Terje står ved bladhylla i storkiosken og ser gjennom de siste MC-bladene. Lekre sykler – men sinnssvakt dyre. Mellom åpningene i hylla får han øye på Hilde fra parallellklassen ved sjokoladehyllene på den andre siden. Hilde er ei trivelig jente. Terje skal til å gi henne en liten lyd da han plutselig ser at Hilde putter en sjokolade i jakkelomma mens hun ser seg forsiktig om. Terje blir helt målløs. Han ser at Hilde går ut av kiosken mens hun smiler til han i kassa.

Ofte hører vi ordet etikk bli brukt. Men hva betyr det egentlig? Etikk betyr læren om den gode og den dårlige handling. Iblant blir uttrykkene etikk og moral brukt om hverandre. Vanligvis forstår vi disse uttrykkene slik at mens etikken er læren om det rette liv, så er moral praksis eller det som gjøres.

Vi mennesker er nødt til å tenke oss godt om for å gjøre de gode og rette ting. Det er ikke sikkert vi automatisk velger den beste handlemåten hvis vi plutselig kommer opp i en situasjon hvor vi må tenke og handle raskt. Når Terje ser at Hilde rapper noe i kiosken og går ut, hva skal han gjøre da? Si noe til Hilde? Eller si det til han som eier kiosken? Hvilke følger får det for Hilde hvis han sier fra og Hilde blir anmeldt? Eller hva vil det føre til hvis han bare holder kjeft? Hvis vi har tenkt på en del sånne situasjoner på forhånd, er det større sjanse for at vi gjør gode valg når vi må tenke raskt.

Velger vi de riktige handlingene med en gang? Nei, ikke alltid. Vi trenger noen gode regler til å hjelpe oss, det vi kaller normer. Sånne normer finner vi f.eks i De ti bud. De sier ganske viktige ting om noe vi skal gjøre, og noe vi ikke skal gjøre. Budene minner oss blant annet på at vi skal elske Gud og være glad i mor og far, og at vi ikke skal slå folk i hjel eller stjele. Altså er de både en slags piler som peker på en riktig vei, noe positivt, og varselskilt som advarer mot noe galt.

De fleste er enige om at det er galt å snakke nedsettende om et annet menneske. Dersom du kjenner det budet som sier at du ikke skal si noe usant eller spre et ondt rykte om en annen (det åttende bud) og er enig i det, så er det med og bestemmer hva du sier om et annet menneske. Du har en sperre i tankene dine på å lyve og si noe nedsettende om en annen. Slike gode regler – vi kan gjerne kalle dem tankens autovern og veiskilt – er det viktig at vi har på plass inni hodet og hjertet. Og enda viktigere: at vi bruker dem.

Hvor får vi meningene våre om rett og galt fra? Er de medfødte? I det hele tatt – hvordan formes mine holdninger og synspunkter på ditt og datt? Hvem bestemmer og hva avgjør hvordan jeg blir til meg?

Mye av det stoffet som former holdningene mine og gir meg ‘min profil’, har jeg med som fødselsbagasje. Men påvirkningen gjennom oppveksten betyr kanskje mer enn jeg tror. For eksempel: Reklamen bestemmer veldig mye hva jeg tenker om rett og galt, godt og dårlig, viktig og uviktig. Mor og far, læreren og andre foresattes mening betyr ganske mye. Hva vennene mine mener er ganske viktig for hva jeg selv mener; bare tenk etter. Heltene mine blant idrettsstjerner og popartister, eller mennesker jeg ser veldig opp til, legger sterke føringer for hva jeg skal tenke om ting. Tro og religion veier tungt. Meningsmålinger, statistikk og flertallets syn avgjør ofte hva jeg sjøl skal mene. Bøker, blader, film og tv har en massiv påvirkningskraft – på godt og vondt. Såpeserier og reality-tv formidler ofte elendige etiske verdier. Gode dokumentarer som tar opp vesentlige temaer kan gi positive og sunne tankeretninger. Gjennom dem kan jeg få hjelp til å tenke viktige tanker om rett og galt.

Heldigvis tenker vi mennesker som oftest positivt og riktig av oss selv. Folk flest vil gjerne at forholdet mennesker imellom skal være godt, og normalt gjør vi hva vi kan for å få det til. Vi forstår hverandres behov, vi kan lytte, kjenne omsorg og tenke ganske fornuftig. Det er et bra grunnlag for å gjøre riktige ting. Derfor kan vi bo og leve sammen i verden på en god måte og ta hensyn til hverandre, enda så forskjellige vi er. ’Vi mennesker kan nok til å oppføre oss skikkelig mot hverandre,’ sa en mann. ’Nå må vi bare gå i gang og gjøre det!’

