I dette kapitlet skal vi lære om lovbestemmelsene som har begrenset religionsfriheten i Norge, og om kampen som førte til at disse bestemmelsene ble opphevet. Vi skal også lære om hvordan de første frikirkene kom til Norge.

 

Trostvang

Det var utenkelig for de første kristne kongene i Norge at alle religioner skulle ha samme plass i kongeriket. Folket måtte ha samme tro som kongen sin. Dette var viktig for å holde riket sammen

Kong Olav Haraldsson (den hellige) skrev i loven på Moster i 1024: “ Det er det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår ved god helse. La ham være vår venn og vi hans venner, men la Gud være vår alles venn.”

Bare en tro, kristendommen, var tillatt. Alt som hadde med den gamle hedenske religionen å gjøre, ble forbudt. Alle som drev med bloting (ofring av dyr eller mennesker til de gamle gudene), trolldom, flerkoneri, utsetting av småbarn i skogen eller ofring av treller, ble nå straffet.

Alle måtte følge helligdagslovene og fastebudene. Folk skulle være kristne, i hvert fall etter skikkene. Mange trodde ennå fullt og fast på Tor og Odin og de andre norrøne gudene. De fryktet for troll og tusser og nisser om natta. Det tar lang tid før troen hos et helt folk forandres, men etter hvert fikk kristendommen plass i sinn og hjerter hos nordmennene.

 

Brent på bålet for sin tro

Kun den kristne tro var lovlig religion gjennom hele middelalderen i Norge. Ved reformasjonen på 1500-tallet ble der en viktig forandring: Bare kristendom i luthersk utgave ble tillatt som offentlig religion i Danmark-Norge. Alle “falske” lærere, dvs katolikkene måtte ut av landet.

Det ble svært vanskelig for de få som forsvarte pavekirken og tilbedelsen av Maria etter reformasjonen.

Kong Fredrik 2. bestemte i 1569 at utlendinger som ikke fulgte den evangelisk-lutherske lære, fikk 3 dager på seg til å forlate landet. Det var dødsdom å ikke gjøre det. I 1555 ble to eldre bønder fra Hamar brent på bål fordi de ba folk om å holde lørdagen hellig til ære for jomfru Maria.

Ingeborg Kjeldsdatter ble i 1575 pisket til huden løsnet fordi hun sa at hun trodde på Maria. Enkelte utlendinger var det imidlertid viktig å stelle pent med, f.eks. kjøpmenn og militære. De var ofte katolikker og ønsket egen katolsk prest. På slutten av 1600-tallet fikk vi egne lover som tillot dette.

All fremmed form for tro var en trussel mot staten og måtte straffes som en forbrytelse. Der var ikke religionsfrihet. Dette er vanskelig for oss å forstå i dag. Samtidig vet vi at i flere land i dag, spesielt muslimske, er det dødsstraff å bli kristen.

 

Trosfriheten som forsvant 

I paragraf 2 i den norske grunnloven fra 1814 heter det: “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpliktede til at oppdrage deres Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Dette betyr altså at den norske stat aktivt støtter en bestemt konfesjon eller trosretning- nemlig den lutherske. Alt som sies her, er i pakt med gammel lovgivning.

Hvorfor kom slike bestemmelser inn i Grunnloven?

Flere av mennene i riksforsamlingen var opptatt av trosfriheten. De skrev til og med i det første utkastet til ny grunnlov at:” Alle indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse”. Men så forsvant denne setningen i det siste utkastet til Norges grunnlov på merkelig vis da den ble underskrevet 17.mai.

Historikere har ulike forklaringer.  Sannsynligvis var det som ble vedtatt mest i samsvar med flertallets oppfatning. Ingen etterlyste det som var falt ut. Hvis setningen om religionsfrihet hadde blitt tatt med i Grunnloven, ville Norge vært blant de første landene i Europa hvor folk fikk tro hva de ville.

