I dette kapitlet skal vi følge samenes historie fram til i dag.

Kompetansemål:

• Elevene skal ha kjennskap til samisk historie og kunne gi en presentasjon av samenes religiøse liv og møte med kristen tro.

---

Arkeologene kan følge samisk kultur tilbake 2000-2500 år i historien, og dermed kan vi si at samene har bodd i det som nå er det samiske området i minst 2000 år. Fra Kristi fødsel og fremover til 1600-tallet levde samene som jegere, fiskere og sankere. Samene flyttet rundt med dyra og hadde ikke behov for å eie verken land eller vann. De hadde felles eiendommer, og om de trengte noe, så kjøpte de det av hverandre, eller byttet.

Første gang vi hører om samene, er muligens fra den fremste romerske historikeren Tacitus i år 98 e.Kr. Han hadde selv ikke møtt samene, men skrev ned det han hadde hørt av andre. Han kalte samene for fenni og fortalte at de ikke hadde faste boliger, ikke våpen, ikke hester, drev jakt med piler av bein, kledde seg i dyreskinn og lå på flate jorda når de skulle sove.

Første norske kilde er fra 800-tallet av en norsk høvding som het Ottar fra Helgeland. Han var i tjeneste hos den engelske kongen Der fortalte han at han bodde lengst nord av alle nordmenn, men også at det bodde folk lenger nord enn han. Han hadde gjort flere reiser langs Finnmarkskysten hvor det var helt øde ”unntatt fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle samer”. Dette er den første beretningen vi har fra en mann som selv har hatt kontakt med samene.

I samiske graver og gammetufter kan en ofte finne gjenstander som er kjøpt eller byttet fra nabofolkene, og kanskje har gjenstandene reist riktig langt. Samene kom i jernalderen (år 500f.Kr. -1030 e. Kr.) i kontakt med norrøne nabofolk i Norge og Sverige og finsk-ugriske folk i Finland og Karelen. Norrøn kultur etablerte seg etter hvert langs den nordnorske kysten. Harald Hårfagre giftet seg i følge Snorres kongesagaer med samekvinnen Snøfrid. Samene blir omtalt i flere av sagaene, og det fortelles der at nordmenn oppsøkte samer for å lære trolldomskunst. Det fortelles også om samisk båtbyggerkunst, om plyndring og skattekreving av samene og om handel med samefolket. Ut fra disse kildene kan vi slutte at det var et nokså livlig samkvem mellom de norrøne samfunnene og samene.

Samene er et urfolk, og det betyr at de lever i ett med naturen. De mener at naturen er gavmild og gir dem det de trenger for å leve. Den samiske troen ser på naturkreftene som guddommer, og at alle vesener har noe åndelig og hellig i seg. Naturelementer som steinblokker, fjell og innsjøer oppfattes som besjelet med ånder og guder, og samene tror de kan være til hjelp hvis en tilber dem og ofrer til dem. Det begrepet som brukes om slike religioner, er animisme. Ordet kommer fra det latinske ordet anima, som betyr sjel eller pust.

Samenes tro betegnes ofte som “sjamanistisk”. Sjamanisme vil si at en gruppe mennesker er avhengig av en åndelig leder, en ”sjaman”, som kan kommunisere med gude- eller åndeverdenen. Slike åndelige ledere hatt flere ulike benevnelser hos samene, men den mest brukte på nordsamisk er noaide.

Noaiden er en slags trollmann som kan snakke med de døde eller dra tilbake i tiden. Om noen er syke, kan noaiden dra for å spørre hva de må ofre for at den som syke skal bli frisk.