Så enkelt burde det være. Men disse gode evnene vi har ser ikke alltid ut til å virke like bra. Folk stjeler, slår hverandre i hjel og gjør andre ufattelig onde ting mot hverandre, enda de vet det er galt. Hvorfor gjør de det?

Den kristne tro lærer at mennesket i utgangspunktet hadde en medfødt evne til å tenke rett og gjøre riktige ting. Da Gud skapte oss, sier Bibelen at vi ble skapt ’i Guds bilde’ (1 Mos 1,27). Det betyr blant annet at vi hadde nedlagt i oss evnen til å tenke og handle rett (Rom 2,14–15).

Men i syndefallet ble denne evnen skadet (1 Mos 3,1–24). Vi greier ikke alltid å gjøre bare gode ting lenger. Vi bærer en skade i oss som fører til at vi faktisk ofte gjør det som er galt og ondt. Noen ganger skjer det ubevisst, andre ganger gjør vi det helt bevisst og med vilje. Uansett, vi synder enten vi vil eller ikke. Vi sitter med andre ord skikkelig fast i klisteret.

Denne dårlige egenskapen har vi også fått i arv, og derfor kalles den for arvesynd. I tillegg kan også et negativt oppvekstmiljø gjøre at vi mister evnen til å se hva som er det gode for andre mennesker. Kanskje var dette tilfelle for Turid da hun snakket så negativt om Geir?

Den etikk som vi kaller kristen etikk, har Bibelen som sitt grunnlag. Den evnen alle mennesker fortsatt har til å tenke ganske godt og riktig, er utgangspunktet for det som kalles humanetikk. Kristen etikk er ganske lik humanetikken på mange områder, men spør i tillegg etter Guds vilje. Men hvordan kan vi finne ut hva Guds vilje er med våre liv?

Det er bare å følge samvittigheten, sier noen. Samvittigheten er en slags ’indre stemme’ som sier oss hva som er rett og galt, sannhet og løgn. Gjør vi noe vi vet er galt, blir vi urolige inni oss. Dersom vi vet at vi har gjort det som er rett, kjenner vi oss glade og fornøyde. Siden samvittigheten er inni oss, og Gud har skapt oss, må vel det samvittigheten sier, være det samme som Guds vilje? Kjempeflott at vi har en sånn indre brannalarm, sier mange. Da kan vi bare gjøre det vi har lyst til – helt til alarmen går!

To viktige sannheter:

Rom 2,15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.

Rom 7,19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

 Dette betyr at vi ikke lenger kan stole fullt ut på samvittigheten etter det som skjedde i syndefallet. Samvittighetsalarmen ringer på forskjellig tidspunkt hos forskjellige mennesker. Noen har en samvittighet som reagerer veldig riktig og positivt. Andre kan ha en samvittighet som er blitt negativt påvirket av oppdragelse og oppvekstmiljø.

De fleste mennesker får dårlig samvittighet hvis de tar livet av en annen. Men ikke alle. De som for eksempel har blodhevn – det vil si at slektninger av en som er drept, tar livet av drapsmannen – som en viktig slektstradisjon for dem, får ikke dårlig samvittighet dersom drapet de utfører er en slik hevn. Slik er det i enkelte land. Andre kan få dårlig samvittighet av filleting og bagateller, og uten noen særlig god grunn. Vi må altså ha en kilde som er mer pålitelig enn samvittigheten til å fortelle oss hva som er rett og etter Guds gode vilje. Hva slags kilde kan det være?

Bibelen – eller Guds ord – er kilden som samvittigheten vår trenger for å lære å reagere riktig. I Bibelen foreller Gud hva som er Hans vilje. Der finner vi veiledning om hva som er rett og galt, og hjelp til hvordan vi skal leve. Samvittigheten vår må altså påvirkes og veiledes av Guds ord. Den kristne etikk bruker Guds ord når den skal vise hva som er det gode liv for oss mennesker.

Alle mennesker har altså i utgangspunktet mye kunnskap om det som er rett og galt, fordi de er ’skapt med den’. Dette er grunnlaget for humanetikken. Men den er bare opptatt av livet på jorda, og ikke det som Bibelen kaller ‘det evige liv.’ Kristen etikk har sin kilde i noe utenfor mennesket, nemlig Guds ord. Den er opptatt av å gjøre det rette både overfor mennesker og overfor Gud.