Alle i Norge skulle tilhøre Den norske statskirken etter grunnloven. I praksis betød det at en skulle være underordnet en “prestestyrt kirke”. Hans Nilsen Hauge og hans mange ”vennesamfunn” utfordret denne loven. Den første oppmykning av denne tenkning og praksis kom i tiden fram til 1842 da “Konventikkelplakaten” ble opphevet. Det var en lovbestemmelse fra 1700-tallet som tillot kristne møter i hjemmene hvis presten var tilstede eller hadde godkjent sammenkomsten. Etter hvert stengte denne loven for en forsamlingsfrihet som stadig flere ville ha. Haugianerne på Stortinget og andre liberale politikere som var påvirket av opplysningstidens tanke om samvittighetsfrihet for den enkelte, kjempet for å få bort denne loven. Kongen prøvde flere ganger å nekte Stortinget å oppheve loven. Men etter mye strid ble den opphevet med stort flertall i 1842.

 

Full frihet- men bare for oss selv

Nå var forsamlingsfriheten sikret. Men det var fortsatt ikke religionsfrihet. Kristne som ikke tilhørte statskirken, ble kalt dissentere. Kvekerne i Stavanger var blant disse. De døpte ikke barna sine og ville ikke bli viet av noen statskirkeprest. De ville ikke en gang begrave sine døde på kirkegården. For 200 år siden ble man fengslet for dette. Den manglende trosfriheten i Norge endte for mange med ren forfølgelse.

Etter at konventikkelplakaten var fjernet i 1842, begynte Stortinget arbeidet med å få på plass setningen om religionsfrihet som forsvant i 1814. De fleste prestene på Stortinget støttet også den foreslåtte dissenterloven, som tillot kristne å samles i ulike kirkesamfunn. Haugianerne derimot, stemte imot denne nye loven. De var redde for de nye åndsstrømningene i tida. De mente at staten måtte beskytte den rene læren og prøvde å holde igjen den store religiøse frihetsbølgen.

I 1845 ble likevel den nye dissenterloven vedtatt og den setningen som var falt ut av Grunnloven på Eidsvoll kom helt først: “Alle christelige Religionssamfund have fri offentlig Religionsudøvelse inden Lovs og Ærbarheds Grændser”.

Kvekerne kunne nå samles uten frykt for å ble fengslet. Metodister startet menigheter flere steder i landet. Fram til 1842 kunne ikke katolikkene ha gudstjeneste, eller bare med spesiell tillatelse, men nå var det fritt fram.

 

Full religionsfrihet-til sist

Dissenterloven fra 1845 var et viktig skritt mot full religionsfrihet. Likevel var der fortsatt et stykke igjen til full frihet. Jesuitter, munkeordener og jøder var ennå uønsket i riket. Først i 1851 ble jødeparagrafen i loven strøket. Dikteren Henrik Wergeland hadde kjempet for denne lenge, men døde 6 år før den ble endret. Forbudet mot munkeordenen forsvant ikke før i 1897.

Utestengselen av jesuittene sto fast. De var upopulære i flere land i Europa fordi de hadde ledet pavens kamp mot protestantene. Metoden de brukte den gang var iblant ganske umenneskelige. Men jesuittene på 1800-tallet var annerledes enn 200 år tidligere. Det ble forsøkt å oppheve forbudet mot dem i 1897 og 1925 uten å lykkes. Først i 1956, godt over 100 år etter at vi fikk loven om fri religionsutøvelse, ble forbudet mot jesuittenes adgang til landet fjernet.

 

Frikirkene kommer til Norge

Dissenterloven av 1845 ga frikirkene lov til å etablere seg i Norge. Alle kirkesamfunn utenom statskirken ble kalt dissentersamfunn, så de frikirkelige ble kalt dissentere. Det ble lov å danne nye menigheter og å ansette pastorer. Man kunne også melde seg ut av statskirken. De som ble frikirkelige, dvs, dissentere, mistet imidlertid da noen av sine borgerlige rettigheter. De kunne ikke bli embetsmenn, postmestere, dommere eller lærere. Det norske samfunn var fortsatt et såkalt enhetssamfunn som forutsatte at alle statlige ansatte måtte tilhøre statens offentlige religion. Der var nok litt uenighet i hva dette innebar, men stat, kirke og folk var vevd sammen slik at det var vanskelig å skille mellom borgerskap og kirketilhørighet.