For å komme i transe, trommer han på en tromme som kalles runebomme samtidig som han joiker. Noaiden kan også drikke fiskeslo, lut eller akevitt for å komme i transe. På tromma er det bilder av forskjellige ting fra samenes tro, og i midten er det alltid en sol. Solen hadde en sentral plass, ikke som en personifisert guddom, men som et kosmisk urvesen som strakte sine stråler utover verden og bar de personifiserte guder på sine stråler. Disse gudene var ikke personer men skikkelser i grenseland mellom mennesket og maktene. Tordenguden (Dierpmis) ble flittig dyrket. Vindguden (Bieggolmmái), månen (Mánnu) og vannguden (Ahcolmmái) ble dyrket fordi de kunne gi menneskene bedre kår. Or- eller blodguden (Leaibolmmái) rådde over alt vilt og hadde en særskilt høy status fordi barken av or (older) ble blandet med spytt, og den ildrøde saften ble brukt til å male figurene på runebommen. En gjenstand som ble lagt oppå trommeskinnet, beveget seg rundt til de ulike figurene under trommingen. Disse bevegelsene ble så tolket av noaiden. Noaiden hadde også ansvar for at alle oppførte seg som gode samer. En del noaider kunne gjøre folk vondt, og noen var så sterke at de til og med kunne drepe med kreftene sine.

Åndene kunne påvirkes gjennom offer. Spesielle hellige steder i naturen (kalt seide) hadde forbindelser til åndeverdenen, for eksempel steiner med en særegen form, steiner på øyer i innsjøer eller ved elvestryk. Der kunne en ofre til guder og ånder, f.eks bein og horn fra reinen, fugler, ulike andre dyr eller redskaper. I tillegg til å tro på de dødes ånder, trodde samene på en rekke underjordiske vesener, synlige og usynlige, og de spilte ofte en viktig rolle i samenes eventyr og sagn. Bjørnen ble regnet som et hellig dyr og kalt for Guds hund, mens ulven ble kalt for satans hund.

Da de nordiske landene ble kjent med den katolske kristendommen i middelalderen, ble det også drevet misjon i det samiske området. Forestillinger fra kristen tro kom da inn i samisk religion, og man fikk en type blandingsreligion. Jomfru Maria og Jesus ble nye guddommer i den samiske religionen uten at deres religion ble endret.

Også russiske misjonærer, blant andre munken Trifon, nådde Kolahalvøya, Finland og Sør-Varanger på 1500-tallet, og samene i dette området ble omvendt til den ortodokse troen. Ennå i dag står St. Georgs kapell, bygd i 1565, i Neiden i Sør-Varanger . Den russiske misjonsvirksomheten hadde imidlertid ingen regelmessig undervisning i kristendom. Samene ble bare døpt, og kristne symboler ble tatt opp i kulturen ved siden av dem som allerede var der. Dekorerte sametrommer fra denne tiden viser at figurer av Gud, Jesus og Den Hellige Ånd side om side ved med figurer av samenes egne guder.

Først med protestantisk kristendom på 1600-tallet ble det stilt krav til at en skulle vende seg bort fra den gamle religionen til en personlig tro på Kristus.

Samene ble kjent med protestantisk kristendom fra både svenske, finske og norske misjonærer. Myndighetene både i Sverige-Finland og Danmark-Norge ønsket kontroll over samene. Svenskene bygde for eksempel kirker i både Karasjok, Kautokeino og Masi på begynnelsen av 1600-tallet for å sikre disse områdene som svenske (noe de forble til 1753). Den mest kjente misjonæren på norsk side var trønderen Thomas von Westen (1682-1727), også kalt samenes apostel.

Tomas von Westen ble allerede som 17-åring presteutdannet ved universitetet i København. Han viste en så sjelden språklig begavelse at han ble tilbudt et professorat i Moskva, noe han avslo da en venn av ham mente det var bruk for hans evner i Norge. Som ferdig utdannet prest giftet von Westen seg med en rik enke fra København og fikk dermed slettet gjelden han hadde opparbeidet seg gjennom et langt studium.

Mens han var sogneprest i Veøy i Romsdal, ble han et ivrig medlem av den pietistisk-inspirerte prestegruppen ”Syvstjernen” Disse prestene var opptatt av å bedre kristenlivet i sine menigheter. De kjøpte bl.a. inn bibler, salmebøker og andaktsbøker for sine egne penger og delte dem ut i menighetene. Etter noen år fikk han kall til å bli lektor i teologi ved katedralskolen i Trondheim – noe som også innbefattet lederskap for misjonsarbeidet i Finnmark. Hans språklige evner gjorde det lett for ham å bli fortrolig med det samiske språk, og han gjennomførte tre store misjonsreiser til Nord-Norge, den første sommeren 1716, den andre sommeren 1718 til våren 1719 og den tredje sommeren 1722 til sommeren 1723.