Betyr det at kristen etikk og humanetikken ikke kan samarbeide? Jo, det kan de, på de fleste områder. Forståelsen av hva som er rett og galt er ofte den samme både hos kristne og ikke-kristne. Ellers ville det blitt ganske håpløst å leve sammen i verden.

---

Guds vilje – siste ord?  

Tor har selvsagt helt rett i at også mennesker som ikke er kristne, kan ha gode etiske holdninger. Både for den humane og den kristne etikk er spørsmålet om kjærligheten veldig viktig. Den såkalte ’gylne regel’ om at ’alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem’ – Matt 7,12 – er en norm som de aller fleste mennesker deler, uansett tro og livssyn.

Forskjellen mellom disse to etiske tenkemåter ligger i at for en kristen avgjøres til sist spørsmålet om den gode handling av hva Guds ord sier om saken, og ikke hva vår fornuft mener. Dette er helt grunnleggende. Vi står til ansvar overfor Gud med vårt liv og våre handlinger. Når vi opplever at Guds ord iblant kan virke uforståelig, er det viktig for oss å vite at Gud har gitt oss sine bud og normer i Bibelen fordi han er glad i oss. Og Guds ord har forkjørsrett når våre tanker og vår fornuft kommer kjørende inn fra en sidevei.

Men vanligvis blir det ikke frontkollisjon her. Guds gode lover og bud er som oftest også forståelige for vår fornuft. Vi skjønner hvorfor Gud sier nei, selv om følelsene slår krøll på seg.

Og så en ting til: Vi mennesker ser ikke alltid hva som vil være det beste for oss. Men det gjør Gud! I tillegg vet vi at det bare vil skape problemer og føre til noe vondt å bryte med Guds gode vilje. Og hvem har lyst til å skaffe seg selv problemer med åpne øyne?

Står det i Bibelen hvordan vi skal tenke og handle i enhver tenkelig situasjon som kan oppstå? Nei, da ville Bibelen blitt en gigantisk bok. Men hva hvis vi kommer i en situasjon det ikke står noe direkte om i Bibelen? Kanskje var ikke engang spørsmålet aktuelt da Bibelen ble skrevet? Problemet med CO₂-utslipp og klimagasser var ikke på dagsorden på Jesu tid, heller ikke spørsmålet om dødshjelp, for å nevne noen eksempler.

I slike tilfeller bruker vi de normene, budene og eksemplene vi finner i Bibelen og lar dem være hjelpere for oss når vi skal finne de gode løsningene. Guds bud om kjærlighet, omsorg, tilgivelse, offervilje, barmhjertighet og rettferdighet er de viktigste pekerne. Fortellingen om Jesus som snakker med en kvinne som var tatt på fersk gjerning i hor (Joh 8,1ff), eller fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25), er eksempler på Jesusfortellinger som hjelper oss å tenke riktig. Også apostlenes undervisning viser vei til de gode løsninger.

Ofte kan kunnskap om hva andre kristne gjorde tidligere, lære oss noe om hva vi bør gjøre i samme situasjon i dag. Så er det som regel fornuftig å snakke med noen andre kristne om hvilke løsninger som kan være bra. Ikke minst ber vi Gud hjelpe oss å ta riktige og gode avgjørelser. – Sammen med alt dette bruker vi også fornuften i arbeidet med å finne ut hva som er rett å tenke og gjøre. Gud har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den.

Det er ikke alltid slik at de valg vi må ta, er valg mellom det rette og gale, eller det onde og det gode. Ofte kan det være slik at vi må velge mellom alternativer som alle har noen positive og noen negative sider. Da blir det straks litt vanskeligere. Aller vanskeligst er det når problemet berører de viktigste sidene av livet vi lever, og vi synes at alle løsninger er omtrent bare negative. Et eksempel: Hvis ei jente har blitt gravid på grunn av voldtekt, er det da rett å ta abort? Det er ikke enkelt å ha et barn som er unnfanget under slike omstendigheter. På den annen side: Dersom jenta tar abort, tar hun et liv. I en slik situasjon sier vi ofte at vi må velge mellom to onder. Da velger vi det alternativ som ser ut til å være det minst onde av de to. Så vanskelig er det iblant å leve.

Hva husker du?