 

Den romersk-katolske kirke

Da Dissenterloven ble vedtatt i 1845 ble den første romersk katolsk menighet stiftet i Oslo. Katolske menigheter ble etablert langs hele kysten; fra svenskegrensen til Trondheim og i Alta, Harstad, Tromsø og Hammerfest. Mange av dem var innvandrere. De fikk betydelig økonomisk støtte fra katolske kirker i Europa. De bygde store kirker og egne presteboliger der de startet menigheter. Samtidig drev de utstrakt arbeid blant syke og gamle og de startet egne katolske grunnskoler. Det var ofte utenlandske nonner som drev arbeidet. Den romersk katolske kirken har ikke vært så stor i Norge helt opp til vår tid. Men i dag har de fått en betydelig tilslutning.

 

Protestantiske frikirker

Ulike frikirker ble introdusert i Norge av nordmenn som hadde møtt disse bevegelsene i utlandet, som regel i USA eller i Storbritannia.

Den første protestantiske frikirken i Norge ble startet av den norske presten Gustav A. Lammers. Han var en populær vekkelsespredikant og prest i Skien som også var med å starte den første Indremisjonsforeningen i Norge. Lammers ble sammen med mange andre prester, bekymret over at så mange av statskirkens medlemmer deltok i kirkelige sakramenter som dåp og nattverd uten at deres liv var preget av den kristne tro. Han brøt med kirken i 1856 og frasa seg sin tjeneste som prest. Sammen med flere andre i Skien stiftet han så en frikirke kalt Den Apostoliske Christelige Menighed i Skien. I denne menigheten måtte medlemmene selv bekjenne sin tro før de ble opptatt som medlemmer og menigheten utførte ikke barnedåp. Lammers ønsket ikke å døpe noen som var døpt som barn. Tanken var at etter hvert som færre døpte barna sine, ville menigheten døpe mennesker som ikke hadde vært døpt tidligere. Lammers reiste mye og mange menigheter ble startet rundt om i landet.

Metodismen kom til Norge i 1856 gjennom sjømannen Ole P. Petersen. Han hadde møtt den i USA og introduserte den for venner og bekjente i Fredrikstad. Det brøt ut vekkelse der mange ble omvendt. Fra Østfold spredte metodistkirken seg utover hele landet. Den ble den største frikirkebevegelsen i Norge. Metodistkirken la vekt på at de omvendte skulle vokse i hellighet, og at troen og helliggjørelsen skulle vise seg i praktisk arbeid for medmennesker.

I 1860 ble den første baptistmenigheten stiftet i Norge. Den danske sjømannen Fredrik L. Rymker var blitt omvendt blant baptister i USA. Han reiste så til Danmark og Norge som forkynner. Han begynte arbeidet sitt i Norge i Skien og hadde den første dåpen i Porsgrunnelva 1.juledag 1858. Det var den gang ganske kontroversielt å døpe voksne mennesker. Flere baptistpastorer fikk bøter og/eller fengselsstraff for å ha døpt ungdom som ennå ikke var utmeldt av statskirken. Aldersgrensen for utmeldelse var 18 år, men mange som ble med i vekkelsen, ønsket å bli døpt selv om de ikke var gamle nok til å melde seg ut.

På 1870-tallet kom det også predikanter fra USA fra et ganske nytt kirkesamfunn kalt Syvendedags Adventistsamfunn (stiftet i 1863). De praktiserte også voksendåp og predikantene tok kontakt med baptistmenigheter i Norge. I 1879 ble den første menigheten dannet i Oslo. De feiret lørdagen som helligdag. De kom dermed i konflikt med resten av samfunnet da det var arbeids- og skoledag på lørdagen. De startet derfor opp egne skoler sammen med menighetene. De ble et lite kirkesamfunn i Norge.

Konventikkelplakaten hadde ført til at vekkelsesbevegelsene innen statskirken kunne samles i hjemmene. Likevel var der stor uro blant vekkelsesfolket over liberaliseringen i statskirken.  Prester med liberale teologiske meninger kunne motarbeide vekkelsesfolk.  Det kunne være nye lærebøker i skolen som ga større plass til andre fag og synspunkter enn det den lutherske lære hadde undervist. Denne uroen la grunnlaget for å danne flere lutherske frimenigheter.