Tomas von Westens misjonspraksis var preget av store svakheter, men hans personlige iver og selvoppofrelse var uten svik. Han hadde dyp kjærlighet til samene og kunne preke med stor innlevelse på samisk. Ved sin brennende kjærlighet, sin levende forkynnelse og sin naturlige ferd blant samene vant han deres fortrolighet, og hans strenge prekener fikk samene til å gråte og bekjenne sine synder. Von Westen skrev selv i beretninger begeistret om hvordan han hadde vunnet store flokker av samer og overvunnet trolldom og avgudsdyrkelse. Men snart viste det seg at en stemningsfull vekkelsesopplevelse ikke var nok til å holde ”natur-menneskene” borte fra gamle trolldomskunster. Von Westen tok derfor initiativet til å opprette en skole i Trondheim for utdannelse av misjonærer, lærere og kateketer til virksomheten blant samene. Skolen var i drift fram til 1774. Von Westen mente at samene burde få Bibelen og den kristne opplæringen på sitt eget språk, og slik var han langt forut sin tid. Det var ikke før i 1960-årene at samisk språk ble sett positivt på av norske myndigheter.

På 1700-tallet var det mange som mente at samene ikke var ordentlige mennesker. Det var von Westen helt uenig i. Han mente at samene måtte som vanlige nordmenn som ikke levde som kristne, angre sine synder og omvende seg. Denne oppgaven tok han alvorlig. Metodene hans besto både av mild vennlighet, sterk overtalelse, trusler om straff i helvete og bruk av direkte tvang. Han kunne være hard mot noaider som motsatte seg kristningen. Han påbød at alle noaideredskaper skulle innleveres til fogden eller lensmannen godvillig, noe de fleste gjorde. Nesten hundre trommer/runebommer ble samlet inn da disse ble sett på som djevelens verk og brukt til trolldom. Minst 70 av disse trommene sendte han sørover til København, men de brant opp i Waisenhusets bibliotek ved en bybrann i 1782. Von Westen beholdt en personlig runebomme som han brukte til å vise fram i diskusjoner med andre prester og misjonærer. Noaiden som gav ham trommen, gav ham også forklaring til tegnene, gandfluene (fluer brukt i magi) og de andre vesenene på runebommen. . Joiken som ble brukt i religiøse ritualer, ble også forbudt. 1726 fikk von Westen opphevet dødsstraff for trolldom, fordi truslene hadde forhindret at mange samer bekjente sin religiøse praksis. Selv om metodene til Tomas von Westen var harde, ønsket han å gå fram slik at ingen fikk avsmak på evangeliet. Merkelig nok klarte han det langt på vei. I flere generasjoner etter han døde, omtalte samene ham som ”lektoren som elsket samene”.

Tomas von Westen døde som en utslitt og fattig mann i 1727. Hele familiens formue hadde han brukt på misjonsarbeidet blant samene, noe hans kone aksepterte. Virksomheten han hadde startet opp, ble imidlertid fulgt opp av dyktige medarbeidere som han hadde knyttet til seg. En av dem oversatte for eksempel Luthers lille katekisme til nordsamisk.

Læstadianismen var en vekkelsesbevegelse, igangsatt av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) omkring 1840–1850. Hele Nordkalotten ble berørt av Læstadianismen, og bevegelsen spredte seg fra Lappland helt nord i Sverige og inn i de omkringliggende områdene på finsk og norsk side.

