igjen har fått dem fra andre. En slik muntlig videreføring må ha skjedd i flere ledd over flere tiår. Hva skjer når informasjon blir muntlig videreført? Den blir forandret, sier Ehrman.
Er dette sant?
Når vi skal beskrive hvordan fortellingene ble bevart muntlig til de ble skrevet ned, ser vi at akademikere setter opp tre mulige former for muntlig videreføring.
Den første er det som blir kalt uformell, ukontrollert muntlig videreføring. Det vil si at alle kunne videreføre informasjonen, uten at noen hadde ansvar for å beholde innholdet, slik som i hviskeleken. Det var dermed ingen garanti for at innholdet ble vedlikeholdt. Hadde dette vært formen brukt i evangelienes tilfelle, ville Ehrman hatt rett i at man ikke kunne ha stolt på innholdet.
Metode nummer to blir kalt formell, kontrollert videreføring. Den gang var det kun visse personer som oppfylte visse kriterier som viderefortalte historier. Det fantes personer med en overordnet autoritet, for eksempel rabbier, som gjennomgikk godkjenning for å holde fortellingene uendret. Dette gjorde at gjengivelsen av disse fortellingene var svært presise.
Den tredje formen for muntlig videreføring kalles uformell, kontrollert videreføring. Historiene blir videreført, men spesifikke personer hadde ansvar for å holde fortellingene så presise som mulig. Kjernen blir ikke endret, men noen av de sekundære detaljene kan være litt ulike. Om det er slik at evangeliene er et resultat av muntlig videreføring slik Ehrman mener, og ikke skrevet av øyevitner, er det ingen grunn til å tro at prosessen har vært lik hviskeleken i barnebursdager hvor både kjernen og detaljene i historien blir endret på, men at spesifikke personer med ansvar for å vedlikeholde kjernen er inkludert i prosessen. Forskjellige personer har ulik skildring og persepsjon av detaljene, men det sentrale, Jesu liv, død og oppstandelse er likt hos alle forfatterne.
5. Ulikheter
I følge Ehrman svekker det også evangelienes troverdighet at vi finner ulikheter i de fire forskjellige evangeliene. Hvilken dag døde Jesus på? Var det dagen etter at påskemåltidet ble spist, slik Markus skildrer[1], eller er det dagen før påskemåltidet slik Johannes skildrer?[2]
Hvem kom til graven den tredje dagen? Var det kun Maria eller var det Maria og andre kvinner? Du vil finne ulike svar i de forskjellige evangeliene. Disse ulikhetene mellom evangeliene svekker deres pålitelighet som kilder til Jesu oppstandelse, og på grunn av disse fem punktene kan heller ikke oppstandelsen stoles på, hevder Ehrman.
Er det slik?
Mange av ulikhetene som Ehrman nevner i dette innlegget kan forklares. Ulikhetene er ikke nødvendigvis motsetninger, bare forskjeller. De synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) sier at det var flere kvinner som oppsøkte graven, Johannes forteller kun om én kvinne. Men Johannesevangeliet utelukker heller ikke at det var flere kvinner, tvert i mot finner vi i første versene i Joh 20 at «De har tatt Herren ut av graven og VI vet ikke hvor de har lagt ham». Dette er altså ingen motsetning, bare en ulikhet. Andre ulikheter er vanskeligere å gjøre rede for enn denne, men det er ikke unaturlig at ulike ting vektlegges når forskjellige folk skal skildre samme hendelse. Kjernen i de fire evangeliene harmonerer med hverandre. Etter Ehrmans egne kriterier som han nevner i sin bok «Jesus Interrupted», ville det virkelige problemet vært om evangeliene var identiske. Da kunne man lett avslørt oppstandelsen som en bløff.
Først publisert på snakkomtro.no
Se også:
Hvordan forklarer vi historiske fakta om oppstandelsen?
Hele den kristne tro er bygd på påstanden om at Gud reiste Jesus opp fra graven. Er dette bare fantasi, eller har man gode grunner for å mene at det er sant? I denne videoen presenterer Jon Romuld Håversen fra Laget flere fakta som historikere på tvers av livssyn er enige om. Hvordan forklarer man disse fakta?