Den Evangelisk Lutherske Frikirke (DELF) ble dannet i 1877 og var størst. To statskirkeprester, J. Storm Munch og P. P. Wettergren startet denne etter å ha sagt fra seg stillingene sine i statskirken. De mente at kirken bestod av så mange navnekristne. Læren i DELF var den samme som i statskirken, men organiseringen var annerledes. Menighetene ble ledet av et eldsteråd og representanter fra hele landet samlet seg i en synode som skulle bestemme på vegne av samfunnet. DELF var det største frikirkesamfunnet i 1910, men etter 2. verdenskrig ble pinsebevegelsen større.

I 1871-72 var allerede en annen luthersk frikirke dannet. Den ble senere kalt Det evangeliske lutherske kirkesamfunn (DELK). De holdt til i Vestfold, Telemark og Oslo og senere også andre steder i landet. Det begynte som en protest mot utviklingen i skolen. Mange bønder var påvirket av Hauge- bevegelsen. De var spesielt imot innføringen av ny lesebok og begynte med hjemmeundervisning. Statskirkepresten hadde tilsyn med skolen og likte ikke dette. Foreldrene fikk nå problemer når barna skulle konfirmeres. Dermed dannet de eget kirkesamfunn og egne skoler.

I 1884 ble Det Norske Misjonsforbund (DNM) startet av bl.a. den svensk-amerikanske vekkelsespredikanten Fredrik Franson. De mente det skulle være samvittighetsfrihet for medlemmene om medlemskap i statskirken og synet på dåp og nattverd. Den enkeltes overbevisning var sentral. Troen på Jesus skulle samle mennesker på tvers av ulike meninger om lærespørsmål.

I 1888 startet Frelsesarmeen i Norge. Slagordet «suppe, såpe, frelse» viste vektleggingen av sosialt arbeid blant svake og fattige, samt vekkelsesmøter. Frelsesarmeen er organisert som en hær, med uniformer og militære titler. På møtene har de en botsbenk hvor folk kan knele til forbønn og samtale. De forretter ikke dåp eller nattverd. Kvinner og menn er likestilt i forhold til rang og tittel. Frelsesarmeen har møtt stor motstand, men har etterhvert fått stor anerkjennelse for sitt arbeid.

De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) og pinsebevegelsen har hatt sterkest karismatisk preg. Predikanten Erik Andersen Nordquelle dannet DFEF etter en “åndsdåpopplevelse” i 1891. Han var predikant i Det Norske Misjonsforbund, men brøt med dem.  Han lærte  at hjertet ble helt rent etter “åndsdåpen”. Og mennesket ble hellig nå, ikke først i himmelen. Han mente også at vekkelsesbevegelser ikke skulle organiseres i menigheter og kirkesamfunn. Derfor har ikke DFEF medlemslister, selv om de har menigheter med eldste og predikanter. De er en karismatisk bevegelse som praktiserer troendes dåp (voksendåp) og åndsdåp.

Pinsebevegelsen kom til Norge i 1906 etter at metodistpastoren T:B.Barratt ble kjent med pinsebevegelsen og hadde en åndsopplevelse i USA. Han ønsket at pinsevekkelsen kunne være til inspirasjon for kirkesamfunnene. De tok derimot avstand fra hans forkynnelse om åndsopplevelse med tungetale som tegn.Pinsebeveglesen møtte stor motstand, men fikk også mange tilhengere. Første menighet ble dannet i 1908 og ble til det største frikirkesamfunnet i Norge fra 1946. Pinsebevegelsen vektlegger troendes dåp og nådegavene, spesielt tungetalen som har vært sett på som tegnet på om en kristen er åndsdøpt. Mange kirkesamfunn har etter hvert sluttet seg til at nådegavene er viktige i alle menigheter, og pinsebevegelsen er blitt en anerkjent del av norsk frikirkelighet.

Publisert med tillatelse © NLA Forlaget