Denne kristendomsformen uttrykkes i hovedsak gjennom et nært forhold mellom tro og det virkelige livet, kort sagt kan en si at man må leve som man tror. På den tiden da Læstadius ble sogneprest i Karesuando i Nord-Sverige, på grensen til Finland , hersket det stor nød og fattigdom der. Alkoholmisbruket var utbredt blant den samiske befolkningen, og flere familier var i ferd med å gå under på grunn av fyll. Handelsmenn og – til og med prester – tjente gode penger på å selge brennevin til samene.
Alkoholmisbruket ble slik en av de viktigste tingene Læstadius ønsket å endre på. Dette klarte han på forbløffende kort tid, for det meste gjennom å opplyse og advare folket i sine prekener. Læstadianerne (trosretningen som oppstod ved og etter Læstadius) er kjent for sitt avhold fra alkohol, og bakgrunnen for dette skyldes nok nøden Læstadius var vitne til. Størstedelen av den samiske befolkningen ble «tørrlagt» som følge av Læstadius’ arbeid, og den utbredte fattigdommen ble sterk redusert. Den utløsende faktor for vekkelsens utbredelse var nok Læstadius sin kamp mot alkoholmisbruket og ikke minst hans iherdige kamp mot dem som solgte og livnærte seg av alkoholen. Læstadius kalte alkoholen ”dette djevelens piss”.Læstadianerne betrakter all unødvendig stas og luksus som flukt fra Gud, fordi en gjennom dette blir egoistisk, selvopptatt og fjernt fra den lidende Kristus på korset.
Læstadianerne tilhører statskirken, men har enkelte steder egen nattverd, dåp og konfirmasjon. Læstadianismen står fortsatt sterkt i de nordligste delene av Norge, spesielt blant samene.

Altertavlen i Jukkasjärvi i Kiruna kommune i Sverige hyller Læstadius’ virke. Tavlen er skåret i teak av kunstneren Bror Hjort som en gave fra LKAB i forbindelse med kirkas 350-årsjubiluem i 1958. Altertavlen, en triptykon, viser Kristus på midttavlen. På de to sidetavlene finner vi Læstadius i virke blant samene. Lars Levi Læstadius var selv av samisk slekt, og hans viktigste redskap for å nå flest med sin bevegelse, var at han behersket både svensk, samisk og finsk. 

Flere samer fra Kautokeino hadde vært og hørt Læstadius preke i Karesuando kirke vinteren 1848, og de var bl.a. blitt grepet av hans fordømmelse av alkohol og hans forkynnelse av behovet for en total indre og ytre omvendelse.

De som støttet Læstadius, var svært misfornøyde med de vanlige norske prestene, blant annet fordi de holdt sine prekener på norsk, et språk samer flest ikke forstod. Bakgrunnen for opprøret er komplisert og omfatter flere forhold. Opprørerne var motivert til sine handlinger av religiøs overbevisning. De var i utgangspunktet inspirert av læstadiansk kristendom, men hadde sine egne overbevisninger som avvek til dels sterkt fra den forkynnelsen som Lars Levi Læstadius selv sto for. De anså seg selv for å være «hellige» mennesker uten synd som handlet på Guds vegne overfor ubotferdige og ugudelige mennesker. I sine uttalelser betegnet de endog seg selv som «Gud» eller som «Guds Sønn».

Noen av dem hadde tidligere fått strenge fengselsstraffer for å ha forstyrret gudstjenester, og de måtte selv betale alle omkostninger i forbindelse med rettsaken. Dermed risikerte de nå at reinflokkene deres ville bli solgt på auksjon for å dekke bøter og saksomkostninger. Den nylig utnevnte lensmannen hadde dessuten tidligere gått frem på en slik voldsom måte at det skapte skarpe reaksjoner i lokalsamfunnet. Han hadde også et dårlig rykte i og med at han tidligere var blitt avsatt som lensmann i Sverige på grunn av underslag og hadde flyktet derfra for å unngå straff.

Natten til 8. november 1852 drog 35 voksne menn og kvinner og 22 barn mot Kautokeino. Bevæpnet med gjerdestaurer og kniver stormet de handelsstedet, og i tumultene som oppstod, angrep de lensmannen. Han ble slått i svime med en svær stein og etterpå stukket i hjel. Også brennevinshandleren ble ”ekspedert til Satan” som opprørerne sa, og presten ble pisket.

En slik fremgangsmåte ble tatt ille opp, og andre samer mente at angriperne hadde gått alt for langt. Angriperne fikk strenge straffer. Fem ble dømt til døden, men bare de to lederne, Aslak Hætta og Mons Somby, måtte bøte med livet. 14.oktober 1854 ble de halshogd i Alta mens nærmere 1000 mennesker så på. Likene ble begravd, men hodeskallene ble sendt til Universitetet i Kristiania for nærmere undersøkelse. Vitenskapsmenn ville gjerne undersøke hjernen til slike ”opprørere”.

I 1996 – altså 142 år etter halshuggingen – ble hodeskallen til Mons Somby levert til familien, og Aslak Hætta sin hodeskalle året etter. Den var lenge sporløst forsvunnet.

Ønsket om å vinne samene for kristen tro fikk en fornyelse på slutten av 1800-tallet.

28. februar i 1888 sendte biskop i Tromsø, Johannes Nilssøn Skaar, ut et opprop til det norske kirkefolk som førte til stiftelsen av Norsk Finne-Misjon, som i dag heter Norges Samemisjon.

Kjernen i oppropet var at det samiske folk måtte få høre og lese Guds ord på samisk. Biskopen forsøkte først å få de offentlige myndigheter med på dette, men i den kraftige fornorskningspolitikk som rådde ovenfor den samiske befolkning på slutten av 1800-tallet, fikk han ikke noe støtte der. På den tiden var nasjonalismen i stor fremgang, og helt fram til 1960-tallet prøvde norske myndigheter å gjøre samene norske. De måtte tidlig flytte hjemmefra for å gå på internatskole. Der fikk ingen samer lov til å joike, snakke samisk eller ha samiske navn. De skulle bli norske. Undervisning i samisk begynte ikke før på 1970-tallet.

Biskop Skaar og de andre stifterne av misjonen mente i starten at en bare skulle engasjere seg i forkynnelsen av Guds ord. De så nok at det var behov også for et sosialt / diakonalt engasjement, men mente at misjonen ikke hadde kapasitet til å ta slike oppgaver. Etter hvert ble det imidlertid klart at misjonen måtte engasjere seg og hjelpe mennesker i deres legemlige nød – ikke bare den åndelige. Tanken om et pleiehjem vokste fram, og i 1903 ble Kistrand pleiehjem åpnet. Dette skulle bli starten til et stort og viktig arbeid i Samemisjonen. Flere institusjoner ble startet opp: barnehjem, aldershjem, sykehjem og hjem for folk med handikap m.m. På det meste hadde Norges Samemisjon omkring 20 forskjellige slike hjem, og mange av disse ble drevet av misjonen helt fram til 1970–tallet. Lebesby aldershjem drev aktivt fram til 2003.

Tanken om en egen folkehøgskole for samisk ungdom kom også opp. I 1936 startet skolen i enkle, leide lokaler i Karasjok. Krigen satte en stopper for nybygg, men i 1947 var en i gang med bygging, og fra 1950-tallet samlet skolen ca 50 samiske elever hver vinter. Den var i mange år det eneste tilbudet for ”høyere” utdanning for samer, og mange unge samer fikk hjelp til å komme fram til en trygg samisk identitet. I år 2000 ble det permanent stopp i skoledriften her, men Samemisjonen er fortsatt med i folkehøgskoledrift, nå sammen Indremisjonsforbundet og Normisjon ved Øytun folkehøgskole i Alta.

I dag har kristendommen samme plass blant samene som i resten av befolkningen. I Finnmark og Troms tilhører fortsatt mange kristne samer læstadianerne. I et program for Samepartiet i forbindelse med nyvalg til Sametinget, finnes et eksempel på hvordan samene ser på kristendommen i dag. Der står det:

”De kristne grunnverdier er blitt en integrert og naturlig del av samekulturen. Vi vil arbeide for å fremme en bevisst samisk kristendomsforståelse og arbeide for at den kristne tro naturlig kan leves ut og være en grunnpilar i den samiske kulturforståelsen.”

Følgende klipp fra Finnmark Dagblad i 2002 viser imidlertid at gammel samisk tro med for eksempel ganding fortsatt er levende. (Å gande betyr å utøve trolldomskunster/magi ved ”å kaste vondt” på folk)
Finnmark Dagblad i 2002:

I 2002 stjal frekke tyver vinterveden til Mikkel Aslak Nilsen Bongo i Kautokeino. Men tyvene fikk ikke fred, fordi Bongo hadde venner som kunne gande. I Finnmark Dagblad fortalte Bongo at de som hadde stjålet vedlasset hans ikke ville få fred. To dager seinere tok Bongo på nytt kontakt med avisen. Da var veden tilbake, stablet på plass der den hadde ligget før den ble tatt.

Det samiske flagget er felles for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i. Flagget ble godkjent 15. august 1986 av Den 13. nordiske samekonferansen i Åre, Sverige, og det er formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms.

Hovedmotivet er hentet fra runebommen og fra diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795-1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønn og månens datter. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå. Flagget har de samiske fargene: rødt, grønt, gult og blått.

Samene bor i fire land som er Finland, Norge, Sverige og Russland.  Det bor ca 40 000 samer i Norge.

En offisiell definisjon, som er gitt i forbindelse med «Sameloven», sier at man er same når man oppfatter seg selv som same, eller når en selv eller en av ens foreldre eller besteforeldre skal ha hatt samisk som morsmål.

Oppgaver til Samene i møte med kristen tro:

1.  Hvordan blir samene beskrevet av romeren Tacitus?
2. Hvem var Ottar fra Helgeland?
3. Hvilken kjent norsk konge giftet seg med en samisk kvinne?
4. Hva forteller Snorre om samene?
5. Hva er animisme?
6. Hva var noaidens oppgave?
7. Hva er en runebomme?
8. Forklar ordet transe.
9. Forklar ordet religionsblanding.
10. Hvorfor står det i dag et russisk kapell i Neiden i Sør-Varanger?

---

Oppgaver om Tomas von Westen – Samenes apostel

1. Hvilken spesiell begavelse hadde Tomas von Westen, og hvordan kom denne begavelsen til nytte i livet hans?
2. Hva var ”Syvstjernen” opptatt av?
3. Hvordan ble Tomas von Westen sitt møte med samene?
4. Hva vet du om runebommens betydning?
5. Hvorfor ble joik forbudt?
6. Hvorfor tror du ikke joik er forbudt i dag?
7. Du har lest om Tomas von Westens strenge regler. Hva er grunnen til at han av samene likevel ble omtalt som ”lektoren som elsket samene”?

---

Oppgaver til Læstadianismen

1. Hvem var Lars Levi Læstadius?
2. Hva særpreger læstadiansk kristendom?
3. Hvordan omtaler Lars Levi Læstadius alkoholen?
4. Hvordan er forholdet mellom læstadianerne og Den norske kirke?

---

Oppgaver til Kautokeino-opprøret

Forklar bakgrunn, hendelse og det som senere skjedde i ettertid av Kautokeino-opprøret?

---

Oppgaver til Samemisjon i nyere tid

1. Hva er bakgrunnen for stiftelsen av Norges Samemisjon.
2. Hvordan ble samene behandlet av norske myndigheter mellom 1850-1960-tallet?
3. Hva er diakoni?
4. Hvilken betydning fikk Den Samiske Folkehøgskolen?
5. Hvordan er situasjonen i dag når det gjelder kristen tro blant den samiske befolkning?

---

Fordypningsoppgaver

1. Dybdelesning om hendelsene i Kautokeino som gir en større bakgrunn for striden mellom læstadianerne og prestene.
http://www.arkivverket.no/kautokeino-opproret/no/religiositet.html
http://www.love.is/roald/kautokeino1852.htm
2. Finn ut mer om animistisk tro blant andre ”naturfolk” ulike steder i verden.
3. Hvordan går misjonærer i dag frem når de arbeider blant folk som praktiserer animisme?
4. Studer Altertavlen i Jukkasjärvi i Kiruna kommune i Sverige som hyller Læstadius’ virke. Forklar de ulike motivene i altertavlen.

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget